Smeden i Birtavarre

Smeden var en uunnværlig person, og også i Nord-Troms fantes det flere smier før i tiden. I dag er det kun en smie igjen i området. Hans Erik Olsen fra Kåfjord smir knivblader, spikere, verktøy, økser, hengsler med mer, på den gode gamle måten.

Publisert: 23.11.2016
Tekst og foto: Torun Olsen

– Dette er ikke noe man kan leve av, sier Hans Erik Olsen fra Birtavarre i Kåfjord, mens han fyrer opp essen, eller avlen, som han foretrekker å kalle ildstedet, og som er selve hjertet i smia.

I tjue år har smedkunsten vært hans lidenskap, og i 2013 bygde han sin egen smie på hjemplassen i Birtavarre.

På veggen henger en hel rekke med verktøy som brukes i smia, og rundt omkring ligger økser, knivblader og spikere. Alt produsert i smia av Hans sjøl.

– Interessen for smedyrket kom da jeg var elev ved Fosen folkehøgskole for cirka 20 år siden.

Siden har han drevet med smedhåndverket, på hobbybasis og som binæring. I tillegg  jobber han ved Nord-Troms museum, der han både holder kurs i smedfaget og utstillinger av produkter laget i smier.

Smijernshåndverket er svært gammelt. Kunsten ble sett på som magisk, og smeden hadde ofte høy status i samfunnet. Vakre ting ble laget i smiene, og ikke minst verktøy og annet som var helt nødvendige i det daglige arbeidet.

I dag er det få smeder igjen, og enda færre som jobber med de gamle smiteknikkene, slik som Hans gjør.

Aldri utlært

Selv om Hans holder kurs til lærevillige elever, mener han at kunsten tar lang tid å lære seg.

– Jeg har jobbet i 20 år, men føler jeg meg langt fra utlært. Jeg lærer fremdeles nye ting hele tiden, sier Hans.

Avlen fyres opp med tre- eller steinkull. Her skal jernet eller stålet varmes opp til riktig temperatur, før det kan bearbeides. I den første delen av prosessen, skal stålet sveises og bearbeides godt sammen. Stålet varmes opp, bankes med hammeren. Dette må gjentas inntil sveisen sitter ordentlig.

Etter det kan knivbladet smies ut. Her brukes ambolten flittig, og det må smies til bladet er tynt nok.

Deretter starter herdingen, som skal sørge for at stålet får den riktige hardheten, slik at kniven blir skarp. I denne prosessen brukes ofte olje eller vann til å bråkjøle stålet. Også her er temperatur svært viktig. Stålet må varmes opp til herdetemperatur. Det varme stålet dyppes så raskt ned i væsken. Dette vil endre strukturen på stålet.

Hemmelig

Det er herdingen som er selve kjernen i verktøysmiing, og som gjorde smedene til skikkelige håndverkere.

Før i tiden var det her hemmeligheten lå. Alle smeder hadde sin egen hemmlige oppskrift, som de ikke delte med andre enn de aller næmeste, gjerne far til sønn. Ingen fikk komme inn i smia når dette arbeidet foregikk. Hvermansen forstod ikke denne prosessen, og smedene fikk et rykte på seg for å kunne det meste, forteller Hans.

Selv har han ingen hemmeligheter. Det er ikke nødvendig i dag.

– I dag kan prossesen forklares med hjelp av naturvitenskap. Tidligere forstod man ikke hva som skjedde inni i stålet, at det skiftet struktur, sier Hans.

Hans bruker fingeren for å sjekke temperaturen på oljen. Dette kunne ikke hvem som helst gjøre i sin tid, uten å få represalier fra smedmesteren.

– En japansk læregutt prøvde seg på det en gang, og stakkaren fikk fingeren kappet av, forteller en vandrehistorie.

Under herdingen demper Hans lyset, slik at det skal bli lettere å se av fargen på stålet hvllken temperatur man har.

Han demonstrerer det hele ved å varme opp stålet, for så å raskt dyppe det ned i bøtta med olje. Tilsutt er det noen omganger med reherding og anløpning, før knivbladet har fått riktig struktur og hardhet, og er klar til sliping og bruk.

Bli med Hans inn i smia i Birtavarre: