Kampen om Svartskogen

Et 116 km² utmarksområdet i Manndalen var i over hundre år gjenstand for strid mellom bygdefolket og statlige myndigheter. Folk i Manndalen har alltid høstet av naturressursene i Svartskogen. Området har blitt brukt til beite, fangst, slåttemark, vedhogst, tilgang til materiale, og i nyere tid til seterdrift og rekreasjon.

Sjøsamene hadde råderett

Historiske kilder viser at sjøsamene i Nord-Troms hadde råderett over sine bruksområder fram til begynnelsen av 1600-tallet. På den tiden bestemte kongen av Danmark-Norge at dette skulle være kongens gods. I 1666 var statskassa tom, og kong Fredrik III solgte området til Joachim Irgens. Området hadde så skiftende private eiere fram til Svartskogen ble en del av Skjervøygodset. Da enken av den siste godseier Ovidia Fredrikke Lyng døde i 1848, ble godset kjøpt opp av Foreningen til Ophævelse av Leileningsvæsenet i Skjervø. Foreningen hadde som mål å selge enkeltgårder, slik at oppsitterne ble selveiere. Foreningen møtte sterk motstand, og kom ingen vei med å forby allmenningen å bruke området.

I 1885 ble Svartskogen solgt til staten, med det formål å ordne forholdet mellom reindriften og de fastboende. I arbeidet med den norsk-svenske grensekommisjonen i 1913, ble innbyggernes bruk av Svartskogen og deres oppfatning av området som «gemensam egendom» dokumentert.

Staten går til kamp

35 år etter kjøpet forsøkte staten for første gang å regulere bygdefolkets bruk av skogen. Det var i 1920 da skogforvalteren i Lyngen kunngjorde at «For fremtiden er det paa det strengeste forbutt at avvirke og høste slaatter i statens indkjøpte eiendom Mandalens øvre almenning».

I 1921 inngikk 14 oppsittere forpakningsavtaler for utslåtter i Svartskogen, men verken avtaler eller forbud ble respektert av befolkningen. Skogforvalteren anmeldte derfor høsten 1921 flere personer for å  «ulovlig at ha høstet utslaat i Lappevæsenets eiendom».

En rekke personer ble avhørt, og samtlige nektet straffeskyld da de mente de hadde rett til bruk av skogen. I mars 1922 skrev skogforvalteren blant annet følgende to politimesteren i Tromsø:

Efter de foreliggende oplysninger vil det efter min formening ikke føre til noe resultat å reise straffesak mot de anmeldte da disse formentlig har hevdet bruksrett ialmenningen.

Saken ble henlagt, selv om det ble holdt fast ved at bygdefolket ikke hadde bruksrett til skogen. Staten har senere, uten hell, ved flere anledninger forsøkt å få kontroll over den lokale bruken av Svartskogen. De har anmeldt ulovlig vedhogst, holdt politiavhør, forhandlet og truet.

I 1993 anla Staten sak for Utmarkskommisjonen (spesialdomstol opprettet av Stortinget i 1985) for Nordland og Troms, for å få fastslått eiendomsgrensene mellom statsgrunn og privat grunn i Kåfjord og Storfjord kommuner. Manndalingene fikk tilkjent beiterett for de husdyrene som kan vinterfôres på bruket og de fastboende fikk rett til hogst i Svartskogen.

Bygdefolket eier Svartskogen

Manndalingene anket dommen til Høyesterett og vant saken i 2001. Dommen slo fast at bygdefolket eier grunn i Manndalen med tilliggende fjellstrekninger. I dommen kommer det fram at manndalingenes rett til området har sin basis i at «bruken gir grunnlag for rettserverv ved alders tids bruk» og det uavhengig av Norges folkerettslige forpliktelser.
Dommen har blitt beskrevet som historisk for samiske rettigheter, og utfallet hadde sannsynligvis blitt en helt annet uten manndalingenes iherdige motstand mot myndighetene gjennom over hundre år.

Slik siteres Ole-Henrik Magga av Nordlys, da seieren ble feiret i Svartskogen i 2004:

Svartskogdommen har rekkevidde langt utover Manndalen og Norges grenser. Det som har skjedd her har styrket samiske rettigheter i det norske rettssystemet, og har vakt oppmerksomhet internasjonalt. En lokal rettighetskamp er blitt et internasjonalt eksempel, et look to Gàivuotna, look to Norway!, sier Ole Henrik Magga, leder i FNs Permanente Forum for urfolkssaker.