Duodji- og håndverkstradisjoner
Davvi álbmogiid guovddáš / Senter for nordlige folk har fått tilbakeført en del gjenstander som kan knyttes til forskjellige duodji- og håndverkstradisjoner. Gjenstandene kan fortelle oss mye om menneskenes evne til å tilpasse seg.
Gjenstandene gir oss også identitet og kunnskap om vår kultur, som i fornorskningsperioden holdt på å forsvinne ut av vår hverdag. Tradisjonell kunnskap gikk tapt, både hvordan vi lager redskaper og hvordan vi bruker dem, og hvilken betydning slike gjenstander hadde for tilhørighet og identitet, til natur, landskap, steder, og i forståelse av hvordan hele tilværelsen hang sammen.
Foto: Anne Hansen Blomsterli, Manndalen 1955, Foto: Marta Hoffmann
NFSA.1113 Guottahat / beltering
Guottahat / beltering. Foto: Anne-Lise Reinsfelt / Norsk folkemuseum.
Guottahat / belteringen er laget i støpt messing. Den er dekorert med relieff, en rund plate med et fabeldyr, bøyle i kanten og tverrstilt øye i motsatt retning. Bredden er 6.2 cm og tykkelsen 4 mm. Belteringer ble festet i beltet og gjorde det enkelt å ha nødvendig utstyr som kniv, saks og sysaker lett tilgjengelig i utøvelse av hverdagens duodji og annet arbeid. Niibeguottahat er betegnelse brukt i eldre museumsprotokoller, og beskrives brukt i beltet som en knivholder. (Káren Elle Gaup, 29.6.2017).
NFSA.1113 guottahat / belteringen er innkommet til Universitetets Etnografiske Museum i 1908 fra diakon i samemisjonen Bertrand M. Nilsen. I brevet fra Nilsen, som inkluderte liste over innsamlede gjenstander (22/1908), står det at denne belteringen er funnet på Duikkášmuotki/ Alteidet, Návuotna/ Kvænangen, Nord-Troms. Disse områdene har vært, og er fortsatt, sommerbeiteområder for reindriftsfamilier fra Kautokeino. Eieren av belteringen er ukjent.
NFSA. 1573 Nállogoahti / nålehus
Nállogoahti/ nålehus. Foto: Norsk Folkemuseum.
Nállogoahti/ nålehus er tradisjonelt brukt til å oppbevare synåler og senetråd i. Selve nállogoahtien/ nålehuset er laget av horn/ bein, og har en nålepute av skinn og klede som kan trekkes inn i huset. Nåleputens skinnsnor har en perle av horn satt inn i overkant av nålehuset, i enden er det festet en ring av horn. Lengde på nålehuset er 22,2 cm, og ringen i enden er 2,3 cm. Både nålehuset og ringen er ornamenterte.
NFSA. 1574 Nállogoahti/ nålehus har innskrift: O J N. 1910, som indikerer at gjenstanden erlaget i 1910. Den ble innsamlet i Sálašvággi/ Tromsdalen, Romssa/ Tromsø og solgt til Universitetets Etnografiske Museum i 1918 av emissær Lars Larsen.
En person arbeider med skinn. Olderdalen, Kåfjord, Troms 1947. Foto: Anna Grostøl / Norsk Folkemuseum
Nállogoahti/ nålehuset er en praktisk gjenstand som er lett å bære med seg. Gjenstanden forteller også om historiske nære relasjoner og samhandling mellom reindriftssamer og fastboende samiske befolkningsgrupper.
Fotografiet viser en kvinne som arbeider med duodji, og som viser frem sin beltering i horn til fotografen. I belteringen er det festet nødvendige duodjiredskaper som nålehus og saks.
Fotografiet er fra Anna Grostøls samlinger (Norsk Folkemuseum). Grostøl var lærer og folkelivsgransker som samlet kunnskap om husflid og håndverksteknikker og arbeidsformer fra hele landet. Samlingen inneholder fotomateriale og notater fra hennes arbeid i Troms og Finnmark 1947 – 1955.
NFSA. 1568 Duhpátbursa / tobakkspung
Tobakkspung. Foto: Anne-Lise Reinsfelt / Norsk Folkemuseum.
NFSA. 1568 duhpátbursa / tobakkspungen er laget av reinskinn og dekorert med rødt ullstoff og sikksakk bord i gult og blått, og dusker av ullgarn i rød, gul og blå farge. Pungen lukkes med et bånd av tvunnet ullgarn, og har en skinnsnor den henger i. Lengde 20 cm og bredde, uten dusker, 13,5 cm. NFSA. 1568 ble innsamlet i Sálašvággi/ Tromsdalen, Romssa/ Tromsø og solgt til Universitetets Etnografiske Museum i 1918 av emissær Lars Larsen.
To unge samiske menn med tobakkspunger og piper. Tittel: Lapper. Norge. Postkort skapt av Mittet & Co, mellom 1900 og 1910. Universitetsbiblioteket i Bergen.
NFSA. 3138 Niikun/ båndgrind
Niikun/ båndgrind. Foto: Norsk Folkemuseum.
Båndgrinder har vært viktig i tilvirkning av nødvendige tekstiler som blant annet komagband og i grenevevingens renningsprosess.
Denne lille niikun/ båndgrinda laget av horn. Den bærer preg av å være mye brukt og er blitt reparert med ståltråd. Lengde er 12,2 cm. og bredde 7 cm, den har 12 spalter med dobbelt sett med hull. NFSA. 3138 ble samlet inn fra Ytre Bakkemo gård, Biertávárri/ Birtavarre, Gáivuotna/ Kåfjord, og innkom til Norsk Folkemuseum i 1952.
Petra Nilsen fra Skárfvággi/ Skardalen, Gáivuotna/ Kåfjord, vever komagbånd. Foto: Anna Grostøl i 1949 / Nord Troms museum.
Greneveving
Naturalhusholdningen var basert på små ressurser som ble fullt ut utnyttet. Rátnugođđin/ greneveving er en unik samisk duodjitradisjon med røtter tilbake til forhistorisk tid. Ránu / grener har i århundrer stor betydning for samene. Grenene er laget av hjemspunnet ull, og er vannavstøtende og brukervennlige i vær og vind. Flyttamene som kom ned til kysten var viktige brukere. De kjøpte og byttet til seg grener fra fastboende samer, og brukte dem som overbredsel til å sove under. Den lå i kjøresleden både hos skysskaren med hest og i reinsleden og pakkpulken. Grener som begynte å bli slitte ble sydd sammen til vintertelt-duk.
Vevemåten er av stor kulturhistorisk verdi. Den kan føres langt tilbake i tiden, til antikkens Grekenland og opp til Danmark i bronsealderen. I Nord Troms og Finnmark har den eksistert fra forhistorisk tid.
Rátnu/ grener veves på en enkel oppstadvev, rátnostuolet / grenestol, várfi / renningen blir laget ved å samtidig veve en kantbord som sys fast til bommen. Tradisjonell greneveving på oppstadvev er fortsatt en levende tradisjon i Olmmáivággi / Manndalen, men ránut / grener er blitt vevd i kystområdene i nord Troms og Finmark opp til 1940- 50 årene.
NF.1930-0122 Rátnu / grene
Rátnu / grene. Foto: Norsk Folkemuseum
Dette er en rátnu / grene av eldre type. Denne typen, med listo – brede, kontrastfargete striper oppe og nede, og alternerende enkle border, var vanlig før krigen. Bunnfargen er naturhvit med to typer alternerende border i natursvart. Lengde 204 cm, bredde 143 cm (bredeste parti). Grena er innkjøpt i Dálošvággi / Olderdalen, Gáivuotna / Kåfjord fra Alette Pedersen i 1930.
Detalj av Rátnu/ grene. Foto: Norsk Folkemuseum.
NFSA. 2734 Rátnu/ grene
Naturhvit rátnu/ grene av eldre type fra Gáivuotna / Kåfjord. Rátnu / grena er naturhvit med sauesvart listo og mønsterstripe som gjentas. Lengde 192 cm, bredde 140 cm.
Den ble deponert fra Universitetets Etnografiske Museum i 1950, og funnet i Norsk Folkemuseums magasin uten nr. i 1991.
Rátnu/ grene. Foto: Norsk Folkemuseum.
Johanna Lindvall vever grene i Dálošvággi/ Olderdalen, Gáivuotna/ Kåfjord. Greneveven er satt opp mot husets yttervegg. Fotografiet er tatt ca. 1920 av Sigvald Liljedal. Nord Troms museum.
NFSA. 2733 Rátnu/ grene
Rátnu/ grene. Foto: Norsk Folkemuseum.
Rátnu/ grena er av eldre grenetype, og har tradisjonell naturhvit bunnfarge og en gjentagende mønsterstripe i sauesvart. Begynnelsen og slutten på grena er markert med enkle striper i svart. NFSA. 2733 er innkjøpt i Olmmáivággi / Manndalen, Gáivuotna / Kåfjord. Den er funnet uten nummer under rydding i teppemagasinet på Norsk Folkemuseum. Katalogisert aksesjon 1800 – 1900.
NFSA. 3451 rátnu/ grene
Rátnu/ grene. Foto: Norsk Folkemuseum.
Naturhvit rátnu/ grene i med gjentagende mønsterbord i sauesvart fra Olmmáivággi / Manndalen, Gáivuotna / Kåfjord. Denne grena er av en mer standardisert type, uten listo og med bredere striper, som ble mer vanlig fra 1950 tallet. Innkjøpt til Norsk Folkemuseum i 1955.
Rátnu / grena er produsert av Anne Hansen, Olmmáivággi / Manndalen, og er 220 cm lang og 140 cm bred. Hele fremstillingen av grena, spinning, renning og veving er dokumentert, fotografert og delvis filmet av Marta Hoffmann i 1955. Hoffmann var konservator og tekstilforsker ved Norsk Folkemuseum, og jobbet spesielt med husflid, tekstiler og fremstillingsprosesser av tekstiler. Hun var involvert i revitaliseringen av grenevev tradisjonen i Olmmáivággi / Manndalen etter 2. verdenskrig.
Anne Hansen knytter grenteppets renning til bommen. Manndalen 1955. Foto: Marta Hoffmann / Norsk Folkemuseum.
NFSA. 3655 Rátnu / grene
Denne rátnu / grena med fargerike mønsterstriper er produsert av Nils Oppervoll, Olmmáivággi / Manndalen, Gáivuotna / Kåfjord, 1958. Grena er i naturfarget og farget hjemspunnet garn, og har grå bunn og to alternerende mønstrede striper i fargene svart, hvitt, rød, gul og turkis. Den har rød listu, bredere striper oppe og nede. Lengde 2, 10 m og bredde 1,40 m.
Senter for nordlige folk vil få en kopi av denne grena.
NFSA. 3655 Rátnu / grene. Foto: Norsk Folkemuseum.
Klestradisjoner
På Norsk Folkemuseum finnes det lite gjenstandsmateriale fra sjøsamiske klestradisjoner som er registrert å være fra vår region, unntatt noen tradisjonelle luer, komagband og komager, deler av klesdrakten som også gikk senest ut av bruk.
Same og Samekone, Tromsø, 1867. Akvarell av Hans Johan Fredrik Berg. Nasjonalmuseet.
NFSA. 2630 Birasgahpir (dievddo gahpir) / mannslue
Birasgahpir / mannslua er sydd av blått ullstoff og kantet nede med rødt og gult ullstoff. Rød dusk av ullgarn på toppen. Høyde 17 cm, diameter 18 cm. Denne herre /gutte- luetypen er beskrevet brukt i kystområdene av Nord Troms og Finmark. Lua er innsamlet i Romsa / Tromsø området, og er innkommet til Norsk Folkemuseum i 1950. (Deponert fra Universitetets etnografiske museum).
NFSA. 2630 Birasgahpir (dievddo gahpir / mannslue). Foto: Norsk Folkemuseum.
NFSA. 2631 Nisson gahpir/ kvinnelue
Nisson gahpir / kvinnelua er en lua i kysetype av blått ullstoff og dekorert med blomstermønstret bomullsstoff og silkebånd, med en hvit blondekant framme. Høyde fra fronten og opp: 13 cm, diameter 16 cm. NFSA. 2631 er en kvinneluetype som tradisjonelt er brukt av flyttsamebefolkningen som kom ned til kystområdene. Lignende lue av kysetype er også brukt i kystområdene i Nord Troms og Finnmark. Kvinnelua er innsamlet i Romsa / Tromsø området, innkommet Norsk Folkemuseum i 1950. Deponert fra Universitetets Etnografiske Museum.
Nisson gahpir / kvinnelue. Foto: Norsk folkemuseum
«Samer fra Karesuando ved gamme, på sommerbeite i Tromsdalen.» Foto: Kulturhistorisk museum UiO.
NFSA. 0475 Vuoktasoađis / hårnål
NFSA. 0475 Vuoktasoađis/ hårnål. Foto: Norsk Folkemuseum.
Vuoktasoađis / hårnålen er laget i bein med to utstikkere og dekorative utskjæringer i enden. Lengde 9,4 cm og bredde 2 cm. Gjenstanden ble innkjøpt i Romsa / Tromsø området i mars 1907, til Universitetets Etnografiske Museum av fru Ingertha Hagemann, enke etter skogforvalter Axel Hagemann.
Vuoktasoađis – hårnål innehar både praktiske og estetiske betydninger. Den er praktisk for å holde håret på plass, og kan fortelle om menneskenes behov og evne til også å dekorere en liten, enkel gjenstand.
