Søster Helene – kommunens desinfektør

Helene Suleng, søster Helene, jobbet som menighetssøster, og senere helsesøster i storkommunen Lyngen (Storfjord, Kåfjord og Lyngen) i perioden 1921-1949. Hun trosset storm og uvær for å pleie syke eller ta imot nyfødte. Hennes gode humør og evne til å kommunisere med alle gjorde at hun var høyt verdsatt. Helene mottok i 1959 kongens fortjenestemedalje for sitt arbeid.

Helene Mateha Pedersen Suleng, Olderdalen (1890-1979)

Du var hos mange og ble ikke bange,
om nordvesten hylte og landvinden pep.
Ja, stort var distriktet, men aldri du sviktet.
Du kom når de kalte og hjalp der det knep.
Til Storfjord og Lyngen og Kåfjord du dro.
Og pleiet og trøstet på alle tre språk.

I 1921 ble hun ansatt som menighetssøster i Stor-Lyngen (Storfjord, Kåfjord, Lyngen fram til 1930), og senere helsesøster. Stillingen ble opprettet i en tid da tuberkulosen, eller den «hvite pest» herjet, og det var helt nødvendig at befolkningen ble opplyst om hygieniske forhold. Helene bidro ved skoleundersøkelser og reiste rundt i kommunen som desinfektør. Hun sparte legen for lange reiser og kommunen for store skyssutgifter.

Helene behersket både samisk, finsk og norsk, og kunne derfor kommunisere godt med alle i den flerkulturelle storkommunen.

Søster Helene hadde alltid med seg en klut og en flaske 96% på sine hjemmebesøk. Alt hun kom i berøring med ble vasket grundig. Det samme ble alle hus som der det var blitt påvist smitte av forskjellig art. Klær og sengklær ble tatt ut til lufting og soling, og husene ble rundvasket.

Helene var redd for å fly, men det hendte at hun måtte assistere fødende som måtte med sjøfly til Tromsø. Da sa hun ikke nei takk til et glass konjakk før hun satte seg i flyet.

I 1959 mottok Helene Kongens Fortjenestemedalje i sølv for sin innsats for helsestellet i kommunene Lyngen, Kåfjord og Storfjord.

Helene giftet seg aldri. Selv om hun bodde alene i en leilighet på Lyngseidet, sies det at det alltid var folk rundt henne.