Om Skárfvaggi / Skardalen

Skárfvaggi / Skardalen er en liten sjøsamisk fjordbygd i Kåfjord i Troms. Området som ligger vakkert til mellom bratte fjell, rommer et mangfold av fortellinger og kulturminner fra ulike tidsepoker. Bygda ble i 2009 utvalgt til nasjonalt kulturlandskap i jordbruket.

Det samiske ordet på bygda Skárfvaggi kommer av trolig fra ordet skárfa, som på norsk er betegnelsen for sjøfuglen skarv.

Både samer, kvener og nordmenn har bodd i området, og den samiske befolkningen kan spores så langt tilbake som det finnes skriftlige kilder.

Kombinasjonen av jordbruk og fiske har vært det viktigste livsgrunnlaget for folk i Skardalen. Alle husstander hadde sin egen båt og naust/båtgamme, fiskehjell og tilgang til ressursene i fjorden. I fisket ble det brukt redskaper som garn, line og not. I tidligere tider deltok mannfolkene i bygda i sesongfisket i Finnmark og Lofoten, og var derfor borte store deler av året. Fjordfiske var derfor, i tillegg til annet arbeid på gården, viktig arbeid for kvinnene og barna.

Alle husstander hadde tidligere en båtgamme. Etter krigen ble disse erstattet med naust. To båtgammer er bygd opp igjen i forbindelse med Kulturlandskap Skardalen, og flere er planlagt. I dag er det få som driver med fiske på heltid. Båtene brukes til fritidsfiske eller turisme.

Tradisjonelle driftsformer

Bebyggelsen i Skardalen er plassert i terrasser i et svært bratt terreng. Dette gjorde det vanskelig å ta i bruk maskiner i jordbruket, og de gamle driftsformene er fremdeles i bruk.

Som utvalgt kulturlandskap i landbruket får bygda midler til å slå de gamle vollene og holde dem i hevd. Mesteparten blir slått med ljå, men noe blir slått med lette slåmaskiner. Hver sommer kommer en knippe ungdommer til Skardalen for å jobbe med slåtta.

Bare noen få hus og bygninger ble spart da bygda ble offer for tyskernes nedbrenning under andre verdenskrig. Bygda er preges derfor, som ellers i Nord-Troms av etterkrigsbebyggelse.

Det meste av bebyggelsen i Skardalen er godt bevart. Eiendommene er lange og smale og strekker seg fra fjæra og opp til høyfjellet. Husene er tilknyttet naust, sjøbuer, støer og hjeller i fjærasonen, mens fjøs og sjåer står på rekker på øversiden. I skogholtene ligger sommerfjøs og høylaer, noe alle hadde før i tiden. Etter at Skardalen ble utvalgt til nasjonalt kulturlandskap i Troms i 2009, har mange av de gamle bygningene blitt renovert eller bygd opp igjen. Et av fjøsene er bygd om til et lite gårdmuseum, der folk kan samles til møter eller andre tilstelninger. Bygda besøkes flittig av blant annet studenter fra inn- og utland, og andre kommer for bursdagsfeiring og/eller kulturvandring.

Et lite blått bolighus helt ned ved veikanten antas å være bygd et sted mellom 1675-1699. Huset som ble flyttet til Skaradalen fra Nordreisa i 1906, ble brukt av tyskerne under krigen. Sammen med to laftede buer og en høyskjå, er huset på grunn av sin alder automatisk fredet.

Den vesle bygda var uten veiforbindelse helt fram til 1960. Før det var det kun Riksvei 50, også kalt kjærlighetsstien som bandt Skardalen til nabobygda Manndalen. Navnet er kommet etter at gutter fra Manndalen la ut på frierfred til jenter i Skardalen langs denne veien. Flere fant seg også koner fra bygda. Så mang et kjærestepar har nok vandret hånd i hånd langs Riksvei 50.

Da E6 ble lagt tvers gjennom bygda så nært inntil fjæra, forsvant mange av tradisjonelle båtgammene, og også tuftene etter dem.

Hele eiendommen fra fjæra til langt opp fjellsidene ble tidligere brukt til slåtte og beitemark for både storfe, sau, geit og hest. I dag er det meste nedlagt, og urskog ha tatt over områdene ovenfor bebyggelsen. Jordene rundt husene, og et stykke opp dalsida blir slått og hesjet på den gamle måte. I dag er det noe villsaudrift i Skardalen, og rundt 1000 sauer fra nabobygda Manndalen er på beite her.

Alle hadde sommerfjøs og høyskjåer, mange av disse er bygd opp med materialer en hadde for hånden. Bruk av blant annet båtbord, fiskekasser og oljefat, i tillegg til bjørk og older, vitner om stor oppfinnsomhet.

Sommerboplass på Badjegieddi

Tufter etter blant annet boliggammer og fjøsgammer på Badjegieddi forteller om en tid da mennesker og dyr bebodde området.

Fram til 1930-tallet hadde reindriftsamene sommerboplass i dalen. Bygdefolket og reindriftsamene hadde et nært samarbeid (verddevuohta). Verddefamiliene foret blant annet geitene til flyttsamene over vinteren, og bidro også med både ullklær og fisk i bytte med blant annet kjøtt, senetråd og skinn.

Samiske stedsnavn

Det finnes flere hundre samiske stedsnavn i Skardalen, kun noen få har parallelle norske navn. Steiner og hauger hadde fått sitt eget navn, som enten kan fortelle om den samiske levemåten, hvem som var eiere eller hva som har skjedd i bygda.

Jámesgušbákti på norsk Dauingberget, forteller om da et lik på båra ble lagt under berget, da et likfølge ble overrasket av uvær. Den gang ble de døde ført med båt til Lyngseidet, der de ble begravet. Jollageađgi er en stein ved flomålet som ligner på en jolle. På Márgihaskoarru / Margitskaret, hadde en kvinne som het Margit slåtteplass. 

Les mer om stedsnavn i Skardalen, Skardalen.com

Mytisk landskap og offerstein

Mange historier og sagn er knyttet til landskapet i Skardalen. Her finnes fortellinger om både draug, utbyrd, sjøtroll, huldra, bjørn og gjemte skatter.

Et stykke inn i dalen ligger den samiske offersteinen (sieidi) Nissonašgállu som på norsk betyr kvinnepanne. Sett fra en annen vinkel kan steinen se ut som et hode med lue på. Siedidien er åtte meter høy, og inneholder et lite kammer som av bygdas folk blir omtalt som árdahávdi, dvs som et skattegjemme. Det er blant annet gjort funn av mynter fra 1600-tallet ved steinen. Bygdas folk ville aldri finne på å ta noe fra eller skjemme steinen, da den ifølge et lokalt sagn ville falle over noen som prøvde seg på det. På 1970-tallet skal gjemmet ha blitt plyndret.