Birtavarre gruver

Bare ruinene vitner om industrieventyret som fant sted i Ankerlia i Birtavarre fra 1898-1919. Birtavarre gruver, også kalt Verket, hadde på det meste over 250 ansatte. Her jobbet svensker, nordmenn, kvener, samer, finner og russere under svært vanskelige forhold, og store mengder kobbermalm ble skipet ut av dalen. For mange av arbeiderne ble kirkegårdene i Lyngen det siste hvilested.

Allerede i 1860 ble det gjort malmfunn i Kåfjorddalen, uten at dette førte til noe drift av betydning. Den store oppgangen og optimismen som preget bergverkssektoren i 1890-årene, førte i Lyngen-regionen som resten av landet, til at et betydelig antall skjerp ble anmeldt. Det ble igangsatt prøvedrift flere steder, blant annet i Skardalen. I 1895 ble det gjort funn som førte til et 20 år langt industrieventyr i Ankerlia. Grosserer Christian Anker fra Fredrikshald (Halden), ervervet seg rettighetene til forekomstene, og det ble startet prøvedrift sammen med det engelske selskapet The Norwegian Copper Mines Ltd. I løpet av driftsperioden hadde Verket, som det ble kalt på folkemunne, også navn som «The Venture Corporation Ltd, A/S Birtavarre Gruber og A/S Birtavarre. Det ble åpnet tre hovedgruver: Moskogaisa, Sabitjokk og Skaidi.

Gruveby

I løpet av få år ble det dannet en liten by rundt gruvene. Det ble bygd opp smelteanlegg, kraftstasjon som produserte elektrisk energi til malmsmelting, linebaner til gruvene og en hestesporvei for transport til kaia som lå 12 kilometer lenger nede. Administrasjonsstedet var Ankerlien, og her stod direktør Gudrand Thesens flotte gård med stall, do og uthus. Thesen hadde også både tjenere og guvernante til sine barn. Det ble bygd boliger til stigerne og funksjonærene, skole, landhandel og postkontor. Arbeiderne ble stuet inn i primitive og kalde barakker i rom med 8-10 køyer. Her skulle arbeiderne både spise, sove og tørke klær, og her trivdes også vegglus og kakerlakker. Mange arbeidere foretrakk å bo i jordgammer.

Fra avisinnlegg i Nordlys 1914, under overskriften: «Fra Birtavarre. Et industrihelvede» beskrives forholdene for arbeiderne:

De mest elementære sundhedsforanstaltninger er totalt forsømt. Det er saaledes ikke en gang sørget for drikkevand. Hele vinteren er man henvist til at hente vand i et lite hul hvor mand maa krype paa alle fire gjennom en snøtunnel for at faa fat paa en vandskvæt—. Heller ikke er det sørget for et avtræde—. Foran en av de brakker vi var inde i laa avfaldsdyngen helt op på trammen foran døren—. Vi vil ikke forsøke paa å beskrive rummets utseende. Vi vil kun bemerke at vi var opfyldt av en næsten religiøs taknemlighet for at vi kunde forlate svinestien naar vi vilde—. Det var meget karakteristisk hvad en av de ældre arbeiderne uttalte: Præsterne taler om dødsriget, sa han, men dødsriget er her i Birtavarre.

Det var ikke bare boforholdene som var enkle og kummerlige. Sikkerheten var dårlig ivaretatt, arbeidsregelmentet var urimelig, og lønna var dårlig de første årene. Gruvene lå også svært usentralt, og klimaet var beinhardt. Både spregningsulykker og andre ulykker var vanlige, og for mange av arbeiderne ble Lyngen det siste hvilested. Kommunikasjonen opp til gruvene var elendige, og det var lang vei til lege og sykehus.
I slutten av 1917, var lønna for gruvearbeiderne i Birtvarre litt over en krone i gjennomsnitt, og dette var godt betalt, og trakk derfor en del arbeidere til gruvene til tross for de dårlige forholdene.

Klimaet og de primitive forholdene gjorde at det var stort gjennomtrekk av arbeidere til gruvene i alle år. I den lille, lukkede bygda Birtavarre stod læstadianismen sterkt, og det var stor skepsis til fremmedarbeiderne som inntok bygda med sine skikker og uskikker. Både alkohol, kortspill, dans og slåssing var vanlig blant gruvesluskene.

Gruvene tiltrakk seg etter hvert et betydelig antall arbeidere fra lokalsamfunnet. Flere la fra seg fiske og gårdsarbeid til fordel for lønnsinntekt i gruvene.

Konkurs og brann

Til tross for både brann, eierskifter og oversvømmelser som rammet hele Birtavarre samfunnet, var gruvene i drift fram til 1919. Da smeltehytta brant ned, så man ikke lenger grunn for noe videre drift. Birtavarre Gruber var allerede konkurs da denne brannen oppstod. Videre drift ville koste for mye. Behovet for kopper var ikke lenger så stort, og nye gruver ble åpnet andre steder i verden med langt mindre driftskostnader.

For mange av arbeiderne, både lokale og tilreisende, som hadde basert sine framtidige inntekter på Verket, ble konsekvensene store. Konkursen kom i tillegg til økonomiske nedgangstid etter første verdenskrig. I Kåfjord var det arbeidsledighet og nød. Flere ungkarer hadde lært seg et yrke for livet, og fikk seg jobb i andre gruver, blant annet på Svalbard.

Mange, særlig tilreisende, som ikke hadde familie i Birtavarre, og som heller ikke hadde penger til å reise fra bygda – drev som spon på hav ut Kåfjorden.

Ole Elvenes jobbet som ung mann ved gruveanleggene i Birtavarre på begynnelsen av 1900-tallet. Han forteller om arbeidsforholdene og ulykker ved gruvene.

Blind-Fredriks vise