Hans Kristian Eriksen

Hans Kristian Eriksen regnes som en av pionerne innen kvensk litteratur. Han var også en viktigste aktørene innen den nordnorske kulturbølgen, og mottok flere utmerkelser for sitt forfatterskap.

Hans-Kristian Eriksen. Foto: Sissel H. Eriksen

Tekst: Kaisa Maliniemi

Hans Kristian Eriksen (1933-2014) vokste opp i Indre Kiberg på Varanger. Han bosatte seg på Stonglandseidet i Tranøy kommune på Senja senere i livet. Forfatteren ser ut til å ha to hjemmesteder: Kiberg og Senja, noe som også kommer fram i hans forfatterskap og kulturelle aktiviteter. De marginale historiene i Nord-Norge, som hadde ikke plass i de offisielle historiebøkene, er likevel viktige temaer i hans litterære virksomhet, og viser at de stod hans hjerte nært.

Eriksens forfatterskap har i all hovedsak omhandlet nordnorsk kultur, natur og historie, med et spesielt fokus på kvener og 2. verdenskrigs partisaner. Kristiansen beskriver kvenenes migrasjon og bosetning i sitt halvdokumentariske verk Vandrere i Grenseland (1973) og ungdomsromanen Flukten til havet (1985). Eriksen var selv kvenættet. Han har også skrevet andre skjønnlitterære verk, blant annet Fiskeren og vårherre (1975), Den lange brødvegen (1978), Barnet og krigen (1983) og en diktsamling Songen om Senja og jorda (1989).

Hans Kristian Eriksen. Foto: privat.

I 1978 grunnla Eriksen Nordnorsk Magasin på Stonglandseidet hvor han arbeidet som redaktør frem til 2000. Målet var å formidle kultur i Nord–Norge og på Nordkalotten. Magasinet gikk også under navnet Nordkalottmagasinet.

Hans Kristian Eriksen fikk flere utmerkelser for sin innsats innen litteratur, historie, kultur og naturvern. I 1979 fikk han Troms fylkes første kulturpris og året etter Tromsø kommunens kulturpris. I 1982 fulgte Tranøy kommunes kulturpris og i 1983 Blixprisen. Eriksen var en av de viktigste aktørene innen den nordnorske kulturbølgen. For denne innsatsen ble han tildelt Peter Dass-medalje i 1984 og senere i 1988 ble han utnevnt som æresmedlem i Nordnorsk forfatterlag. I 1992 ble han utnevnt til statsstipendiat, og i 1996 fikk han Kongens fortjenestemedalje i gull.

Den forannevnte lange listen av utmerkelser viser at Hans Kristian Eriksen har vært en betydningsfull person på flere fagområder i Nord-Norge. Det er blitt skrevet en del artikler om han, blant annet av historikerne Einar Niemi og Randi Rønning Balsvik, og det ble arrangert et eget seminar om ham i forbindelse med Finnmark internasjonale litteraturfestival i 2016. Det finnes likevel få litteraturvitenskapelige studier om hans skjønnlitterære forfatterskap til tross for at han var en av pionerne innen kvensk litteratur.

Vandrere i grenseland

Mange der øst drømte om landet ved havet i de harde uårene, og det hadde vel størst glans før de reiste til det. De hadde sitt eget navn på dette landet, Ruija. Alt tidlig må det ha oppstått, det ordtaket som kvenene brukte: De skulle til Ruija for å skjære gull med kniven. Gullet var fisken.

(Vandrere i grenseland)

Vandrere i grenseland av Hansk Kristian Eriksen.

Hans Kristian Eriksens halvdokumentariske verk Vandrere i grenseland (1973) kan regnes som den første romanen om kvener. Som omslagsteksten av boka beskriver, har forfattere «hentet fram fra Norges-historien et hittil lite kjent kapittel, en saga om noen av dem som slet og bygget landet». I artiklene beskriver Eriksen kvenene som dyktige og strevsomme mennesker som dyrket opp jorda, fisket i havet, og opplevde urett, men denne befolkning lot ikke elendighet å knekke dem. De hadde «sisu», som det kalles på kvensk/finsk.

Vandrere i Grenseland inneholder kulturhistoriske artikler om kvener/finskættede, deres språk, kultur og historie. I disse artiklene beskrives årsaker til migrasjon og viser kvenenes reiseruter. I tillegg inneholder boka flere personhistorier og skjønnlitterære beretninger.

Flukten til havet

I 1985 kom t Eriksen ungdomsroman Flukten til havet, som har undertittelen Juhani og Hilja. I rammefortellingen følger vi en moderne Hilja på biltur med familien i samme trakter i Finland som hennes kvenske forfedre ble født. I etterordet skriver forfatteren at han ønsker å fortelle om flyktninger fra enn annen tid enn den moderne. Disse flyktningene måtte reise fra det sultrammete Finland til Varanger for å finne seg mat. På 1860-tallene ble Finland rammet av flere uår med lange vintre og kalde somre. Året 1867 var den verste, et «satans år», slik forfatteren og flere andre kaller det. Flukten til havet forteller om dette året.