Eventyret om Olmmái

Han står der i dag Olmmái, og speider utover Dalen. Her er historien om hvordan han havnet der.

Fortalt av Harry Solhaug, Manndalen 1995

Inga- Wiktoria Påve er en bildekunstner som var Årets unge kunstner på Riddu Riđđu 2016. Sammen med bygdas ungdommer fra Riddu Riđđus ungdomsstab og fotografen Eirin Roseneng, med røtter i Manndalen, har de en snøfylt dag i mars fotografert rundt i Manndalen. De har sammen gjenskapt hvordan Olmmáivággi fikk sitt navn. Fotografiene er ettarbeidet av Inga-Wiktoria Påve.

For lenge siden bodde det en mann i Manndalen som hette Olmmái. Han bodde i utkanten av en stor slette.

Mot øst, like under fjellfoten, bodde naboene. Husene deres lå i en rekke, slik at de hadde god utsikt utover sletta mot huset til Olmmái.

Mot nord ble utsikten hemmet av en åsrygg som strakte seg på tvers til midt av dalen, som en gigantisk nese. Åsryggen strakte seg over 100 meter loddrett til værs. Her, med utsikt til alle rundt sletta bodde Ravald. Han bygde huset sitt inne i åsryggen. Det ble et mørkt og skummelt sted, men perfekt for å overleve. Han hadde ingen venner. Hvis noen nærmet seg huset hans skremte hunden dem bort. Da gikk alt til grunne. Som jeg senere skal fortelle om, overlevde Ravald. Merker etter gravinga hans kan du se den dag i dag. Åsryggen kalles for Gilvátgiedjunni.

Som nevnt hadde Olmmái plassert huset sitt i utkanten av sletta, i nærheten av elva. Huset var stort, du kan se den som en gigantisk gamme, nei, kanskje som en pyramide, fordi huset har hjørner, 50 meter høg og 50 meter i diameter. Her bodd Olmmái med sin familie. Kona het Mare, gutten het Skidu og dattera Njivi.

Olmmái jaktet i dalen og fisket i elva. Han var særs glad i å stå ved Fossen og se laksen gjøre kåte sprett i forsøk på å forsere fossestrykene. Der fanget de laks, tente bål og kokte laksen i gryter, som du ennå kan se rester av i berget.

Det kunne bli livlig på sånne fester. De tok hverandre i hendene, dannet ring, sang og danset sangleker til toner fra fossen. Hvis du i dag lytter nøye etter, kan du også høre tonene ifra fossen.

Jettakaillen møter Havkongen

Kona til Olmmái var datter til Jettankaillen. Jettankaillen likte ikke Olmmái. Han var både sur og misfornøyd for at dattera hans hadde gifta seg med en mandalitt. Hun som nesten ble dronning i Havkongens rike.

Jettakaillen stod en dag opp på et berg og speidet ut fjorden helt ut til Storhavet, om det der skulle komme fisk og kval inn fjorden. Skipet hans stod med dreggen ute, fortøyd i Skipsbukta, alltid klar til utror. Du kan se skipet og dreggen den dag i dag.

En natt, det var enda flosjø og full nordvest storm, ser han en kjempe havbåre komme inn fjorden. Opp på havbåra sitter Havkongen Àhpi. Havkongen hadde hørt at Jettakaillen skulle ha så fin en datter. Nå ville han se henne om hun kunne være dugende til dronning i hans rike. Jettakaillen fikk med seg dattera som mannskap. De dro ned til Skipsbukta, gikk om bord i skipet sitt, og seilte ut for å møte havkongen. Utenfor Njurtjárga møtte han havkongen og ropte ut: ”Det må være fintfolk som ferdes så standsmessig!”.

”Jeg er havkongen Áhpi, som eier alle hav fra øst til vest og fra sør til nord. Ingen konge i verden har så stort land som jeg, sa havkongen, og sendte en av sine medfølgende havbårer over skipet til Jettakaillen.

”Viktig ærend må du ha når du har tatt deg tid til å besøke oss fjordfinnan”, sa Jettankaillen.

”Mare, Mare”, sa Jettakaillen til dattera, ”Still deg slik at havkongen får se deg”, Mare gikk helt fram til baugen av båten og viste seg fram for Havkongen.

Da Havkongen fikk se Mare forbannet han inni seg Havbåra som hadde lurt ham hit. ”Det eneste slik båre kan er å skulpe slik at fisken i spissa blir sjøsjuk og må spy. Noen forstand på dronningemne har den ikke”, tenkte han, og så straks at hun ikke var noen kone for ham. Dette er en kvinne som kan sy komager og koke komagsmurning. Kanskje kan hun koke løype til dyra, men noen dronning er hun ikke.

Han kunne imidlertid ikke fornærme Jettankaillen så han ropte over: ”Din datter er både ven og vakker. Jeg har ikke riktig bestemt meg enda. Når jeg har gjort det, kommer jeg tilbake.”

Han så at været hadde endret retning, og nå blåse det utover Gáivuotna. Det passer godt. Han tenkte : ”Det er best å komme seg herfra litt faderlig fort. Han fikk ta seg en tur til Helgeland. Der hadde han hørt at det skulle finnes syv søstre som ventet på friere.”

Han seilte ut fjorden, dro sørover og kom aldri mer tilbake.

Mare gifter seg med Olmmái

Mare ventet og ventet på at havkongen Áhpi skulle komme og be henne om å bli hans kone. Hun gledet seg til å bli dronning i Havkongen rike.

Hun ventet så lenge at naboene begynte å kalle stedet der hun stod for Marebakken. I dag kalles bakken for Marebakken etter Jettakaillens datter.

Olmmái i dalen hadde også hørt om Jettakaillens datter. Han reiste på hyppige besøke til Jettan. Dette likte ikke Jettakaillen. Noen mandalitt skulle ikke få gifte seg med hans datter. Olmmái fortalte Jettakaillen om villreinjakt, laksefiske og om den fine matretten han kunne koke.

”Hva heter den matretten?”, snøftet Jettakaillen.

”Gisell”, sa Olmmái.

”Gisell”, sa Jettkaillen, ”det er jo noe vi roter sammen og gir til grisene!”

Han tenkte med seg selv at denne frieren skulle han gjøre slutt på. Så da Olmmái dro på villreinjakt, snek Jettakaillen seg opp dit han visste at dalen var smalest. Her måtte Olmmái passere.

Her samlet han masse stein. Da Olmmái kom, lempet han steinene utfor fjellsiden i håp om å treffe han. Nå ville han være kvitt den brysomme frieren, trodde han.

På langt hold så Olmmái stenene komme, slik at han unngikk å bli truffet. Ikke visste han at det var Jettakaillen som i ondskap skulle fjerne en brysom frier.

Enda i dag heter fjellet dette hendte Bahávárri – Det onde fjellet.

Til slutt sa Mare ja til Olmmái og flyttet til Dalen til stedet Ravald. De fikk to barn, en gutt og en jente.

Mare kunne imidlertid ikke glemme Havkongen Àhpi.

Olmmái og barna på villreinjakt

Det gikk lang tid. De to barna var blitt tenåringer, og en dag be de med Olmmái på villreinjakt. Opp dalen dro de og overnattet på en stor stein. Der hadde Olmmái fra tidligere turer lagt igjen proviant. Stenen har senere blitt brukt til samme formål, og her har jegere og andre kunnet sove trygt fordi ingen rovdyr eller fiender har kunnet komme overraskende på dem.

Stenen heter Áitegállu, som på norsk betyr Forrådsstenen.

Uthvilt dro Olmmái og barna videre. De passerte Bahávárrevuolde, under det onde fjellet, men ingenting hendte. Jettakaillen hadde sluttet å forfølge Olmmái.

Videre gikk de innover Àvččevággi og opp til Čahca, et stykke opp i fjellsiden tok de seg inn i en hule., som i dag kalles Njalli etter navnet på Olmmáis datter. Hula var rommelig med god plass til dem alle, og her bodde de under hele villreinjakten.

Mare går til Gáisi

Hjemme i Ravald gikk kjerringa til Olmmái, ho Mare, å kjedet seg. Hun kunne ikke få Havkongen Áhpi ut av tankene. Det var slik en flott kar å se på. Hun skulle kanskje ha ventet lengere før hun giftet seg med Olmmái og flyttet til Dalen.

”Det skulle vært trivelig å se igjen Havkongen”, tenke ho.

En ettermiddag hun satt ute å lente seg tilbake mot husveggen og ser Gáisi i all sin velde strekke seg mot skyene, får hun ideen.

”Hvis jeg klatrer opp til toppen av Gáisi, da får jeg kanskje se havet, og kanskje et glimt av Havkongen Àhpi”.

Som tenkt så gjort.

Hun dro i vei. Det var langt å gå. Da hun nådde toppen av fjellet, satte hun seg ned, lente seg tilbake og speidet utover om hun kunne se havet og Havkongen.

Omgjort til stein

Olmmái og de to barna hadde avsluttet jakten og var på hjemtur. De nådde dit hvor Dalen var smalest ved Àvčče. Der ved berget stoppet de opp og speidet nedover Dalen for å beundre utsikten. Da hendte det:

Et lysglimt så kraftig feide over fjellet, og alt som fantes ble omgjort til stein. Så senket mørket seg over Dalen. En voldsom storm og snøvær oppsto. Mørket og snøværet varte i flere tusen år. Det fylte opp hele Dalen, også opp til Gáisi, som også ble under snøen. Alt som levde ble dødt og kalde vinder blåste over isslettene.

 

Epilog

Han står der den dag i dag, Olmmái og speider utover Dalen. Hans to barn har ikke greid strabasene med å stå så lenge. De ramlet ned begge to.

Njivi, dattera til Olmmái, har holdt ut lengst av de to, men for femti år siden ramlet hun ned. Gutten Skirdi ramlet ned noen år før.

Du ser henne best fra Jávri, Vannet, Àhka, kjerringa til Olmmái. Hun sitter der opp å lener seg mot Gáisi og speider utover havet og Havkongen Ahpi.

Som nevnt tidligere overlevde Ravald det store smellet. I dag heter sletta Ravald, et viden kjent spøkelsessted. Enda i dag om noen nærmer seg boligen til Ravald, skremmes de bort. Derfor betyr Ravald; et mørkt sted der hvor det er skrømt.

Fortsatt står Jettakaillen og speider utover fjorden, om der skulle komme sild og hval innover, båten han står klar i Skipsbukta med dreggen ute, klar for utror.

Navnene på stedene som er igjen kan fortelle om kjempene som bodde her før vår tid. Før atomer ble sprengt og alt ble omgjort til stein.

 

Ordliste

Àhpi – havet begynner ved kysten og utover så langt en kan se

Àitegállu – áite – matsted hvor rovdyr ikke får tak i maten

Àvččevággi – ávče: juv – bahá: onde. Det onde fjell. Byggverk på påler.

Čahca – den siste bratte kneika før fjellplatået

Gáisi – fjell som hever seg over de andre, eller fjell du legger merke til.

Gáivuotna – Kåfjord. Gallu – stor frittstående stein, også hodeskalle.

Gilvátgiedjunni – voll, tilsådd med frø

Jávri – vann, innsjø

Jiethanas – Jettakaillen; steinfigur å Nordnes.

Mare – norsk, ra ordet marebakken, bakke nærmest land i sjøen.

Njivi – navn på hule

Njurtanjárga – Nordnes

Olmmái – mann

Olmmáivaggi – Manndalen

Raval – skrømeselssted

Skidu – dal

Vággi – dal

Várri – fjell

Vuolli – under