To historier om draugen
To historier om draugen.
Draugen roper
Det var marked på Skibotn, og folk var på markedet. Det mørknet om kvelden, og det ble natt. Det var godt vær og vindstille. Da hørte de at draugen begynte å rope, og målet han var så sterkt at det ga gjenlyd i Falsnesaksla.
Folk gikk inn i stua til den nå avdøde Piera Hánsa for å drikke morgenkaffe. To gamle menn fra Lenangen kom inn. De begynte å snakke seg imellom: — Vi hørte at draugen ropte. Han hadde enda så sterkt mål at det ga gjenlyd i Falsnesfjellet. Det kommer visst storm, eller folk omkommer i bukta i løpet av dette døgnet.Det var en mann som het Mihkkal. De kalte ham Bikká-Mihkkal. Så kom en fjellsame som var ute etter tjære, og han spurte: — Har du noe tjære, sjømann?
Bikká-Mihkkal svarte: — Jeg har fullt av tjære, men jeg har den ikke her. Den er hjemme.
— Når du ikke har den her, kan du ikke skaffe den hit. Jeg reiser hjem fra markedet i kveld, sa fjellsamen.
— Det er ikke lange biten hjem. Når jeg ror over Skibotsbukta, er gården min innenfor det neset som du ser. Kom bare med en kagge til meg. Jeg skal hente tjære til deg. Jeg er her igjen ved middagstid og har med tjære til deg, sa Bikká-Mihkkal.
— Er du sikker på at du kan bringe meg tjære ved middagstid? sa fjellsamen.
— Fanden ta meg hvis jeg ikke er her med tjære ved middagstid, svarte Bikká-Mihkkal.Fjellsamen ga ham en kagge, og Mihkkal reiste hjem. Da han hadde vært en tur hjemom og tatt med seg tjæren, rodde han tilbake til markedsplassen. Men det tyknet til med snøkov, og det kom så fort innover Lyngen. Det skjulte Pollneset, og de hørte duren av vinden på markedsplassen. Da kovet nærmet seg, så de at en liten båt kom om odden under Falsnesfjellet. Vinden kom, og den kom så rett fra nord at man stod med seil mot markedsplassen. Da så de at den lille båten satte seil, og at den satte et lite stykke seil. På markedsplassen handlet folk med fjellsamene. De så at båten kullseilte i det samme kovet kom, og de satte ut en båt fra markedsplassen, og ti menn gikk i den. Men sjøen var så tung og vinden så stri, at når de skjøv ut båten, ble den straks full av vann. De kunne ikke reise ut og se etter. Da snakket de seg imellom: — Det er visst Bealtti-Hánno som ennå ikke har vært på markedet.
Men noen sa at det visst var Bikká-Mihkkal som skulle komme med tjære til fjellsamen.Det ble ettermiddag. Da gikk de til Nallovuohppitoppen for å se om båten med folk var drevet i land. De fant ikke båten, bare årene. De kjente åremerket og skjønte at det var Bikká-Mihkkal som var kommet bort. Da begynte mennene, hver eneste kjeft på stedet, å si: — Det var derfor draugen ropte så sterkt mot uvær og menneskers død. Slik pleier draugen å gjøre. Jo sterkere draugen roper, jo flere folk kommer bort.
Det var to som døde, Bikká-Mihkkal selv og fostersønnen som han hadde tatt til seg fra kvenene.
Fortalt av Efraim Pedersen Oterodden, 1923, Storfjord, Lyngen. Gejngitt i Samiske beretninger, utvalg av J.K. Qvigstads samiske eventyr og sagn
Sjøtroll
Fortalt av Hjalmar Iversen og opprinnelig publisert i heftet «Mearrasámit – Sjøsamene», som ble utgitt i forbindelse med Riddu Riđđu Festivalen i 2001.
«Jo, det var en som hadde mølle. Han var fra Barslett. Han hadde kverna her med Storelva. I perioder så malte han heile dagen. Folk bar korn til han. Og så gikk han hjem om kvelden etter fjæra. Det var ikke vei her då.
I den tida fortalte dem om sjøtroll. Han Barslett der, han visste også om dem. Du veit han føle det at det er noen som følger etter han! Kommer nærmare og nærmare! Så veit du: han har kniv med seg. Men når du stakk troll så måtte du ikke stikke med kniven. Stakk du med kniven, stakk du deg sjøl! Og han Barslett der, han stakk til med skaftet. Han hørte et skrik, men han gikk fortsatt. Dagen etter da han kom forbi der, lå det et stykke oljeklær på plassen. Det var holl i det.»