Fiske og fiskelykke

Her er noen nedtegnelser fra Ole Thommasen og Anders Larsen.

Nå man rodde ut på sjøen, skulle man alltid snu båten mot solen. Hvis man ikke gjorde det ville det ikke gå en godt på sjøen.

Man skal ikke lyve om folk som er på sjøen, for da kan det gå galt med dem.

Sjøfolk som kom på land skulle ikke si noe om hvor mange fisk de hadde fått, fordi da ville folk begynne å misunne dem. Dette ville gjøre at de mistet fiskelykken.

Når en skar fisk og ikke traff leddet, sa sjøsamene: Du har løiet (Kvænangen, Kavlasund).

Onskapsfulle mennesker kunne forgjøre (forhekse) fiskeredskaper, slik at fisken ikke ville bite på dem. Dersom de stakk svinebust i linene, var det ingen vits i å sette dem i sjøen, før de fant svinebusten og fjernet den.

Kvinner måtte ikke skreve over linene når fiskerne agnet dem. Dette ville gjøre at fiskeredskapene mistet fiskelykken.

Nå den første fisk som de kastet i båten, slo med sporden, var det et godt tegn. Det varslet flere fisk.

Bahá čalbmi – ondt øye

Har du alminnelig fiskelykke, og blir spurt om å vise fram fiskeredskapene, skal du helst ikke gjøre det, for da kan du miste fiskelykken. Et menneske kan ha bahá čalbmi – ondt øye – hvis blikk av naturen har en uheldig virkning for ettertiden. Enda mer effektivt er det hvis en slik person kommer i berøring med fiskeredskapene.

Har du rodd og fått fisk, bør du legge den største og mest verdifull fisken nederst i båten, særlig dersom du har fått laks, kveite, uer eller lignende, for i tilfelle, at det på land er personer til stede, som du ikke ønsker, skal få anledning til å beskue hele fangsten av frykt for uheldig virkning i ettertiden.

Notfiske

Hvis man med not, enten med dragnot eller løkkenot, treffer til å få en ugangsfisk, guorža  guoli, særlig rognkjeks, betraktes det som varsel om fiskeuhell, idet minste for den fisketur der dette inntreffer.

Dersom du gjør flere kast med not etter hverandre uten å få fangst, kan fiskeredskapet være goarton, forgjort av noen, som har villet hevne seg. Et slikt redskap er forgjort slik, at det synker så sakte, at fisken har god anledning til ikke å bli fanget. Også selvfangende fiskeredskaper, slik som line og garn kan bli så forgjort, at du enten ikke fanger noe eller ubetydelig i forhold til andre under samme tids- og omstendighetsforhold. De forgjøres slik at fisken skyr redskapene.

Sildefiske

Hvis det under sildefangsten, som før i tiden dreves hovedsakelig kun med garn, ble fanget en sild, som var mer rød enn andre, og som i få øyeblikk etter, å være fanget, ble blodrød over det hele, ble det betraktet som sikkert tegn på, at det også på fangststedet var kommet en morder for å drive sildefangst. Ryktet om en sådan fanget sild, varrasallit, for som en løpsild over fiskefeltet, og var det også som sikkert tegn på, at sildefangsten var forbi; for silden tåler ikke at en, som har utgytt menneskeblod, kommer til å drive fangst.

Hvis man får en fisk, likegyldig hvilken sort; med en opphøyet (konveks) hjernekapsel, mer fremtredende enn normalt, var det et tegn på fremtidig lykke. En slik fisk kalles Fiskenes Konge.

Som framtidig fiskelykke er også et slik tilfelle, at når det er enten to eller flere deltakere, og det etter delingen blir en fisk til overs; bázii vel nuppadássii juoga juohkit, sier man; det ble noe til overs å dele neste gang.

Min far fortalte at da han var ung, skjøt de undertiden en klappmyss. Den som skjøt den, slikket dens blod når de rodde til land.

Anders Larsen i Om sjøsamene, 1950

Sjøsamene pleide også å spå av spåbenet (krukkuldakte). Når de spiste fisk, la de «krukkul»-bentet på hodet. De spurte f.eks.: Blir det sjøvær i morgen? Hvis det falt vidåpent, betydde det «nei». Men hvis det falt omvendt, betydde det «ja». Nordmennene har også denne skikk. De kaller benet «spåmann».

Kilder og Aktuelle lenker

Om sjøsamene, Anders Larsen, 1950

Lappenes forhold, nedskrevet 1896-98, 1999