Marj-Inger huset

Teksten er skrevet av Ingvild Larsen for Årbok for Nord-Troms 2022. 

Det lille huset i Kjerringdalen i Kåfjord ble bygd av Márjj’Iŋgá like etter andre verdenskrig. Da Márjj’Iŋgá ble født i 1893, var samisk dagligspråket i Kjerringdalen. Etter hvert ble det også snakket norsk i bygda, hun ble da gjerne kaldt Marj-Inger (Marjinger). Hennes døpenavn var Inger Alette Johnsen.

Marjinger bodde i huset fra 1946 til 1976. Etter 1976 ble huset stående til forfall. I 2021 ble huset satt i stand av Tor Nilsen, og omgjort til et lite museum.  

Det tomme huset

Da MarjInger bodde i huset hadde hun mye besøk. Det var liv og røre, glede og sorg. Da hun flytta herfra i 1976 ble huset stående tomt. Møbler, husgeråd og klær ble igjen i huset. Vær og vind slet og rev i det lille huset, som sto der så forlatt. Fra frokostbordet på andre siden av veien, kunne vi følge huset gjennom alle årstider. Hver vinter som smelta bort etterlot seg et hus i stadig dårligere forfatning.

Lysglimt i kjøkkenvinduet

På seine høstkvelder kunne man se lys i Marjingers kjøkkenvindu. Var det noen i huset? Lyset førte tankene til gamle dagers liv og røre, som glimt fra fortiden som strøk forbi. Dette lysskinnet, gatelysenes refleksjoner i kjøkkenvinduet, bidro til mange fine samtaler om henne.

Fortellingene om Marjingers liv og virke ga Tor inspirasjon til å ta verktøykassen fatt, med økonomisk støtte fra Sametinget. Mange dugnadstimer ble lagt i prosjektet, både av Tor og andre gode hjelpere.

Istandsetting og tilbakeføring

Da istandsettinga tok til var forfallet kommet langt. Alt som var i huset ble fotografert, ryddet ut og lagret. Det som var mulig å gjenbruke av panel og andre materialer ble lagra og tatt vare på. Tekstiler ble vaska og hengt ut til tørk. Selv etter flere måneders lufting, var parfymeduften av fortidens vaskemidler, fremdeles merkbar.

Taksperrer, gulvbjelker og gulv var helt råttent og måtte skiftes. Deler av tømmerkassen, og noe av innvendig og utvendig panel lot seg berge og ble gjenbrukt. Malingen på ytterveggene var slitt bort for flere tiår siden. Heldigvis var det bevart malingrester rett under takmønet. Ved hjelp av en fargeprøve kunne huset få tilbake sin opprinnelige blåfarge. Også innvendig ble huset malt som det tidligere hadde vært.

Høsten 2021 sto huset ferdig. Mange møtte til åpningsmarkering, og yngre generasjoner fikk et innblikk i gamledagers levemåte.

Et levende museum

Senter For Nordlige folk formidler kulturarven etter Marjinger. Fra å være et forlatt og falleferdig hus, var det nå blitt et lite museum. Det er samlet inn fortellinger, både til bevaring og formidling. De som kjente Marjinger har fortalt at å komme inn i huset er som å komme til fortiden, at de kan se henne for seg sittende på kjøkkenet.

Huset har rommet flere utstillinger. Bildekunstner Gjert Rognli har hatt fotoutstilling som åpnet i 2021. Fra høsten 2022 er arven etter Jan Guettler blitt formidlet her. Guettler besøkte Kjerringdalen før krigen, han fotograferte og dokumenterte. Hans fotomateriale, som pryder husets vegger, gir et unikt innblikk i lokalhistorien.

Hvordan var MarjInger?

I mange fortellinger om Marjinger trer hun fram som ei tøff dame. Hun bodde alene i huset og livnærte seg på strøjobber og skinnarbeid. Hun lot seg ikke diktere av andre, og var en av få i Kjerringdalen som ikke gikk i læstadiansk forsamling.

Marjinger var sosial, glad i folk og avholdt. Mange i bygda har fine minner om henne, eller har hørt artige historier. I flere kjøkken hang det et foto av Marjinger der hun røkte pipe.

Livet bød nok på både gleder og utfordringer. Marjinger hadde en hørselshemming, i en tid der det var lite hjelpemidler. Men, hun var en sterk kvinne og greide seg likevel bra i dagliglivet. Brev fra huset viser at hun hadde kontakt med folk utenfor bygda. I et av disse kan vi lese at Marjinger slo høy og sendte til slektninger i Repparfjord.

Fortellingene om Marjinger maler et bilde av ei dame med godt humør, men også med temperament;

«Det var da ho bodde her oppe. E jobba på Løkvollen. Da brukte ho å komme hit med vannbøtter når e kom fra jobb. -Førr ho hadde jo ikke innlagt vann. Det var liksom beregna at når e hadde spist middag, så sku e bære vannbøttan hjem til ho. Men ho starta litt før meg med en liten spann i handa, et sånn to-liters spann. Så sku ho gå hjem å koke kaffe til vannbærarn kom. så va det ein gang om våren. Det hadde vært mildt om dagen, og dryppa fra taket i hjørnet kor ho sku svinge rundt huset. Der var det frossen is i løpet av ettermiddagen. Så kom ho med den der vannbøtta, og akkurat når ho runda hushjørnet datt ho på ræva med bøtta i handa. Ho berga det vannet som var i bøtta. Men, ho røyste seg ikke opp, ho sette seg bare på kne og så knepte hendene. Så bantes ho så det lyste under føttern på ho» (fortalt av Tor Nilsen).

«Det var da ho godeste Marjinger var 70 eller 75 år. Ho var litt sånn råskinn og ikke så religiøs. Vi var no der, og en litt eldre dame i nabolaget va og der. Da ho skulle gå så sir ho til Marjinger: i morra når du har gebursdag så kommer no eg også hit å drikk kaffe. Ja, varskudde Marjinger, men om du trur du ska få nåkka kaffe her så trur du feil. Her bli ikke servert nåkka kaffe, men visst du har lyst på en dram så ska du berre kom, -førr her e det rikelig med brennevin. Ho hadde kjøpt fire flasker brennevin til gebursdagen sin» (fortalt av Tor Nilsen).