Mary Mikalsen Trollvik - Nordlige folk

Sterk og uredd foregangskvinne

Mary Konstanse Mikalsen Trollvik (1935-2022) fra Manndalen i Kåfjord var en foregangskvinne innen politikk og duodji.

EN BETYDNINGSFULL POLITIKER

Mary Mikalsen Trollvik var en betydningsfull politiker som satte preg på samepolitikken i mange år. Hun var tidlig lokalpolitisk aktiv, hjemmehørende i Senterpartiet.

Hun var medlem av Kåfjord kommunestyre i flere perioder. Hun var også varaordfører i hjemkommunen fra 1978–79 og medlem av Troms fylkesting fra 1980–1983. I årene mellom 1980–89 var hun medlem av det regjeringsoppnevnte Norsk sameråd; forløperen til Sametinget.

Da Sametinget ble opprettet i 1989 ble hun innvalgt for Norske Samers Riksforbund (NSR) i to perioder frem til 1997. Mary var Sametingets første visepresident fra 1989–1993.

Mary hadde et stort hjerte og engasjement for samiske saker. Også etter sin tid som visepresident og sametingsrepresentant var hun et aktivt medlem i NSR’s sitt lokale Gáivuona NSR -nå Ivgu Sámesearvi NSR.

EN RESSURSPERSON INNEN DUODJI

Marys engasjement for duodji var omfattende. I 1966 var hun med på å starte opp Manndalen husflidslag. Det var først og fremst ønsket om å verne om den gamle grenevevtradisjonen som var bakgrunnen for å starte et lokalt husflidslag. Man så dessuten viktigheten av å ta vare på tradisjoner, kultur og identitet ved å føre områdets duodjitradisjoner videre gjennom kurs og opplæring.

Mary Mikalsen Trollvik på Senter for nordlige folk i 2015 hvor hun holdt et foredrag om rekonstruksjonen av Lyngenkofta. Foto: DÁG

Mary var en av initiativtakerne og pådriverne for å ta Lyngenkofta i bruk igjen. De første versjonene av Lyngenkofta ble sydd til åpningen av det første Sametinget i 1989. De ble sydd til de to sametingsrepresentantene Mary Mikalsen Trollvik og Lars Nilsen Marakat fra Kåfjord. Lenge var dette de eneste Lyngenkoftene som fantes.

Les mer her:

Mary har vært aktivt medlem i både Troms husflidslag og Troms Sámi duodjii, i 2014 mottok hun Norges Husflidslags æresmedalje i gull for sitt arbeid med husflid og doudjii.

I 1997 ble Mary tildelt Kongens Fortjenstmedalje for sitt virke.

OM Å BO I GAMME

Mary ble født i 1935, hun var den eldste i sin søskenflokk. Selv om hun var liten husker hun godt hvordan det var å vokse opp i gamme.

– Jeg ble født i besta sitt hus, men far min hadde ikke råd å bygge seg hus, så han laget en gamme som vi kunne bo i. Han laget en husgamme – en firkanta gamme. Materialet var bjørkeved som var borka og kløyva, og lagt til vegg. Vi hadde bord på gulvet og en komfyr der vi laget mat og holdt varmen, og ellers inventar som man har i et lite hjem, bord og stoler og krakk og sånt. Det var vindu i gammen, så det var mer som et hus enn en gamme.

Når vi skulle feire jul, så hadde vi ikke så mye julegaver og sånt, men når vi handla så fikk vi innpakka ting i julepapir, og ho mamma ho klistra de julepapirene på veggene, og det var så fint. Så vi levde jo som folk flest. Eg huske gammen som ev veldig lun og god plass å bo i. Vi frøs aldri, det var varmt og godt der. Hos besta og andre som vi bodde hos, så frøs de enkle vinduene man hadde, så det ble is. Når dagen kom så begynte det å renne av de vinduene. Så dem tok ullgarn og la i vinduskarmen, så gikk det ullgarnet ned i en flaske, så når isen smelta, så rant vannet ned etter det ullgarnet, slik at det ikke rant på gulvet.

Eg huske gammen som en veldig lun og god plass å bo i. Vi frøs aldri, det var varmt og godt der»

Så husker eg det at mamma hadde mange yngre brødre, og i Manndalen har vi hatt den skikken at vi har laget sånn nyttårsnissetog. Jeg husker at de onklan mine satt hos oss og laget seg masker, og jo mer fantasifulle og stygge de var, jo bedre var det.

– Det var bare ett rom i selve gammen, men det var en stor gang på andre siden, og der hadde vi mel og andre matvarer som ble oppbevart. Og der hadde vi ved og det vi måtte trenge i den sjåen der som var fast i gammen. Vi gikk igjennom den sjåen når vi gikk inn i gammen.

Der var bare ett rom, og der var mamma og pappa sin seng, som var en uttrekksseng, som man kunne skyve sammen om dagen, slik at det ikke tok så mye plass, og dra ut igjen om natta. De to minste lå sammen med dem i den senga. Vi to som var litt større hadde en egen liten seng, og det var plass til det.

I den tida var det kanskje et par familier som bodde i gamme. Og det var en familie som hadde dyrene i samme gamme. Den gammen var slik at det var en gang imellom der hvor dyrene og folkene holdt til. Ellers prøvde folk for harde live å skaffe seg hus, for det var jo ikke så bra å bo i gamme. Vi syntes sjøl vi hadde det fint. Vi hadde jo gulv i gammen. Mamma brukte å skure gulvet med sand enkelte ganger for at det skulle bli pent.

Folk prøvde for harde livet å skaffe seg hus. For det var jo ikke så bra å bo i gamme.

– Eg kan tenke meg at eg var 6-7 år da vi fikk hus. Han pappa kjøpte et gammelt hus hos folk opp i dalen. Han flytta huset ned og satte det opp, og da fikk vi loft. Tenk vi fikk loft. Vi kunne gå opp trappa, og sitte på loftet å se langt utover. Det syntes vi var artig, vi som bare hadde bodd i gamme. Men der var det også bare et oppholdsrom. Vi hadde jo trappa som gikk rett opp til loftet. Og eller så hadde vi enkle husholdningsartikler, og det møblementet som var der var det samme som vi hadde hatt i gammen. Vi hadde også en gang på yttersiden, som nok var litt tettere bygd enn den vi hadde hatt i gammen, men som fungerte som oppbevaring for alt det vi trengte.

Evakuering

– Da vi evakuerte var vi seks, og eg var da ni år og min yngste søster var to måneder. Så kom jo den evakueringsordren, og folk hadde jo slettes ikke tenkt å reise noen steder. Da var det om å gjøre å gjemme oss bort, slik at de ikke fant oss, og folk dro til huler hist og her, og dem bygde seg gammer for å oppholde seg i. Faren min og bror han og et par naboer, slo seg sammen og bygde en gamme oppe i dalen. Den gammen var nok litt større, for vi var mange folk i den gammen. Vår flukt opp til gammen var veldig godt forberedt. Det var fire familier opp i den gammen, og alle hadde en ku hver. Det var viktig med kua som melka, for man hadde jo små barn som trengte melk. Da stod kyrne i rekke i den ene enden av gammen, og folket i den andre enden. Vi hadde sammen døråpning. Det var ikke gang imellom oss og kyrne, men dem var jo med å holde varmen i gammen, selv om det var en sånn båtovn der som vi fyrte i. Og når vi trengte fersk brød så laget mamma, og noen andre, sånne klappkaker, som vi klappet imellom hendene og stekte oppå ovnen. Man kunne til og med trykke dem mot siden av oven, og dem stektes der også, for det var så varmt.

Når evakueringsordren virkelig for alvor kom, da skjønte vi at no må vi rømme. Det var i november, men det var ikke snø på marka. Det var ikke snø den jula i det hele tatt. Det var bar mark og vi gikk over Manndalselva et stykke overfor der vi bodde, for der var det en plass hvor det var høvelig å komme seg over. Så gikk vi opp til Kjerringdalen, og gikk over elva, og så fortsatte vi på andre siden av elva. Da hadde tyskerne samla sammen alle kyr som dem fant i bygda der, og lagt dem i et gjerde. Det var et forferdelig leven. Dem ropte jo og hylte sånn de kyrne når vi gikk forbi dem. Det var nifst, nesten det verste med hele flukten. Vi gikk bare forbi og fortsetta videre opp igjennom dalen til vi kom litt forbi der gammen stod opp i fjellet. Da begynte det å bli morran, så da måtte vi gå inn i en høysjå og sove mens det var lys dag, for at ikke tyskerne skulle se oss.

Da hadde tyskerne samla sammen alle kyr som dem fant i bygda der, og lagt dem i et gjerde. Det var et forferdelig leven. Dem ropte jo og hylte sånn de kyrne når vi gikk forbi dem. Det var nifst, nesten det verste med hele flukten.

– Når vi våkna igjen på kvelden var vi uthvilt og våken og gikk opp til gammen. Da fortsetta våres liv der. Vi var der i en uke. En av naboene, en enslig mann, han sykla ned og kom opp med saker og ting som vi trengte underveis. En uke var vi der, men plutselig kom det syv unge tyske soldater opp til gammen. Vi skjønte jo ikke kossen dem hadde funnet oss, men vi antok at dem hadde sett folk som hadde gått i fjellet, for det gjorde flere som bodde sammen med oss også. Om dagen så tok dem seg en tur opp igjennom fjellet. I hvertfall så kom dem og sa at vi måtte være på kaia om to timer. Så tente dem på gammen og tok våre fire kyr. Soldatene leide hver sin ku etter fjellet. Vi stod utenfor der og kunne ikke si noe. Dem bare gikk.

Jeg var ikke redd. Jeg var mest redd da vi gikk forbi Kjerringdalen og hørte den kurautinga. Jeg synes det var veldig trasig. Vi viste jo hva som skjedde. Kunene var jo innesperra der. Det var nifst.

Eg kan ikke huske at eg var redd noen gang i det hele tatt under evakueringa. Jeg vet ikke hva det kom av, men vi hadde jo foreldran med oss. Om det var det eller noe annet. Jeg veit ikke, men det gikk bra.

De voksne snakka jo selvfølgelig seg imellom. Diskusjonan gikk jo voldelig høyt før, på gårdene og sånt om hvordan vi skulle gjøre det og sånt. Vi visste jo det at vi kom til å måtte rømme, men vi trodde ikke at vi skulle måtte reise. Men ellers så huske jeg ikke så mye av det de voksne snakka om.

Mary Konstanse Mikalsen Trollvik døde 22. desember 2022.