Grenevevingens historie

Samene har drevet med greneveving iallfall siden 600-tallet. Denne spesielle veven og vevteknikken forsvant ettehvert helt eller delvis, men overlevde noen få steder i Norge. Et av disse områdene var Nord-Troms. Grenene ble brukt som betalings- og byttemiddel, og ble også en viktig inntektskilde etter krigen.

Grene, eller rátno på samisk, er et stort teppe av ull som brukes som sengetøy, lavvuduk eller veggpynt. Fordelen er at den er vannavstøtende og derfor kan brukes i allslags vær.

I Norge har det blitt brukt to typer opprettstående vevstoler. Den eldste er oppstadgognen, hvor varpet strammes med vevtyngder og det veves ovenfra og nedover. Veven kalles også oppstadvev,  og er en av de eldste vevteknikkene som finnes. Det finnes bilder av denne veven på greske vaser fra 600 år f.Kr. Da flatveven kom, ble denne vevstoltypen fortrengt de fleste steder.

Overlevde i Nord-Troms

Før 2. verdenskrig ble det vevd grener på tradisjonell måte i hele Kåfjord, i Kvænangen, i kyststrøkene av Finnmark og også blant skoltesamene. Da etterspørselen ble mindre utover 1900-tallet og markedene i Skibotn og Bossekop tok slutt, avtok grenevevingen. Under tyskernes brenning av Nord-Troms og Finnmark gikk også de fleste av de gamle vevstolene tapt.

Noen steder på Vestlandet og i Nord-Troms fortsatte vevingen. På Stord, på Tysnes og i Fusa ble denne vevteknikken brukt til å veve mønstrede åklær og i Nord-Troms til grener.

Veven har nok overlevd blant sjøsamer fordi den tar liten plass. Den er lett å ta med seg og sette opp, og egner seg godt for hus med små rom og gammer.

Betalingsmiddel og bruk

I en naturalhusholdning må ressursene som fins utnyttes maksimalt. Grenene var betalingsmiddel, slik at sjøsamene stort sett ikke hadde råd til å beholde dem til eget bruk. På 1500-tallet er grener nevnt i ulike skatteregnskap, som en måte å betale skatt på. De ble også solgt til nordmenn, og er nevnt i skifteprotokoller fra 1600-tallet i Bergen, som et resultat av Bergenshandelen.

Flyttsamene kjøpte eller byttet til seg grener. De brukte dem som overbredsel i telt og som kjøretepper i pulk. De gamle grenene ble brukt som teltduk og teltdør. Noen av flyttsamene hadde sauer på for hos sjøsamene, og vevde grenene selv.

Denne filmen fra Kautokeino i 1955 viser hvordan flyttsamene benyttet seg av grenene:

Etter 2. verdenskrig endret flyttsamenes tradisjonelle boform seg. De skaffet seg gjerne bolighus, i tillegg var grenene dyre i innkjøp. Flyttsamene kunne lettere skaffe seg ulltepper til teltduk og overbredsel, noe som var billigere. Grenene gikk ut av bruk som teltduk i 1950-årene, men ble brukt som lavvodør frem til våre dager.

Greneveving i Kåfjord

Greneveving har lange tradisjoner i Kåfjord. Produksjon og salg av husflid har hatt stor økonomisk betydning helt frem til i dag.

Etter evakueringen og nedbrenningen av Nord-Troms og Finnmark, var det 5-6 kvinner i Skardalen og Manndalen som tok opp igjen grenevevingen. Anna Grosdøl fra Norges Husflidslag reiste rundt etter krigen og intervjuet folk i Kåfjord om husflid. Hun ble interessert i greneveving, og laget en film om grenevevingen i Manndalen og Olderdalen da hun besøkte området i juli 1947.

Filmen er i to deler og viser renningsmetoden og vevingen som ble brukt i Kåfjord:

Grenevevingen ble økonomisk interessant igjen da Marta Hoffmann fra Norsk folkemuseum, kom i 1955. Hun tok med seg grener sørover, markedsførte dem og solgte dem gjennom Norsk Folkemuseum. Hun laget også en film om greneveving i Manndalen. Igjen ble greneveving et tilskudd i husholdningen, slik at flere kvinner og noen menn igjen begynte å veve grener. I tillegg til dette hadde Kåfjorddalens ullkarderi startet opp produksjon i 1954, som gjorde at veverne ikke behøvde å karre selv. I 1964 avla Hoffmann doktorgrad om oppstadsveven i Skandinavia med avhandlingen: The warp-weighted loom: studies in the history and technology of an ancient implement. Hun bidro slik til å gjøre grenen og vevteknikken kjent i et større område.

Marta Hoffmanns film om grenevevingen:

Veven i Manndalen. NRK, 1988