Grindveving
Grindveving er en gammel tradisjon, som tidligere ble utført av kvinner i mange samiske hjem. Tradisjonen er høyst levende, og i dag benyttes veven av både menn og kvinner.
Komag- og skalleband, belter, komseband, sekkebånd med mer, veves på grindveven. Det finnes mange ulike mønstre og teknikker, og sammensetningen av farger forteller hvilket område du tilhører.
Grindveven ble opprinnelig laget av bein, horn eller tre, ofte med utskjæringer og dekor. Den var liten og lett og frakte med seg, og var derfor alltid tilgjengelig. Veven har også vært en populær friergave gjennom tidene.
I de ulike samiske områdene har man forskjellige teknikker for vevingen, hvordan en holder grinda eller hvordan hjelpeverktøyet blir brukt. Som redskap brukes skyttel, tradisjonelt laget av bein og horn.
Komagband og skalleband
For at fottøyet skulle holdes på foten og forhindre at snø eller vann å komme inn i komagene eller skallene, ble de snurret sammen med vevde eller flettede band. Bandene kunne være opp til 2 meter for mennene.
I Nord-Troms og Lyngenområdet brukte mennene tradisjonelt vevde komagband, mens kvinnene brukte fletta band. Kvinnenes band ble vevd med 18-20 tråder, mens mennenes ble vev med 20-22 tråder. Til barna bruktes mindre tråder. I dag brukes vevde band også av kvinner.
Sjøsamene i Kvænangen holdt det for meget stygt, om en gutt gikk med kvinnekomager eller en pike med mannskomager. Likedan med komagbåndene. Der hvor det ikke er forskjell på komagene, er det heller ikke forskjell på komagbåndene. Men der hvor det er forskjell på komagene, der er det også forskjell på komagbåndene. I Kvænangen brukte mannfolkenebrede, vevede komagbånd, men kvinnene smale flettede.
Anders Larsen, Om sjøasamene
Grindvev samlet inn fra Ytre Bakkemo gård, Biertávárri/ Birtavarre, Gáivuotna/ Kåfjord, og innkom til Norsk Folkemuseum i 1952. Eierskap overført til Senter for nordlige folk i Bååstede-prosjektet.