Svartskogen / Čáhput

Folk i Manndalen har alltid høstet av naturressursene i Svartskogen. Området har blitt brukt til beite, fangst, slåttemark, vedhogst, tilgang til materiale, og i nyere tid til seterdrift og rekreasjon. Etter å ha kjempet i over hundre år om eiendomsrett til Čáhput / Svartskogen vant befolkningen i Manndalen en historisk seier over Staten i 2001.

Svartskogdommen

Sjøsamene i Nord-Troms hadde råderett over sine bruksområder fram til begynnelsen av 1600-tallet. Da bestemte kongen av Danmark-Norge at dette skulle være kongens eiendom. Senere ble områdene solgt videre til en eiendomsspekulant og så til lokale godseiere.

I 1885 kjøpte staten den øvre allmenningen i Manndalen, kalt Svartskogen (Čáhput). Det var imidlertid uklarheter ved kjøpet, og folk i Manndalen hevdet sine rettigheter til området. Fra 1920- tallet forsøkte staten å regulere bruken av skogen og utmarka. De anmeldte ulovlig vedhogst, krevde forpaktningsavtaler, holdt politiavhør og truet med straff. Statens inngripen møtte stor motstand blant bygdefolket og de fleste manndalingene fortsatte å bruke området som før.

På 1990-tallet endte striden om Svartskogen opp i rettssystemet, og 5. oktober 2001 vant manndalingene saken i høyesterett. Dommen slo fast at bygdefolket eier grunnen i Čáhput. Folk i Manndalen har gjennom tidene brukt området til blant annet jakt, fiske, slåttemark, beite, vedhogst, seterdrift, undervisning og som turområde. Dommen har blitt beskrevet som historisk for samiske rettigheter.

Čáhput Siida 116 km². Eiendommens grenser.

Les mer om kampen om Svartskogen

Seteredrift

I 1950 etablerte tre familier ku-seter her. Hver familie hadde 2-3 kyr. De bygde setergammer og hadde kyrne i fellesfjøs. I 1955 og 1956 ble det etablert geitsetre på begge sider av elva. I løpet av 2-3 år var 11 geitsetre etablert. På det meste hadde 15 gårder seter her, og det var omkring 800 geiter i området. Oppholdet på setra varte normalt fra juni til begynnelsen av september. Det siste året med geitseter her var i 2013.

Den intensive beitinga har skapt det spesielle landskapet. I følge Fylkesmannen i Troms har setra et særpreget kulturlandskap med bygninger, mangfoldig flora og historisk dybde. Området vurderes i høyeste vernekategori. Per 2019 brukes Čáhput til beite for omkring 800 sauer og 30 kyr. I tillegg kommer rein fra Skárfvággi og Helligskogen reinbeitedistrikt, som i hovedsak beiter på høyfjellet.

Geiter i Ruovddáš. Foto: Torlaug Eriksen

Utmarksslåtter

Čáhput har blitt brukt til å samle fór til husdyr siden tidlig på 1800-tallet. Fram til andre verdenskrig var mye av jordbruksarealet i Manndalen utmarksslåtter og store deler av dette var i Čáhput. Slåtta begynte på seinsommeren og kunne vare i opp til flere uker. Folk overnatta i rissegoahtit – reisverk av stokker og kvist dekket med gress. Gresset ble slått med ljå og tørket på bakken eller hengt på trær. Noen brukte hesjer som besto av 4–5 staur mellom trær, surret fast med vidjeband. Tørrhøyet ble lagret i høystakker, og hentet ned om vinteren når det var sledeføre. En familie kunne skaffe seg nok fór til 10–20 sauer i Čáhput. Folk brukte ofte den samme slåtteplassen år etter år.

Nils Hansen bærer en høybør fra en hesje. Manndalen, 1955. Foto: Marta Hoffmann / Norsk folkemuseum.

Jakt og fiske

Čáhput har vært brukt til jakt og fiske langt tilbake i tiden. Det finnes fortellinger om fangst av villrein øverst i Manndalen, og i Skáidevággi er det rester etter et mulig steingjerde for villreinfangst. Over hele området har det vært drevet med rypejakt for salg. Folk bygde gammer som de bodde i under jakta. Det har også vært en lang tradisjon med fiske av røye i vannene på fjellet, og i elven kunne man tidligere nærmest «hente» fisk til middag.

Jan Baalsrud.

Jan Baalsruds flukt

Norge var okkupert av Tyskland fra 1940–1945. I slutten av mars 1943 dro Jan Baalsrud og flere soldater med en fiskeskøyte fra England til Nord-Norge for å organisere sabotørgrupper. På ytterkysten av Troms ble båten oppdaget og angrepet. To menn ble drept og ni arrestert og senere henrettet i Tromsø. Jan Baalsrud kom seg unna, og tok fatt på en strabasiøs flukt mot det nøytrale Sverige. Underveis fikk han hjelp av lokalbefolkningen mange steder. Baalsrud nådde Furuflaten svak og forkommen, og ble etter hvert fraktet opp til fjellet vest for Manndalen. Etter 16 døgn på fjellet, ble han overført til hula her i Skáidi. I Manndalen var omkring tjue personer involvert i å ordne klær, mat og pleie ham. Baalsrud lå i hula i 17 døgn, før han ble fraktet til Sverige av reindriftssamer fra Gálggojávri. I tillegg til hjelperne, var det mange i Manndalen som kjente til saken. Alle levde i livsfare, og antakeligvis ville hele bygda fått en streng straff dersom de hadde blitt avslørt. Etter Jan Baalsruds eget ønske er hans urne begravet på kirkegården i Manndalen.

Les mer om Jan Baalsrud

Setra i Svartskogen. Foto: Torun Olsen wernberg