Evakueringsgamma i Gárdegohppi. Foto: Torun O. Wernberg
Evakueringsgamma i Gárdegohppi
I 2014, 70 år etter nedbrenninga og evakueringa, ble gammen som huset rundt 40 mennesker og noen dyr, bygd opp igjen i Gárdegohppi, Skardalen.
Høsten 1944 trodde mange at krigen snart ville være over. Folk i Skardalen valgte å trosse tyskernes evakueringsordre og rømte til fjells. Noen rømte til en nedlagt gruve opp i dalen, mens andre bygde gammer på egnede steder. I Gardégohppi ble det bygd opp en stor gamme som huset både mennesker og dyr. Opptil 40 personer, de fleste fra Skardalen, men også fra andre steder i kommunen, bodde i gamma.
Fortalt av Eliva Henriksen, nedskrevet at Ruth Larsen:
Det gikk rykter om at russerne snart ville befri Norge, og man kunne høre kanondrønn i retninga mot Skibotn. Nokka som bekrefta antakelsen om at krigen snart var over. Så da evakueringsordren kom, ble folk her i Skardalen enige om å trosse tyskernes ordre og rømte til fjells. Flere i bygda begynte forberedelsene med en gang. Noen skulle til en nedlagt gruve opp i dalen, og andre satte i gang å bygge gamma. Både her på Gárdeghoppi og også på isfjellsida, på Jalagadas og Láktan.
Gárdegohppi var et godt egnet sted med tilgang på vann. Stedet var godt skjult i skogen og gammen måtte være stor nok til å romme både mennesker og dyr. Materialet til gammen var det bare å hogge i skogen rundt gamplassen, og torven tok de fra myra rett ved. Det gikk fort med bygginga, det var mange om arbeidet, og de kunne dette med gammebygging.
Det var mange som flytta inn fra små barn til eldre folk. Kyrne hadde de innerst i gammen og folka holdt til i den ytterste delen. De fikk satt inn en ovn til matlaging, men etter hvert ble det så mange folk der, at de måtte lage en liten gamme ved siden av til matlaginga, og en gamme til som ble kalt for ungdomsgammen.
Ruth Larsen i gamma, Gárdegohppi. Foto: Torun O. Wernberg.
Fra Manndalen kom det også folk. De fleste med tilknytning til Skardalen gjennom giftemål. Mange fra andre siden av fjorden flykta til Skardalen på den tida, og i Gárdegohppi var det folk også fra Djupvik. Det var omkring førti mennesker som bodde her. Kanskje enda flere enkelte netter.
Det var en fin utsiktsplass et stykke fra gammen, og der var det alltid noen som holdt utkikk, så de stå straks om tyskerne var i anmarsj. Det var ikke vei til Skardalen den gangen, alle måtte bruke båt, så det var lett å ha kontroll over hvem som kom til bygda.
Man kokte kjøttsuppe hver dag. Kjøtt var det nok av, for en god del av dyra var slakta, og potet hadde vi. Grønnsaker var det ikke, det fantes ikke. Fisk var det heller ikke for ingen kunne ro ut å fiske, for det bodde tyskere rett over fjorden. Saltuer hadde de fra Djupvik med seg, så helt fri for fisk var dem ikke. De kunne ikke koke mat om dagen for da hadde tyskerne snart sett røyk og funnet gammen. Nei, når det ble mørkt så lurte noen seg ned til de forlatte husene for å bake brød. Det var det vanskelig å få gjort i gammen. Men de bakte jo klappkake på ovnen og det gikk jo bra.
De hugde ris og kvist som de hadde på jordgolvene. På disse la de madrassene eller bolstran som de sa. De var fylt enten med sennagress eller reinhår. Når det var ris og kvist på jordgulvene så ble ikke madrassene våte, og det ble heller ikke kaldt. Kuene ga også varme, og om natta var det jo helt fullt overalt. De lå tett i tett over heler golvet.
Det var dårlig mulighet for å vaske seg, så etter hvert så ble det mye lus, og det ble en stor plage for alle. De med småunger dro derfor snart ned til bygda igjen.
Dagene gikk med å fortelle historier fra gamle dager, eventyr og skrømt historier. Det siste var vel det mest spennende. Mange sanger ble diktet i Gárdegohppi, og kvinnfolkan brukte tida til handarbeid, lapping av komager og klær. Dem strikka, og dem hadde også rokk med seg her oppe. Men dem kunne ikke bruke lys, da det ikke lenger fikk tak i karbid til lampa, som var den eneste lyskilden. Parafin var det ikke heller lenger. Men når de hadde varme i ovnen, så kunne dem bare åpne ovnsdøra litt, så lyste det.
Noen av guttene prøvde seg med rypesnare med fangsten ble ikke særlig stor, men det var tidsfordriv når dagene ble lange og kjedelige. Så var det å hugge ved. Det måtte gjøres på en slik måte at det ikke ble mange lyder, og man måtte bruke helt tørr ved som ikke ga mye røyk.
Slik gikk dagene her opp i Gárdegohppi i vente på freden og friheta. Men rett før jul bestemte alle seg for å følge evakueringsordren, og da ble gammen forlatt. Den hadde nok kunne fortalt mye om den tida om den kunne det. Om kjærlighet og lykke, og om sorg og om motgang. Gammen rommet nok mange ufortalte historier, og skjebner som bare den visste om.
Se filmen Elivas reise, NRK 2015
