Bussjåfør i komager
Av av Øyvind Rundberg, Kåfjord
Bussjøførene vi hadde på 1950 – tallet utstrålte stor respekt. De var bestemte, men også ekstremt hjelpsomme og humoristiske. Vi måtte sitte ordentlig i bussen – med ansiktet i kjøreretningen. ”Det kan komme ei bråbremsing,” var sjåførenes viktige begrunnelse. Skoleveska skulle holdes i fanget. De største jentene i 7. klasse og på framhaldsskolen kunne likevel få avvike litt fra disse reglene, når de sang slagere og måtte ha øyekontakt for å være samstemte.
Uniformen til sjåførene hadde sin egen ”image”. Dette var tøffe saker, og flere av oss ville bli sjåfør når vi blei voksne. Tre av oss tok forresten bilmekanikerutdanning.
Ikke alle av sjåførene brukte full uniform til daglig. Men uniformslue med stort, rundt merke på var standard. På merket sto forkortelsen NAF (Norges Automobil Forbund) I ”sladrespeilet” over hodet til sjåføren stod forkortelsen baklengs til stor, hemmelig moro for oss.
Komager / gámmagat. Foto: Sara Lien
En gang pappa og jeg tøysa med ord, sa han:
”Tar men en frakk og vrir den rundt, så blir det farken!” Dette var jo litt sånn småfrekt, men ikke direkte styggprat.
”Og ser du i sladrespeilet til en sjåfør med NAF – lue, blir det FAN!” svarte jeg. Pappa ble alvorlig: ”Kossen vet du ka det ordet betyr?”
Jeg ble svar skyldig, kunne selvsagt ikke røpe mine eldre kamerater.
En tidlig sensommerdag da vi skulle på skolen i Trollvik, skjedde det utrolige at sjåføren hadde komager på seg. Komager – selve symbolet på fattigdom, nød og nedverdigelse. Komager – vi visste hva det var alle sammen, men slikt skulle ikke fjordfolket bruke , bare flyttsamene (badjeolmmoš).
Da vi oppdaga det sensasjonelle, en sjåfør i komager, ble det låge men intense kommentarer fra ungene som satt midt i bussen og dem bakover. De fremste bare stirret forskrekket, men noen av de største jentene på framhaldsskolen hadde nok en viss beundring i blikket: At han tør!
Kommentarene gikk ut på hva slags elendig fottøy komager var:
- De trekker inn vann.
- De lukter vondt, en blanding av skinn, tjære, tran, seljebark og tåfis!
- De er farlige: Komagbåndene løsner så du snuble i dem og dett og slår deg.
- Sennagresset som er i komagan, er ureinslig.
Og så kronargumentet:
- Du blir plattfot av å bruke dem!
Det var tydelig at mange viste stor innsikt ved sin elendighetsbeskrivelse.
Nei, sånt gammelt sjit var ikke brukbart. Takke seg til gummistøvler om høsten, selvom de både var tunge og klamme, særlig når vi skulle spille fotball, handball, kanonball eller slå ball. Kjøpte ting ga status, og var selvsagt overlegent alt annet fordi det var produsert sørpå og ekte norsk.
Askim gummivarefabrikk med sitt Viking merke var best av alt, mente vi. Sånn var det bare.
Det skulle gå nærmere 50 år før jeg fikk meg hjemmelaga, håndsydde komager av kuskinn. Jeg har og lært en god del om komagens gode egenskaper sånn etterhvert.
- Ved riktig behandling var de nærmest vanntette i fuktig vær.
- De var varme og gode med sennegres eller tykke ullester i.
- Komagbandene holdt komagen tett oventil, men måtte festes riktig for ikke å løsne.
- Fotbladenes sener og band som holder fotbuen på plass, trenes riktig når man bruker komager.
- Komagen formes etter føttene ved bruk, og ikke som i mange skotyper: Foten må tilpasses skoens form, noe som kan fører til varige skader.
Dette fotplagget produseres nå i fabrikker, men det er fortsatt personer som syr komager på gammelmåten. Skinnet myknes i vann med innkokt seljebork med litt salt i. Senere smøres de inn med ei blanding av tjære og tran.
Komager er et fottøy som kan brukes ved alle anledninger, og har derfor fått sin renessanse.
Men denne sjåføren i komager tenkte kanskje ikke over at han innledet en ny mote, og var i så måte flere tiår forut for sin tid.
