Åndelig kultur

Når mennesker lever i nær kontakt med naturen blir også deres åndelige forestillinger sterkt preget av dette. I samenes verdensbilde var naturen fylt av makter og krefter som menneskene måtte forholde seg til.

Den fysiske og åndelige kontakten med naturen var nødvendig for å leve, det var i naturen de fant sine holdepunkter.

Åndelig kultur har basis i våre regionale landskap og de livsvilkår som har formet verdensbilder, tro og livssyn, som fortsatt er med oss i dag. Gjenstander som tilbakeføres er bærere av elementer fra gammel samisk naturreligion, skikker og tradisjoner. Helbredelsestradisjoner er viktige elementer i dette, noe et koppehorn illustrerer.

NFSA. 3129 Guhppenčoarvi/ koppehorn

NFSA. 3129 Guhppenčoarvi/ koppehorn er av horn og er forseggjort med tilskåret tut og er ornamentert med striper øverst. Lengde 10,5 cm og øverste bredde er 5 cm. Gjenstanden er blitt brukt i Njoaski/ Njosken, Moskavuotna/ Ullsfjord. Den er produsert av Ole F. Nilsen, Sørstraumen, og er innkommet til Norsk Folkemuseum i 1952.

Koppehorn ble brukt til helbredelse / kurering. Kopping som metode til helbredelse er beskrevet av Ole Tommassen i Lappernes forhold : «Kopping anvendes under sådane tilfeller når smertene samlet seg mere på et bestemt sted i legemet, og ble anvendt der hvor smertene hadde sitt sete for eksempel ved hodepine, ryggsmerter, brystsmerter, smerter i armene og til tider ved øye- og ørebetennelser «. (1999: 116).

 

NFSA. 0139 Einnostanávvi / spådomsbelte

Einnostanávvi / spådomsbelte er en gjenstand vi betegner som svært unik. Den knyttes til samenes gamle naturreligion. Fra vår region er dette en sjelden, særegen og kostbar gjenstand, og det er stort at den tilbakeføres til det området den hører hjemme i.

Einnostanávvi / spådomsbeltet er et bredt skinnbelte, med påmonterte skinnsnorer med skinnposer og steiner (bergarter/gemmer/jett) med fossile avtrykk. Det er ca. 54,5 cm lang og 5,4 cm bredt. Beltet er ornamentert med symbolske figurer innrisset i læret: hjerter gjennombrutt med linjer, et altseende-øye i en trekant med kors på sidene og streker i forskjellige lengder. I alt fire stener og åtte små skinnposer, eller stykker av slike, var påmontert beltet. Einnostanávvi /  spådomsbelte er fra Bassevuovdi / Helligskogen, Oamasvuotna / Storfjord. Spådomsbeltet er fra ca. 1750 og innkommet til Universitetets Ethnografiske Samlinger i 1903.

 

Dette einnostanávvi / spådomsbeltet er benevnt som Kvindebælte af Læder og runering i eldre museumsprotokoller. Det er blitt beskrevet som brukt til helbredelse og til å se inn i fremtiden. Yngvar Nielsen, historiker og leder for Ethnografisk Museum, 1877-1916, har beskrevet einnostanávvi / spådomsbeltet: » Gjennom Konferense med QUIGSTAD er det senere brakt paa det rene, at den slik at tage Varsler om kommende Ting ved at se gjennem et Kvindebælte, virkelig har vært kjendt av Lapperne, om en kun sjælden nævnt. Sååledes er det rimligt, at der her er erhvervet endog et meget værdifuldt Stykke, der belyser gammel Lappisk Overtro». (Nielsen 1907: 94f.).

NFSA. 1579 Šiella/ sølvkule, sølvdolp

Šiella/ sølvkule, sølvdolp er laget av sølv og har ringfester i begge endene samt en flat ring i nederste feste. Kulens lengde er 3,4 cm og diameter 1,3 cm. Šiella/ sølvkulen ble innsamlet i Sálašvággi/ Tromsdalen, Romssa/ Tromsø, og solgt til Universitetets Etnografiske Museum i 1918 av emissær Lars Larsen. Šiella/ sølvkuler er blitt beskrevet som beskyttende og lykkebringende amuletter, og som komsekuler. (Begrepet njiehceboallu brukes også om slike komsekuler. Referanse: Duodjeinstituhtta, Kautokeino. Káren E. Gaup, 22.5.2017).

 

Sølvkuler, sølvdolper er også brukt som pynt på silbarahka/ sølvkrager. Ole Thommassen  beskriver silbarahka/ sølvkrager i Lyngen:  «På samme måte utstafferes (med kråkesølv) et klesplagg, som kun bruktes omkring halsen av kvinnene, og hvis kanter rakk et lite stykke nedover brystet, skuldrene, hals og rygg, dog ikke så langt ned at man behøvde armhuller. Den ble kun brukt til stas, og var forarbeidet av mørkeblått klede med sterk for innvendig … Den festedes fortil med små kulerunde sølvdolper, som tjente til knapper. Den var kantet som oftest med forsølvede kantebånd og langs kanten, samt omkring halsestykket var der også festet ovenfornevnte sølvdolper. Dens navn var silbarahka». (Thomassen 1999: 40).

På denne silbarahka/ sølvkragen som er opplyst å være fra Senja i Troms, kan man se samme type šiella/ sølvkule, sølvdolp festet til den oppstående kragen.

NFSA. 1570 bearalčikŋa silbaboaluin/ perlekjede med sølvkule   

Bearalčikŋa silbaboaluin/ perlekjede med sølvkule er laget av kulørte glassperler tredd på hyssing. Kjedets lengde: 37 cm, perlenes diameter er 0,9 cm. Midt på perlekjedet er det tredd inn en sølvkule med 5 små ringer. Denne typen sølvkuler er også kjent som komsekuler, beskyttende og lykkebringende amuletter.

NFSA. 1570 ble innsamlet i området Sálašvággi / Tromsdalen, Romssa / Tromsø av emissær Lars Larsen, og solgt til Universitetets Etnografiske Museum, 1918.

Gjenstanden viser til sammenheng mellom åndelig og materiell kultur. Slike kjeder ble bruk som beskyttelse bl. annet ved å henge på barnets komse.

Senter for nordlige folk vil få en kopi av denne gjenstanden.