Kvinner i fisket

Noen kvinner i Kåfjord har drevet fiske som ernæring, men den bygda som virkelig har tradisjon på at kvinner har rodd fiske, er Skardalen. Ikke bare i lag med sine menn har de fiska, men også enslige kvinner har livnært seg med fiske i tillegg til noen sauer og ei ku.

Gjenfortalt av Harry Solhaug, Kåfjord

Vanligvis var det slik at nå mennene reiste bort på fiske og annet arbeid om vinteren, drev kvinnene med garnfiske og juksafiske. Dessuten hadde de gårdsbruket som måtte skjøttes. Det var harde bud. Det hendte at mennene kom hjem etter bomtur. Da var det godt at slike kvinner fiska og drev gårdsbruket, slik at de holdt nøden borte.

Her er historien om to kvinner som fikk overtalt sine menn til å begynne å fiske småsei:

Det var i slutten av 60-årene. Det hadde vært lite fisk å få i fjorden, og mennene hadde problemer med å skaffe seg jobb. Boligutbygginga var minka, og annet arbeid var vanskelig å få.

Så fikk de se at det kom stor småsei til båen og ellers fremme med land. Jentene satt og prata seg imellom: Var det ikke mulig å fiske småsei og så tørke den? Men å få mennene på trua var vanskelig. Ingen vil kjøpe tørr småsei, mente de. Til slutt klarte de å få den ene mannen på trua. ”Vi prøver”, sa han. Da ble også den andre med.

Dagen etter dro de av gårde med dragnot. Første dagen fikk de en båtlast, altså spissbåtlast. Glade og fornøyde kom de til støa. Det var kaldt ute, så de måtte i hus for å prekevere fangsten. Dette var i andre halvdel av november måned. Kjelleren ble stedet hvor man sløya og sperra seien. All seien måtte bæres med bøtter, stamper og sekker opp til kjelleren – og så ut til hjellene på tørk. Første dagen gikk alt med liv og lyst. Så var det krøtterstell – til fjøset for å melke. Til dyra ble noe av småseien kokt. De måtte tidlig til sengs for å dra på ny tur dagen etter.

Andre dagen ble det over to spissbåtlaster. Her gjaldt det å få fiske på hjell. Det ble mye bæring, å da kvelden kom, var de ordentlig slitne. Men moro var det. I kjelleren kokte de kaffe og hadde det både trivelig og koselig sammen. De rodde ut med not, og etterpå dro de kjelleren for å prekevere fangsten. Det var mange som mente at dette var bortkasta arbeid. Det var ikke sikkert at noen ville kjøpe tørr småsei. De fortsatte med fisket, og fangster fikk de.

Sei i mengder

Så en dag de hadde satt ut nota, var det sei i mengder. De halte og dro, det var kjempefangst. De hadde problemer med å berge fangsten. Båtene ble lasta, og fjæra var hvit av sei. Hele sju båtlaster med sei, det gikk lang tid før alt var på hjellen. Alle fiskehesjene var fullhengte. Da tok de i bruk alle høyhesjene også. Det var vanlig å ikke ta ned hesjene etter at tørrhøyet var kommet i hus. Så hesjene var ideelle til tørking av småsei. Det kom en båt fra Manndalen. De reiste glade hjem med båten fullasta av sei som de fikk.

Folk kom hjem fra Lofoten og andre steder hvor de hadde rodd fiske. Alle var skeptiske. Dere får ikke salg på småseien. De var også selv litt engstelige for at det kunne gå slik, det var lite positivt å høre. Men så – utpå våren kom det spørsmål fra Gjæver på Havnnes: ”Har dere tørr småsei? Det er god avsetting til Afrika. Det var gledens budskap. Gjæver hadde sikkert hørt om disse driftige Skardalingene som hadde fiska og hengt småsei hele vinteren. Men da ville alle mannfolk i bygda være med på notlaget. Jentene ble fortrengt bort. De fikk ikke være med mer.

De ble skvisa ut, men de hadde tørrsei fra vinterfisket. Det ble mye styr å samle inn all tørrfisken. De fylte opp skøytelast av all tørrseien Resultatet av vinterens fiske ble meget bra. De tjente mer enn de som hadde vært i Lofoten og andre større fiskerier. Til slutt sier fortelleren: ”I dag kan vi sitte å prate om hvor trivelig vi hadde det. Mye abeid, men vi var litt stolte også. At vi fikk mennene våre med på det. Og at vi til slutt tjente gode penger!” Forfatteren vil si: Det var slike kvinner og menn som bygde landet, og har gjort det mulig å bo her.