Røyskattfellene

Av eldre gutter fikk jeg vite at dem om høsten og tidlig om vinteren brukte å sette røyskattfeller i skogen. Det var en aktivitet som var svært populær og spennende. En eldre mann i nabolaget drev også på med dette. Han kalte det for å fiske røyskatter.

Av Øyvind Rundberg, Kåfjord

På turer i skog og mark hadde jeg rik anledning til å studere fellekonstruksjonene samt høvelige plasseringer i terrenget.

Selve fella bestod av 2 pinner av på 7 – 8 cm hver, samt en lengre pinne på 25-30 cm. Den ene kortpinnen hadde et hakk nærmest på midten, den andre var flatspisset i den ene endene. Den lengste pinnen hadde et hakk på 3-4 cm i den ene enden. Den andre enden var spiss for der skulle agnet trees på.

Fella ble satt sammen ved at de to korteste pinnene ble satt i hverandre. Så ble de holdt sammen av hakket i langpinnen. Når fella ble satt opp, la man en flat stein under og en lignende stein over. Fella skulle ha en passende åpning i den ene enden, på ca 12-15 cm. En viktig ting var at når fella klappet sammen, skulle de to kortpinnen bli kastet utenfor flatsteinene. Det gav effektiv avliving av røyskatta.

Ved nærmer forskning viste det seg at både pappa og onkel hadde drevet med dette i sin barndom. Pappa hadde ikke fellene oppe på søndagene. Han respekterte at man ikke skulle drive unødvendige næringsaktiviteter når det var helg. Pappa hadde altså sin egen fredning av arten det ble jaktet på. Onkel derimot hadde fellene åpne hele uka fordi: ”Mandag var den beste fangstdagen,” sa han.

Blodige fingre

En gang fortalte farmor at onkel kom hjem med blodige fingre. Han hadde vært uheldig og fått ei felle over fingrene, da han skulle sette den opp. Han hadde nok vært litt for ivrig.

Farmor som ellers var så buošši (samisk, kåfjorddialekt tøff, uredd) mente han måtte slutte med fellene. Det var for farlig. Men så drog onkel opp en diger røyskatt fra barmen. Det ble ikke mer snakk om driftsstans.

Fellene ble som regel satt ut i overgangen oktober/november. Eller når man var sikker på at røyskatta hadde fått den tykke, hvite vinterpelsen. Det var også et høvelig tidspunkt å få tak i agn. De fleste var da ferdige med høstslaktninga, og tilgangen på det beste agnet, sauefett, var god. Sild ble også brukt, men tilgangen her var mer usikker. Agnet ble tredd inn på langpinnen og gjort ekstra fast med en hyssingstump. Det var viktig at agnet var så langt inn under fella som mulig.

Kokes i vann

Vi ble fortalt at røyskatta hadde fin luktesans og var redd menneskelukt. Derfor måtte fellene kokes i vann, avkjøles, og bare berøres når men hadde hansker på. De måtte ikke være i berøring med menneskehud. Hansker måtte også brukes ved oppsett. Fellene fikk derfor ei behandling som ikke var noen andre redskaper forunt.

Jeg satte ut de første fellene den vinteren jeg fylte 11 år. Det var fire stykker. Den første ble satt like utenfor gjerdet, under en berghammer. Den andre i Riedegardi mellom store kampesteiner. De to siste ble satt under Svartbergan. Oppsettinga gikk fint, da jeg hadde lært av pappa å sette venstre kne mellom fellesteinene under oppsetting.

På et av stedene fant jeg fellesteiner som hadde vært brukt for en god del år tilbake. De var nesten helt gjemt under løv og rusk som delvis var blitt til torv. De gamle fellepinnene var nesten råtnet bort.

Siden det var kommet svært lite snø, måtte tilsynsrunden gjennomføres uten bruk av ski. Jeg gikk ut på den lyseste tida om dagen, mellom kl 9 og 2. Runden tok 2 – 3 timer. Dette var mulig fordi vi hadde en god ordning for når vi skulle være på skolen. Vi gikk annenhver dag, den ene uka mandag, onsdag, fredag, den neste tirsdag, torsdag, lørdag.

De første fellene ble satt ut på en fredag, for da kunne jeg se til dem allerede den påfølgende lørdag. Med kniv, reserve fellepinner og sauetalg i lomma gikk jeg ut i grålysninga for å inspisere fellene. Kursen ble satt mot den fella jeg hadde mest tru på, den som hadde vært i bruk tidligere.

Røyskatt i fella

Jeg nærmet meg fella, og så at den lå nede. To fellepinner lyste mot meg på framsida. Og der, der stakk det ut noe hvitt mellom sprekken til de to flate fellesteinene. Med skjelvende hender løftet jeg den øverste steinen, men glømte å sette kneet imellom. Taket glapp, og jeg fikk meg et solid rapp over fingrene da steinen smalt igjen. Det var ikke stunder for å ta av hanskene for å se på eventuelle skader. Jeg prøvde på nytt etter å ha roa meg litt ned. Ja da, ei røyskatt lå der, flatklemt, og med munnen fortsatt fast i talgstykket. Den var helt hvit, og med svart dusk i enden av en lang hale.

Mer talg ble satt på langpinnen og surra godt fast med hampetråd. Røyskatta ble hengt i ei snor på ryggen, og så bar det videre på lette, men skjelvende bein. De tre andre fellene var tomme.

Dårlig tegn

På lørdagskvelden kom onkel på besøk. Han spurte meg hvordan det hadde gått.

Jo da, det ble ei røyskatt i dag, sa jeg stolt.

Ei røyskatt første dagen! Det var et dårlig tegn!

Han fikk dessverre rett. Det ble ikke flere den vinteren, bare ei snømus i ei felle som jeg hadde ca 100 m på øversida ”godfella”. Snømusa er veldig lik røyskatta, litt mindre, men kraftigere. Og hvit over det hele om vinteren.

Det var pappa som flådde fangsten. Dyret ble flådd fra bakbeina, og så vrengt framover til forbeina og hodet. I begynnelsen var han veldig forsiktig så kniven ikke skulle komme borti luktekjertlene som røyskatta har i bakenden. Det er en av forsvarsmekanismene til dette dyret, å slippe ut en fæl stank når man følte seg truet.

Skinnet ble så spilt ut ved at en bred, flat fjøl ble stukket inn i åpningen helt fram til hodet. Pelsen vendte inn mot fjøla. Deretter var det å henge til tørk sammen med fenalårene fra saueslaktinga. Etter noen uker ble skinnet vrengt, så den fine, kvite fargen kom til syne. Jeg viste den fram til farmor som sa at jeg skulle gni litt potetmel inn i skinnet, så ble den ekstra hvitgylden i fargen.

Solgte skinnet

En skrepphandler som også kjøpte skinn kom på besøk like oppunder jul. Han vurderte skinnene nøye, og sa at de kanskje var fanga litt tidlig om høsten, men til min store lettelse kjøpte han begge for kr 6.25 pr stykke. Det var mye penger i ei tid da karamellen kostet 2 øre stykke.

Etter jul, etter at det var kommet mye snø, så jeg røyskattspor, revespor og mye rot i snøen ved siden av en av fellene. Fella låg nede, den ene steinen ved siden av den andre, og matpinnen var borte. Det var ikke usannsynlig at reven hadde forsynt seg både med røyskatta og agnet. Jeg var kommet for sent på dagen til fella.

Årene etter ble det ikke mer fangst etter røyskatt. Det gikk også rykter om at det ikke ville komme skinnkjøpere. Men vi hadde nye prosjekter på gang.

Ingen feller mer

Mer enn 50 år senere har jeg tatt mine skogsrunder til felleplassene. Steinene er der enda og en og annen fellepinne. Men det er ingen som setter feller mer i våres områder.

Derfor er det rart at man ikke ser mange flere spor etter røyskatt sammenlignet med tidligere tider. Siden det ikke har blitt drevet jakt på flere tiår, skulle en tro at det ble flere og flere av dem. Men slik er det ikke. Naturen har sine egne, meget kompliserte lover for bestandsreguleringer. De er det ikke så lett å bli klok på.

Å fange og avlive dyr på den måten som er beskrevet her, er vel ikke helt stuerent i dag. Alt vilt er i utgangspunktet fredet. Jakt er underlagt strenge bestemmelser, og slik må det være. Mange dyrearter er truet.

Men spenningen som føles når du nærmer deg ei felle som ligger flat, unner jeg flere å oppleve.