Anne Marie – en havets kvinne

Anne Marie Eriksen (1881- 1968), Olderfjord

Anne Marie var yngst i søskenflokken med en bror og flere søstre. Faren drev fiske, og trengte mer hjelp enn fra den ene sønnen. Så Anne Marie ble tatt med på sjøen fra hun var stor nok å holde i årene. Hun bant og bøtet garn, og fra 13 års alderen var hun med på havet som fisker.

Da faren døde tok hun over hele fiskebruket med båt, garn og alt av tilbehør, bare 15 år gammel. Anne Marie hadde stor tro på fiskelykke og Vårherre, og mente mannfolk ga liten fiskelykke. Selv om andre fiskere skaffet seg motor straks det ble mulig, holdt Anne Marie fast på årene, og uttrykte at hun hadde liten tro på at motor lønte seg, siden den jo så ofte ikke ville starte likevel.

Frisk som en fisk

Anne Marie var kjent for å hjelpe de som ikke hadde det så bra. Hun blir beskrevet som snill, men også tøff og direkte. Hun var velsignet med god helse hele sitt liv. En gang ble hun sendt til Tromsø for å fjerne åreknuter. Legen som undesøkte henne sier «Det er ikke mange som har din helse Anne Marie». Da svarte hun: «Nei, frisk luft og friskt arbeid gir helse, det er det som er grunnen til at jeg er frisk som en fisk.»

Anne Marie var med i Fiskermanntallet, og hun lærte mange unggutter sine fiskeriferdigheter. Anne Marie som bodde alene, rodde i åpen båt, og tygde skråtobakk i smug. For sin deltakelse i et mannsdominert yrke, fikk hun den første Ulabrand-statuetten i 1961, utdelt av Erik Bye. I et radioprogram i forbindelse med dette, ble hun intervjuet av Bye. Han undret seg hvorfor hun ikke hadde giftet seg:

Før eg ska gifte meg, før kjøpe eg meg en ku. For den har eg no virkelig nøtte av! For eg har hadd ku før, og då hadde eg både rømmegrøt og fløte og smør, og alt som eg trengte til livsens opphold. Men den mannen – eg stelle som han som til en ku, både klær og mat. Og hvis eg ikke har kunna stelt akkurat som han synes om, så får eg skjitkjæft!

I 1961 ble Anne Marie tildelt den første Ulabrand-statuetten. Her blir hun intervjuet av Erik Bye:

Anne Marie forteller om da hun fanget en stor kveite

– Det var i krigstida. Då fiska eg med fem torskegarn bare, eg orka ikke å fiske mer når tyskern var i landet, for eg var så sint på dem. Eg hadde ku og sauan, så fiska eg bare og kokte til kuan og sauan de derre fiskan som eg fikk. Så rodde eg en dag og drog de fem garnan, eg var ute i fjorden. Å når eg tar i ilen og begynner å dra, så er lenka så tung. Så tenkte eg at det er nokka ufisk, sånn haifisk eller nokka, det hadde eg fådd en gang før, som hadde boren fast. Men så dro eg no alikevel, så kik eg utfor ripa, så seg eg at det e en svær, stor kveite. Då blir eg nervøs litt, for eg hadde ikke klepp heller. Eg tenkte at den derran den får eg ikke, den miste eg, for eg såg ho var for stor, alt for stor for meg aleina. Eg hadde ikke så mye krefter aleina. Så fikk eg ho i ripa, og enda meir nervøs blei eg, for eg så kveita holdt på å gå gjennom torskegarnet, bare en maske som e bakom høgste raben. Eg holdt ho under gjellen, der stakk eg handa inn i haue, og der holdt eg ho. Eg fikk ikke opp i båten, eg sku ta ho i båten, men eg vant ikke å få hodet opp på rekka, kveitehaue. Så sei eg med meg sjøl. Det altså sånn løgn, men det altså så sant som eg står her. Så sei eg til Gud, at når du no har gjedd meg den fisken, så må du sjøl hjelpe meg å få i båten, for den kommer ikke med mine krefter. Og så prøver eg en gang til med samme handa, for eg hadde ikke nokka, ikke fikk eg tau i kveita, for eg hadde bare en hand. Den andre holdt eg fast i båten så ikke ikke sjøl for, for det halla jo nokså mye, hvis eg skulle få ho inn i den lille båten. Å då prøve eg igjen. Å kveita med en gang i båten, og haue dreies fram, og haue i framrommet som den skal ligge, så at sporen ikke heller e i akterrommet, heilt framme. Den dekker botten av heile båten. Kveita veide 93 kilo sløyd, men dem sa mannfolkan at sikkert 130 kilo rund.