Retten til landet og vannet

Geir Tore Holm: Retten til landet og til vannet, video, 2011 (14 min. 25 sek.) Filmen er produsert som en del av Samisk kunstfestival 2008-11, med støtte fra Senter for nordlige folk, Kåfjord. 

(Mannen:)

Gi meg retten til landet og vannet!

Gi meg makt – over vannet og landet!

Gi meg makt – i landet og vannet!

Best brensel blir det når du feller veden før St.Hans. På voksende måne.

Så lar du den ligge å tørke, uten å kviste, bare med striper i barken, til over sommeren.

Da kvistes den, legges sammen, kjøres hjem, kappes, kløyves og blir klar til vinteren. Det er helst bjørk som gjelder. Stor bjørk. Rogn er også tung ved og bra brensel. Ved av tre som older brenner for fort. Veden skal heller ikke være for tørr. 15% fuktighet er optimalt.

Jeg merker at ungene og kjerringa kan ha det morsomt med ting som jeg ikke syns er så morsomt. Og det til tross for at det er jeg som er far i huset. Herre i eget hus. Men ikke alltid i språket, altså.

Det er som det er. Du spiser ikke tørket kjøtt i januar måned, du spiser ikke tørket kjøtt i juni, heller. Da spiser du laks, når laksen har kommet opp i elva. Og alle som tar del i fisket, skal ha et stykke fisk. Det er det samme som at jeg har et kart i hodet. Vi har alle kart i hodet. Det gjør at noensteder er rette, andre steder ikke. Jeg vil ikke plukke bær i andres områder. Hva i alle verden har jeg der å gjøre? Nei. Det er som med fiskevann. Det hører til de og dem. Det er mange steder jeg ikke har noe å gjøre. Å ha noe der å gjøre, det er det som gjelder. Men det ingen som eier områdene. Ikke engang Vårherre. Det man har rett til, er å bruke dem. Ikke eie.

Det endrer seg nå – alt endrer seg. I det øyeblikket du går til frysedisken på butikken istedet for ut i fjellet, endres alt. Før måtte vi bestandig ha et ærend for å dra i fjellet. Du måtte høste et eller annet. Følge årstidenes gang.

Så handler det også så mye om medmenneskelighet. Når jeg er på fjellet der jeg bruker å være og ser fremmede, går jeg med en gang bort til dem å hører hva slags folk de er. I byen ville du gått forbi, men her drar jeg rett bort og spør hvor de kommer fra, hvor de skal, hvem de er og hvem de er i slekt med. Jeg går bort for å høre hvem som kommer til mitt område. Hvem er det som er gjesten her?

Forbannet romantikk /

Verden endrer seg. Om alle bare hadde forholdt seg til den veien som går forbi huset og ikke til fjellet bak, hva ville vi da ha å videreføre? Hvordan er det vi ser på verden? Det er det som må videreføres.

Jeg blir ikke forarget over et snøskuterspor, det er kjempegodt å gå i. Å gå på ski i. Det er rekreasjon. Trivsel. Trives må vi. Den loven gjelder for alle, uansett hvor vi kommer fra i verden.

Så var det tilbake til historien. Den ble et oppgjør. Å ta tilbake historien.

Jeg skulle ha blitt fisker, men fedrene jaget sønnene sine vekk fra havet da jeg var ung. Min far klarte allikevel å formidle en glede ved det. Han var en som kjempet, var organisert og klassebevisst. Jeg måtte på fiske. Se om jeg var mann. Se om havet var min venn.

Altså; historiens hjul har rullet over oss. Å rette opp gammel urett er umulig. Ingen steder går det an. Alle steder har det vært urett. Urettferdighet. Fedre. Sønner.

Jeg trodde havet tilhørte oss alle og at jorda ikke var privat. Nå er min rettsfølelse krenket. Det er begått overgrep mot mitt forhold til fjell og fjord. Når jeg ser et fjell i sør, ser jeg eiendom. Nå ser jeg grådighet, eiendomsrett og dødssynd her i nord, òg. Og loven beskytter eiendomsretten. Myndighetene bryr seg ikke om oss. Lovgivere og utøvende makt er de samme. Det er en forakt for folk. Vi er et rævpult folk. Rævpulte mennesker. Jorda er rævpult. Havet er rævpult.

Vi lider under en forbannet romantikk. Produserer råvarer for de rike i sør, det er det vi gjør.

Det fins en forakt for folk og dype endringer skjer. Vi trenger ikke tradisjoner her. Vi trenger å ta avstand, bryte bånd og flytte fjell. Ikke være annenrangs borgere. Vi trenger ikke historien, og historiens hjul har rullet over oss. Vi trenger mer enn identitet.

Jeg er født og oppvokst her vi er nå. Og når jeg kommer tilbake hit igjen, kjennes det som en ring som sluttes.

Jeg skulle tegne. Jeg skulle bli tegner og tegne kraftverk. Så begynte jeg heller å male bilder som var landskap. Landskapet jeg husket, inni meg.

Sånn begynte kampen for land og vann. Det har så mye å gjøre med hvem du er. Som menneske. Det har å gjøre med kampen for å være det mennesket du er.

Vi skulle ikke lenger være tiggere i eget hus. Ikke måtte bukke og skrape. Historien skulle være vår.

Vi omtalte hverandre som brødre og søstre. Vi var små fugler, sammen. Som flyktet fra krigen. Den hadde ødelagt alt. Sendt alle på flukt. Jevnet alt med jorda.

Så begynte jeg å skrive. Jeg hadde jo ikke skrevet noe på mitt eget språk. Jeg måtte lære alt fra grunnen av. Få skrift og lydbilder til å bli det samme. Få bildene skrevet. Få beskrevet det som er rundt meg. Få skrevet at fuglene stirret dødt og at fjellene gråt.

Nå gråter fjellene. Før var det mye fisk og nå finnes det omtrent ikke liv. Fjorden er død. Tareveksten er borte. Grågåsa kommer ikke på myrene lenger. Skogen er svart. Oppspist av lauvmark.

Noen skylder på reinen. Den ødelegger alt! En dame som ble intervjuet på tv spurte om ikke myndighetene kunne gjøre noe med det! Men vintrene er ikke kalde nok.

Glad det ennå finnes bær. Multer, blåbær, tyttebær, har jeg her. Syltetøy hver morgen.

Men alt er i endring. Jeg prøver å skrive det. Begynner med et ord. Setninger. Og det foregår i landskap. Ikke i lukka rom, med vegger, gulv og tak. Nei, i et åpent landskap. Som i en tilstand.

Jeg tror skolen har gjort mye skade. Jeg kom til skolen, men var vant til å bli lyttet til. Så kom lydighet og disiplin. Ikke rett til å snakke når jeg ville. Timeplaner. Hjemmelekser.

Vi må kreve menneskerettigheter for barn. Det er retten til å være menneske, det. Retten til å være skitten, stygg og sint.

Hvis du ikke blir læreren sin gullunge, da. Da kan kostnadene bli at de andre begynner å hate deg.

Skeive spørsmål /

Sånn begynte det. Med at jeg stilte skeive spørsmål. Jeg vokste opp med at man måtte forholde seg til de underjordiske. Man måtte be dem om lov til forskjellig. Igjen kom jeg i skvis mellom ulike ordninger. Èn ordning sa at hvis du ikke gjerder eiendommen din inn, så er den ikke din. Men de underjordiske sa at hvis du gjerder her så får du med oss å gjøre.

Så ble jeg fanget av et gudebilde hvor jeg har blitt brukt som et retorisk, politisk middel, selv om jeg ikke tar vare på omgivelsene mine, men slår kjerringa og er slem med ungene. Men jeg er bærer av storsamfunnets drømmer. Som i et oppdrag.

Og så krever jeg. Jeg krever rettigheter. Da formaliseres det, oversettes det til kriterier for fordeling og prosedyrer for hvordan det skal skje.

Det er som når du bygger hus, men glemmer å lage vindu. ”Men neida, det er ikke noe problem, vi kan få inn lys. Vi tar bare en sekk og henter inn lys utenfra.” En genial idé, det er bare det at sekken ikke kan bringe inn lys.

Slik er det; vi fikk sekk tildelt, men vi klarer ikke fange opp det som er vesentlig. For den lille mannen, eller den lille dama. Det er den lille manns og lille dames dilemma.

Så brenner det litt. Det er flere ting som spraker. Skjemaspråket, for eksempel. Og tidsfrister. Språket blir noe annet og tida blir en annen. Du behersker ikke språket. Du behersker ikke tida.

Det gjelder å kunne trykke på de rette knappene. Finne vei i vellinga. Sånn som statsminister Churchill. God i krig, men ikke i et land i fred. Ulike typer kalles frem til ulike scener. Til ulike kollektiver. Vi, til vår lille gruppe, til Nasjonen, Europa, Verden, Universet.

Men så mye er styrt av økonomiske klasser og sosiale lag. Har du, dine og ditt land fått Kongens stempel? Blitt Kongens eiendom?

Vi forstår vår historie og identitet ut fra en molekylærbiologi. Nivåer av forståelse. Nivåer av nivå. Nivåer av rett og galt. Retten til landet og vannet. Inni en celle.

Hva får vi med oss i grava? Hva trenger vi i etterlivet? Hva har vi behov for i møte meddet ukjente og når vi går i grava? Pels? Smykker? Tørket kjøtt? Saltet fisk? Bær? Poteter? Ved?

Nå går det ikke så mye ved lenger. Bare 20% av det det gjorde før. Før vi fikk varmepumpe. Panasonic. 20 grader behagelig varme døgnet rundt. Mindre røyk ogforurensing. Nå fyrer vi bare for å få litt liv i huset. Man må jo brenne litt ved.

//

Teksten er basert på intervjuer med aktører som er berørt av og har oppfatninger om Finnmarksloven; forvaltere, jurister, historikere, aktivister, kunstnere og brukere.