Badstu / sauna

Badstu. Foto: Lisa Vangen

Badstubading har alltid vært en viktig del av den kvenske kulturen, og med den finske innvandringen på 16- og 1700-tallet ble tradisjonen med badstu vanlig i Nord-Troms og Finnmark.

Noen steder var det vanlig med badstu på hver en gård, andre steder fantes det en felles badstu, der bygdas folk samlet seg til bading. Badstua var det reneste huset på gården, og var også ofte det første huset som ble bygd opp. Den varme saunabadingen sørget for å holde folket friskt og lusene og loppene borte. I saunaen ble også klærne vasket og ulike matsorter ble røyket og tørket. Mang en fødsel fant sted i badstua. Her var det både varmt og rent, og vann var lett tilgjengelig. Et saunabad var nærmest obligatorisk når man kom hjem fra Finnmarksfiske eller andre reiser, da det tok knekken på både bakterier og virus.

Om ikke sprit, tjære eller sauna gjør deg frisk, er sykdommen dødelig (Gammelt ordtak)

Røybadstu, rørbadstu

Fram til 2. verdenskrig var røykbadstua nærmest enerådende. I denne badstua ble det fyrt opp ild inne i en stor steinhaug (kvensk: kingas), som var murt opp i rommet. Når steinene i haugen ble varme nok, ble asken og glørne raket ut, røykosen luftet ut og benkene vasket. Det siste av røykosen ble fjernet med en siste vannskvett på steinhaugen. Deretter ble gluggene tettet igjen, og det var klart for å ta badstu.

Rundt 2. verdenskrig ble rørbadstue vanlig. Denne badstue fører ut røyken fra ovnen via skorstein eller pipe. Det var flere fordeler med denne badstutypen. Det ble ikke røykfylt og sotete under oppvarmingen, og det ble en betydelig mindre steinmengde å varme opp. Senere kom jernovnen, der steinene ble lagt åpen oppå.

Fyring av røykbadstu. Foto: Lisa Vangen

Badsturis av rogn

Til badstubading hører også badsturis. I den opprinnelige finske tradisjonen var det bjørk som ble benyttet, men flere steder, som i Nordreisa, brukes ris av rogn. Forklaringen kan ligge i at rogn har holder seg lenger og er mykere en bjørk. En annen forklaring kan være at bjørkeris ofte ble brukt til avstraffelse, og at man derfor ikke ville benytte den i badstua. Det ble også brukt andre tresorter til riset. Badsturiset må alltid bløtes opp før den tas i bruk.

Renselse og sosial møteplass

Badstua fungerte ofte som et samlingspunkt i bygdene, og mange gode nyheter, historier og samtaler ble ført under badingen. Å bade i badstu var en renselse for både kropp og sjel. Tidligere var det vanlig at mennene badet først, deretter kvinnene, og til slutt barna og tjenestefolket.

Det tar tid å forberede badstubadingen. Ovnen skal fyres opp, badstusris skal lages og legges i bløt, og vannet som skal gi dampen må klargjøres. Fra gammelt av ble klærne hengt ute under badstubadet, også dette vill ta knekken på utøy. I badstu bader du helt uten klær, og du vasker deg alltid før du går inn. Når badstua er varm nok, ofte mellom 70-90 grader er det klart for bading. Det legges vann på steinene for å skape damp – løyly, som sørger for at svetten renner og gjør deg ren. Etter en stund er det tid for kjøle seg ned, eller for å ta et bad i snøen eller sjøen. Deretter er det klart for en ny runde, og når kroppen er myk og avslappet nok, tas badsturiset i bruk. Hvor mange ganger du vil gjenta dette, er opp til deg selv.

Etter krigen ble det vanlig å bygge badstu i kjellere, og badingen ble dermed mer privat.