Fiske

Fiske, fangst og jordbruk har gjennom tidene vært det viktigste næringene for befolkningen i Nord-Troms. Fiskarbonden var selvforsynt med det naturen hadde å by på fra sjøen, jorda og utmarka. Reguleringer og kvoter i fisket har gjort det vanskelig for fjordfolket å drive tradisjonell kombinasjonsdrift.

Gode forhold for fiske gjorde at folk i Nord-Troms var selvforsynt. Hjemmefiske foregikk året rundt, og her kunne også kvinnene bidra. Etter hvert ble pengeøkonomien viktigere, og mennene dro avgårde for å delta i sesongfiske i Lofoten og Finnmark.

Torskefiske i Lofoten startet like etter nyttår og varte til begynnelse av April. Fram til annen verdenskrig var lofotfiske den viktigste inntektskilden for fiskerne i nord.

På våren deltok fiskerne på torskefiske i Finnmark. Her foregikk også bytte av varer med pomorene fra Russland; pomorhandelen, som gav mulighet til å få tak i varer som sukker, kaffe og kornprodukter.

Opphør av pomorhandelen som følge av den russsiske revolusjon (1917) rammet de sjøsamiske områdene særlig hardt.

På de lengre reisene bruktes fembøringer og åttringer (nordlandsbåter), og senere skøyter. Folk fra Lyngen var kjent for å være gode båtbyggere, og det ble bygd både joller, spisser og nordlandsbåter.

I fisket bruktes redskaper som jukse, line og garn. Til sildefiske bruktes dragnot.

Krisetid

Mellomkrigstida var preget av kriser, og fiskerinæringa ble hardt rammet med prisfall, avsetningsproblemer og stor gjeld. Tida har fått betegnelsen «fattigtida». Til tross for en del positive endringer i norsk fiskeripolitikk på 30-tallet, blant annet med iverksettelsen av Råfiskloven, som satte minstepris på fisk, kom dette i liten grad de sjøsamiske samfunnene til gode. Støtten fra myndighetene favoriserte de som levde av fiske alene, og tok mindre hensyn til de som levde av fiske i kombinasjon med jordbruk. Fiskerne i de sjøsamiske områdene ble hengende etter i moderniseringen, både når det gjaldt utstyr, båter og fangstmetoder.

Reguleringer og kvoter

Reguleringer for å begrense fisket som følge av år med overfiske og selinvasjon, rammet sjøsamiske samfunn hardt.

Stopp i torskefiske 1989 førte til krisetilstander for mange kystsamfunn, som var avhengig av torsken. For fangståret 1990 ble det innført et system med fartøykvoter. Dette medførte at fiskere med største båter fikk gratis kvote, og fiskerne med småbåter mistet fartøykvota. For å få kvote måtte du som fisker ha fisket opp en viss mengde torsk årene før. Dette var det svært få i de sjøsamiske bygdene som levde delvis av fiske, som klarte. Dermed mistet de retten til å leve av fiske.

Mellom 1980-1988 ble fangsten av torsk for fiskefartøyer under 15 meter redusert med 62 % i de sjøsamiske distriktene.

Samiske organisasjoner og Sametinget har kjempet en lang kamp for å gi fiskerne i de sjøsamiske områdene tilbake retten til å fiske i havet, men har så langt fått lite støtte for sine krav fra myndighetene.