Oter på Stein. Pixabay license
To samiske sagn
To samiske sagn. Fra Just Qvisgtads «Samiske eventyr og sagn».
Fra Just Qvigstad «Samiske sagn og eventyr»
1.
Det var to menn fra Olderdalen. De gav seg til å ro inne i Risfjorden for å se etter oter. Det var om våren da nettene er lyse. De var nær fjordbotnen, og der er det et rundt skjær. Da ser han som hamler i bakrommet at der sitter som en oter der på skjæret. I det de kommer nærmere, er det som et menneske. Det stod opp og ble overmåte langt.
Da sier mannen i framrommet: ”Se også du på det jeg trodde var en oter. Det var ikke det. Sjøhaldene dårer oss. La oss snu mens det ennå er godt vær!”.
Den andre sier ”Nei, vi blir ikke redde for det”.
Framromsmannen sier igjen: ”Det er best vi vender. Nå blir det visst stygt vær”.
Den andre svarer: ”Det blir ikke noe styggvær!”
De ble enige om at de skulle ro igjen, fordi det var så godt vær. De så mot skjæret, men der så de ikke mer. Bakromsmannen sier: ”Det var nok ikke annet enn sjøhaldene som dåret våre øyne. Jeg har nok vært i sådan skyss før”.
Videre rodde de langs landet, og kom til ei kjeile med flate sider. Den var litt lang innover. De ror for å se om det er spor etter oter der. Inne i kjeila var det noe gammel snø og grå sand. Her ser de at oteren har hatt sin gang. De to taler seg imellom:
”Vi flytter båten litt lenger bort. Så går vi til hver vår side av kjeila for å holde vakt til otrene kommer ut av hullene”.
Som de sitter der, stakk der liksom en menneskeskikkelse ut av et hull:
”Dere skal straks dra herfra! Dra til østsida av neset. Der er en mengde oter. Her skal dere ikke bli. Dette er vårt sted!”
De løp til båten. Rodde så til Østsida av neset. Da sier framromsmannen: ”Vi skal ro hjem. Det vil ikke gå oss godt”. Den andre sier: ”Du skal ikke tøve. Vi ror dit haldegubben bød oss”. Om litt kom de til ei bergkjeile. Framromsmannen så at en stor oter løp inn i et hull. De rodde stille inn og la båten i munningen. På hver sin side av kjeila satte de seg på vakt. Litt etter kom to oter ut av hvert sitt hull. Mennene skjøt dem, og bar dem i båten. Framromsmannen sier: ”Vi fikk hver vår oter”. De skulle til å ro. Da ser igjen bakromsmannen at en oter kom opp fra sjøen. Den forsvant inn i et hull.
Enda en gang tok de plass ved kjeila, på hver sin side. Nesten til flosjø satt de på vakt. Da kom to oter fram. De skjøt og drepte nok en oter hver. De bar dem i båten, og begynte å ro tilbake. Det var godt vær og de kom tilbake til rorbua si. De la seg til å sove med en gang, – før de flådde otrene. Etter at de var sovnet, drømte bakromsmannen: ”Hvis dere ikke hadde rodd så fort tilbake, hadde dere fått svært stygt vær. Det hadde ikke gått dere godt.” Da de stod opp var det kommet en svær storm.
2.
Det var to rypeskyttere. De gikk i rypefiellet mellom Skibotn og Manndalen. De kom over en liten rypeflokk. Etter å ha jaga den ei stund, kom de på skuddhold. Selv mente de å ha truffet en rype hver. Men rypene fløy og de fikk dem ikke. Enda en gang fant de ryper. Denne gangen skjøt de på så nært hold at fjærene føk. Nå var de sikre; nå hadde de drept dem. Derfor tok de god tid og ladde
børsene på nytt før de henta rypene. Men nei; også denne gangen letta de bare og fløy.
Så sier den ene: ”Det er kanskje ikke riktige ryper”.
Selv om det var begynt å skumre, så de hvor rypene slo seg ned. Skytterne stilte seg etter, kom på skuddhold og skjøt rypene for tredje gang. Som før skjedde det nå også; da de gikk for ta opp rypene, sprang disse til hver sin kant. Mennene fikk ikke fatt i dem. Likevel holdt de på med å jage rypene til det ble mørkt. Da sier plutselig den ene:
”Dette er nok engelen til den gamle djevelen. Han som i gamle dager er død på fjellet. Englene hans begynte å plage oss. Vi har bare ikke merket det før.”
Jegerne hørte hjemme i Skibotn – ved markedsplassen, og de gikk nå hjem. Vel hjemme drømmer den ene om natten: ”Hvis dere hadde fått fatt i de rypene ville det ha gått dere ille. Dere hadde gått dere ut over berget. Vær glad til at dere ikke visste at jeg har ligget der i nesten hundre år”.
