Eahpáraš
Eahpáraš er ånden til et dødt, nyfødt barn som lengter etter å få fred.
Dersom du ute i naturen hører gråt eller rop som høres ut som et nyfødt barn, kan du være vitne til eahpáraš (på norsk kalt utburd), og befinner deg i nærheten av et sted der et nyfødt, udøpt barn ligger negravd.
I tidligere tider hendte det at barn ble lagt ut i naturen for å dø, eller at myrdede eller barn som døde på annen måte, ble begravet i naturen. Ofte var det kvinner som hadde født barn i dølgsmål (hemmelighet), og i fortvilelse tolk livet av det.
Eahpáraš gir seg til å kjenne ved å rope, og kan i enkelte tilfeller også vise seg.
For at barnet skulle få fred, måtte det døpes. Det fantes egne dåpsformularer for dette.
Ole A. Thommassen har nedskrevet dette om eahpáraš (Lappenes forhold, 1999):
Om i dølgsmål myrdede barn – eahpáččaid birra, har man den overtro, at de om kortere eller lengre tid etter dølgsmålet begynner å gråte med nyfødt barnestemme, når man treffer å komme nær et sted, hvor sådant myrdet barn ligger nedgravd. For enkelte skal det vise seg frem som et lite nakent barn. Det skal da være navnet, det higer etter, derfor skal man gi det et navn, gjerne etter en livløs ting, f.eks. rope til det: ákšu lehkos dutnje namman (Øksen får være ditt navn).
