Jordbruk og husdyrhold

Sauer ved sommerfjøs i Skardalen, Kåfjord. Foto: Torun O. Wernberg

Kombinasjonen av husdyrhold og fiske kjennetegnet de sjøsamiske områdene gjennom flere hundre år. Familiene var sjølberget av det naturen hadde å by på fra havet, jorda og utmarka.

På en vanlig gård kunne det være et par kyr og et dusin sauer, og noen hadde også en geit eller to. Dette kombinert med fiske var nok til å dekke husholdets behov.

En forutsetning for å kunne holde husdyr var å drive fiske ved siden av. Sentralt i næringa stod løypningsgryta. Her ble det kokt fór til husdyra av mat og vekster fra hav og utmark. Denne holdt liv i dyra året i gjennom.

Hele familien deltok i arbeidet på gården, men rollene var klare. Det var kvinnene som driftet gården, tok seg barna, matlaging, husstell og husflid, mens mennene stod for fiske, fangst, ved, slakting og vedlikehold av bygninger og utstyr. Slåttearbeidet ble ofte gjort i fellesskap, men noen steder var dette kvinnenes arbeid.

Husdyrhold eller februk var tilpasningen i samiske områder fram til 1700-tallet. Med den kvenske innvandring på 1700-tallet ble jordbruket utviklet med jordrydding og dyrking.

Mot slutten av 1800-tallet ble det vanlig å dyrke poteter i de fleste hushold. Inntil da ble lite dyrket i jorda, bortsett fra neper. Senere ble det også dyrket gulrøtter, kålrabi og kål.

Sjølforsynt med mat og klær

Dyrene holdt familien med mat og klær. Både sauer, kyr og geiter ble melka, og av dette ble det laget rømmekolle, ost og smør. Melka ble lagt i tønner til surning. Det var vanlig å blande syregress i melka sammen med bær.

I slaktetiden på høsten kunne fersk kjøtt nytes. Ellers ble kjøttet saltet, tørket eller røkt. Alle deler av dyret ble utnyttet. Av blod og innmat ble brukt til pølser eller hengt, tørket og brukt i supper og gryter.

Ulla fra dyrene ble spunnet, og av garnet ble det strikket og vevd klær og utstyr. Alt var selvgjort. Det ble også produsert varer til Skibotnmarkedet. Grena var et verdifullt byttemiddel.

Av skinnet ble det laget komager. Sålen var sydd avskinn fra okse, ku eller sel. Overdelen var sydd av sau- eller geitskinn, og til syingen ble det brukt reinsener. Som varmeinnlegg ble det brukt sennegress, og når komagene ble smurt med tjære blandet med tran holdt de føttene tørre og varme.

Næringskombinasjoner i dag

Næringskombinasjoner, slik vi ser de i dag, består ofte av enten jordbruk eller fiske, kombinert med anlegg-, service- eller andre yrker i nærområdet. I dag finner vi lokale nisjeprodusenter innen fiske, jordbruk og duodji som markedsfører regionens egenart i større grad enn tidligere. I tillegg ser vi et økende fokus på reiselivssatsing basert på lokal kultur og natur. Slike nye næringskombinasjoner kan også ses på som en tilpasning og evne til fortsatt å kunne bo i regionen.

Se Under Lyngsalpene, NRK 1996