Skikker og folketro - jul og nyttår

Postkort fra ca. 1890. Kunstner: Karl Uchermann

Skikker og folketro - jul og nyttår

Den moderne sjøsamiske julefeiringa skiller seg lite ut fra den norske. Tidligere var det er del folketro knyttet til jula, og noen gamle skikker lever ennå i beste velgående.

Nissetoget / Ođđabeaigállát

En tradisjon i Manndalen som sies å ha eksistert i ”uminnelige” tider er Nissetoget på nyttårsaften. Skikken er helt enestående for Manndalen, og beskrives som en viktig kulturbærer i bygda.

Eldre ungdommer og voksne kler seg i skumle, fryktinngytende masker, laget av skinn, tøyfiller, bein, tang og tare, og ellers hva man måtte ha for hånden. Deretter møtes de på kvelden nyttårsaften og går i tog gjennom bygda. Hensikten er å lage mest mulig støy og spre frykt rundt seg. Ferden ender med dans og spetakkel rundt et stort bål.

Maskelaging er for mange en viktig aktivitet i romjula, og kreativiteten er stor. På 80 og 90 tallet hadde man også kåringer av ”fineste” nyttårsmaske.

Ingen vet når og hvor skikken komme fra. Lignende skikker finnes rundt i verden. I Ungarn regnes de såkalte ”busjoaras” som noe av det mest spektakulære innen folkefestivaler. I byen Mohács møtes unge menn forkledd i groteske masker til en årlig seremoni. De lager spetakkel i gatene, og angriper kvinner med strømper fylt med mel.

Tidlig på nyttårskvelden arrangeres en langt snillere versjon av nissetoget for barna.

Nissetoget / Ođđabeaigállát. Foto: Ola Solvang

Å gå Daban / julebukk

Tidligere var det vanlig å gå Daban (julebukk), som regel på lillejulaften. Voksne ungdommer kledde seg i kostymer, og gikk fra hus til hus, banket på og spurte: er Daban hjemme? Hvis svaret var nei, gikk de videre til neste hus, og dersom svaret var ja, stakk de fram posen eller lua for å motta godteri.

Også i dag hender det at barn går julebukk, ofte i romjula. Da går de fra hus til hus og synger julesanger for godteri.

I boka ”Lappenes forhold” (1896) beskriver Ole Thommasen skikken med julebukk:

”Julebukken, juovlastállu”, var også en lek i Lyngen; denne leken foretokes i en av dagene mellom jul og nyttår, helst 3. juledag, idet en av grendens voksne ungdommer kledde seg i sitt kostyme som sådan med ytterbeklednig en vrangsnudd dork eller pesk med en vidjespenning til belte; huen var sydd av never, og forkledet var et stykke av en mattesekk, huen var så rommelig, at den gikk nedover liketil halsen med oppskårne åpninger for munn, -nese, og øyehuller. Til skjeggdusk på overleppen var festet til huen spjælen enten av renskinn elle sauskinn; dertil en liten bjelle festet på ryggen og en lang stav i hånden…”.

Folketro

Tidligere var det mye folketro knyttet til jula. Her har vi samlet en knippe, som er beskrevet av Anders Larsen og Ole Thommasen.

På julekvelden er det viktig at det er vann nok i både hus og fjøs, og øsen må henges ved vanntønna, for at julekallen skal finne vann å drikke for sin tørst. Hvis han ikke finner vann, suger han blodet av husets folk, slik at de blir syke, eller han kan forvolde annen ulykke som vil skje i nær framtid.

Alt av håndarbeid og også vedhugging, skulle vært unnagjort før julaften. Dersom det var nødvendig måtte det skje på formiddagen.

Om julekvelden og julenatt forbød folk barna å gå på ski. De sa til barna at da tok julekallene (juovlagállát) mot dem i en sekk.

Om julenatten kunne man høre og se mye rart av både kjørende og gående vesener, og hvis man var kaldblodig nok, kunne man også få se ting. Dersom du har et spesielt ønske, bør du stille deg på en hovedvei, i et kryss, der veien går til tre kanter, frem og tilbake og til en av sidene. Du begynner først å høre den en tingen etter den andre, og det ene er fælere enn den andre, men du må ligge eller sitte helt urørlig i den stillingen du først inntok. Du vil se høre og kjenne de skrekkeligste ting, men du må ikke svare eller gjøre noe. Dersom du klarer dette til alt er overstått, vil det endelig komme en person til deg med spørsmål og hva du egentlig ønsker. Da først skal du svare, og ønsket vil bli oppfylt.

Nyttår

Fra Anders Larsen «Om sjøsamene», 1950

Fordum tillot sjøsamene ingen å gå ut og kike inn gjennem vinduet nyttårsmorgen. Det var forbudt, for da kan en se hvem som i det nye året dør av dem som er der inne. De fortalte at engang gikk en gårdsdreng ut og kiket gjennem vinduet, mens de andre satt omkring bordet og spiste nyttårsmorgen. Han så at husbonden satt ved bordet uten hode. Drengen ble forferdelig redd og fra den dag var han sinnssvak. Husbonden døde samme år (Kvænangen, Kvalsund).

Julemat

Julegrøt var en tradisjon, og for mange var dette hovedretten julaften. Det var også viktig å legge julegrøt i fjøset.

Sauhau og flatbrødmølja. Foto: Ørjan Marakatt Bertelsen.

Flatbrødmølja laget med sauehoder var vanlig i jula, og mange spiste dette lillejulaften. Sauehodene ble saltet og tørket, deretter kokt og spist med flatbrød, gjerne med sirup til.

Senere er det pinnekjøtt og ribbe tatt over som julemat også i Nord-Troms. Av fiskemat er det lutefisk og torsk som er mest vanlig.

Jul i Olderdalen

Henrik Stefanus Grape Albrigtsen har beskrevet jul i Olderdalen 1925-1955, slik:

Når jula nærmet seg ble det en travel tid i huset. Presanger skulle lages til alle, Kvinnene strikket votter og sokker. Guttene laget forskjellige småting til de voksne. Barna fikk biler og båter. Jentene fikk dokker. Etter hvert begynte julebaksten. Det ble bakt lefser og andre småkaker.

Lille juleaften var det reingjøring

På juleaften ble det lagt julegrøt i fjøsen. Stearinlys i alle vinduene. Så spiste vi julegrøt, smakte på julekakene og sang julesanger. Deretter var det tid for utdeling av julepresanger, spenningen var stor. Det ble som vanlig presanger som familien sjøl hadde laget. Men noen ganger ble vi overrasket med nye kommager. Det var en stor presang. Spesielt dersom den var laget av Bernard Helena (Helene Iversen). Hun hadde så fin fasong på sine kommager. Kommagtuppene var så fine som passet perfekt til ski stroppene. Helena Pedersen, Ysteby var også veldig flink til å sy kommager.

På første juledag skulle alle være hjemme. Det var kun lov å gå i kirka og i forsamlinger.
2. juledag gikk en gjerne på besøk til naboene. Det var ikke vanlig å bli invitert. På slike besøk smakte man gjerne på naboens julebakst. Juletre var ikke vanlig i læstadianer familier, men ofte kunne foreldrene gi etter for barnas ønsker.