Video: Bente Pedersen forteller
Forfatter Bente Pedersen fra Skibotn forteller om sin kvenske og sjøsamiske bakgrunn, og om sitt forfatterskap.
Jeg er fra Skibotn, som har vært en inngangsport til Norge for mange finlendere, der vokste jeg opp i en familie med tre kulturer: det sjøsamiske, finske og norske. Da jeg vokste opp i 1960-årene var alt selvsagt norsk. Men da jeg ble tenåring skjønte jeg at vi også var finsk, fordi det hemmelige språket i mitt hjem og i min bygd, var finsk. Når barna ikke skulle høre eller forstå, skiftet språket fra norsk til finsk. Vi hørte alltid uttrykket: «små kjeler har også ører», og da ble de interessante historiene fortalt, og vi forstod ingenting. Min mor snakket finsk, og min bestemor snakket finsk og samisk, fordi hennes mor var samisk og hennes far var finsk.
Vi vokste opp i denne «kokende» kulturen, og det var lag på lag. På toppen av «statuspyramiden» hadde du norsk, så kom det finske, så kom reindyrsamene, og til slutt sjøsamene, som var vår bakgrunn. Sjøsamene var de laveste av de laveste.
Dette har selvsagt forandret seg med årene. Nå graver folk i kulturene. Men det er fremdeles veldig hardt for min mors og min bestemors generasjon å si at de har sjøsamisk bakgrunn. Min bestemor døde i 1996. Det siste året var hun veldig syk av kreft, og vi snakket mye om familie og hvor vi kom fra. Hun sa ofte at hun ønsket hun visste mer om sin mors historie, om hvor hun kom fra. På det store internettet sjekket jeg hvor hennes mor kom fra. Hun var født i en bygd rett over fjorden. Vi burde ha kjent til hennes historie, men det gjorde vi ikke, fordi hun hadde den skamfulle sjøsamiske bakgrunnen. Vi visste alt om min bestemors farsside. Familien som kom fra Tornedalen. Vi hadde masse, masse, masse historier om det finske, og det hjalp mye at min oldefars mor kom fra Grape-familien. Hvis du gravde dypt nok i denne familien kunne du til og med finne veggskilt fra slekt fra Tyskland. Det var de fine historiene, og det var dem vi fikk høre, men om sjøsamene fikk vi ikke høre noe.
Det er fremdeles hardt for min mors og min bestemors generasjon å si at de har sjøsamisk bakgrunn.
Det var disse folkene som kjempet, og fram til den første verdenskrig endte, hadde sjøsamer og nordmenn samme status i bygda. De gjorde de samme jobbene, de fisket og hadde jordbruk, og de hadde de samme stakkarslige husene. Fra russerne som seilte rundt i fjordene byttet de mel mot fisk. I 1917 stoppet denne handelen som følge av den russiske revolusjon. Når du ikke lenger fikk mel fra russerne, måtte du kjøpe mel fra den norske kjøpmannen. Nå hadde den norske bonden plutselig mange fordeler, fordi han forstod språket og var på nesten samme nivå som kjøpmannen. Sjøsamene kunne bare samisk, og hadde mindre muligheter til å samhandle med kjøpmannen. Fra 1918 ble sjøsamene de fattige i de små bygdene, fordi de ikke lenger hadde de samme mulighetene som de norske bøndene. Fra da ble det skamfullt å være sjøsame. De ble sett på som skitne, fattige og mindre verdt enn nordmennene. Folk var selvfølgelig ikke dumme. De ville ikke lenger være sjøsamisk, og de prøvde å lære seg norsk og tilpasse seg den norske kulturen. Det sjøsamiske døde mer eller mindre ut. Min mors generasjon sier enda at ok kanskje snakket de samisk, men de hadde ikke samiske klær, så de var ikke ordentlige samer. Språket døde ut, det tok tre generasjoner før språket var borte. Når du mister språket, så mister du en del av kulturen. De ville oss det beste selvfølgelig når de ikke ville lære oss språket. De ville at vi skulle ha alle muligheter i det norske samfunnet. Men det ville ha vært fint å kunne både samisk og finsk. Språket er tross alt den største kulturbæreren i verden. Gjennom språket uttrykker du deg og forteller din historie, og bringer videre historier og kunnskap til neste generasjon. Vi mistet eventyrene, sangene, musikken, alt. Vi ble norske.
De ville oss det beste selvfølgelig når de ikke ville lære oss språket. De vill at vi skulle ha alle muligheter i det norske samfunnet. Med det ville ha vært fint om vi kunne både norsk og samisk.
I min region, i perioden mellom verdenskrigene, fikk finske familier norske ukeblader gratis. Dette skjedde i Lyngen, i Finnmark, og alle områder der det bodde mange finlendere, fordi det var meningen at de skulle lære norsk kultur på en «snill» måte. Folk liker selvsagt alt det de får gratis, så selvfølgelig leste de ukebladene. Det var veldig vanlig i 60-årene da jeg vokste opp at alle hadde ukeblader, og du kan lure på hvorfor, og spørre om alle hadde dårlig smak? Jeg fant ut at staten faktisk ga penger til dette prosjektet, og at presten og militæret plukket ut folkene som hadde behov for disse ukebladene. Jeg bruker å si at det ikke er en brist i min kulturelle oppdragelse, som gjør at jeg skriver romaner, det er en del av min kulturelle arv. De hadde også esker med bøker av norsk litteratur, på disse stedene på permanent basis. I Skibotn hadde vi hundre virkelig gode norske bøker som ga oss norsk kultur, helt opp til 1960-tallet, inntil de vanlige bibliotekene kom. De gjorde sitt beste for å gjøre oss norske, og vi ble norske. Folk visste at hvis du holdt din munn lukket, så ville de få de jobbene som staten gav, og det var viktig i små bygder som Skibotn. Generasjonen før meg visste at hvis de hadde finske navn, ville du ikke få land nær grensa. Det ble akseptert, og de tok norske navn, og tillot at de finske navnene forsvant. Bare noen få familier har beholdt det finske navnet.
De gjorde det beste for å gjøre oss norske, og vi ble norske.
Jeg kom over en del historier på 1980-tallet, da jeg studerte for å bli lærer. Blant annet kom jeg over en liten setning som sa at folk fra Tornedalen solgte sine barn til samer, som tok dem med til Norge. Det var skremmende og føltes feil. Men samtidig så husket jeg at min bestemor brukte å fortelle meg at hennes fars fostermor kom til Malangen med samene da hun var fem. Jeg hadde aldri stilt spørsmål rundt historien. Men da spurte jeg: kom Eva over hit alene? Vel, ja, jeg trodde du forsto det. Det gjorde jeg ikke, og da startet jeg å grave for å prøve å finne ut hva som egentlig skjedde. Det var selvsagt en tid med fattigdom, og desperate foreldre måtte noen gang sende sine barn til Norge, der de kanskje kunne få et hjem. Samene som reiste fram og tilbake mellom sine sommerbosteder ved havet i Norge, kunne ta disse barna med seg. Dette var hovedsakelig på begynnelsen av 1800-tallet, men også i 1860 årene, som var virkelig harde år i Nord-Finland. Vi finner disse barna i skriftlige kilder når de konfirmeres, de har ingen foreldre, de husker kanskje hvor de kommer fra, og du finner kanskje noen ord i kirkebøkene, der det står at de er solgt for fem riksdaler, 10 riksdaler, 2 tønner mel, kanskje en ku. Vi vet ikke, og det er det som er så trist, at folk ikke har gravet i dette. Jeg vet det var mye skriverier i svenske aviser rundt 1838-1840. Vi har Lars Levi Læstadius, som sa at foreldrene sjøl hadde sendt sine barn med samene eller med slektninger, og han synes det av ok at samene fikk noe kompensasjon for reisen, når de kom til Norge. Men mange var mot dette, og på grunn av alle skriveriene, døde praksisen ut rundt 1840, inntil det igjen startet noen år inn i 1860-årene.
Min oldefars fostermor kom i 1858. Jeg fant hennes historie. Hun ble født i Karesuando- regionen. Hennes mor døde da hun var fem år. Hennes far var ikke i stand til å holde barna samlet, så alle barna ble spredt, og Eva kom til Norge. Vi vet også at de fattige barna, både i Norge, Sverige og Finland ble satt ut for auksjon, der de ble plassert i familier, og familiene fikk litt penger for å ta seg av dem. De som krevde minst fikk dem. Det var en slags salg av barn, før vi fikk velferdsinstitusjonene Skandinavia. Jeg har hørt at dette skjedde helt opp til 1910 i min region. Det var en dame som ble «solgt» på denne måten, da hun var to år gammel. Men jeg leste lovene, og ifølge lovene skulle dette ikke skje mer i Norge i 1896, men fra det å si at noe ikke skal skje, til det faktisk ikke lenger skjer, kan ta tid. Det kan ta så lang tid som 10 år, men det er nok en historie, vi ikke vil fortelle.
Vi vet om familier som har arvet gården de kom til, fordi de kom til familier som ikke hadde barn. Men vi ser også at mange av dem ble tjenere, og sannsynligvis ikke hadde et godt liv. Man må grave i kirkebøkene og prøve å følge dem, for å finne ut hva som skjedde med dem. Det har vært lite utforsket.
Da jeg startet å skrive, startet jeg å skrive om den jenta som kom hit fra Finland. Fra det øyeblikket boka kom ut, fikk jeg telefoner fra folk som fortalte om sin oldemor eller sin oldefar som hadde den samme skjebnen. Det må ha vært minst noen hundre, og det var mange, når du vet hvor få folk som levde i disse områdene. I 1860-årene kom de ikke bare over hit med samene. De kom med slektninger, eller andre folk som også var finske eller svenske, men foreldrene sendte en eller to barn med noen de kjente. Men, igjen, vi snakker ikke om de triste historiene. Vi vil ikke vite om det som er smertefullt. Så det ble ikke snakket mye, og til og med i Norge er det lite kunnskap om at barn for hundre år siden ble satt ut for auksjon, fordi ingen kunne ta vare på dem. Når jeg forteller disse historiene, ser folk rart på meg. De vil ikke vite, fordi det er smertefullt. Selvfølgelig er det smertefullt, men det er en del av våre historier.
Vi snakker ikke om de triste historiene. Vi vil ikke vite om det som er smertefullt. Selvfølgelig er det smertefullt, men det er en del av vår historie.
Jeg har ikke funnet så mye, du må forestille deg mye. Jeg vet at vår Eva var en tynn, liten dame, som ble en dedikert læstadianer. De fikk ikke barn selv, men tok til seg barn som ikke hadde foreldre. Min tippoldefar mistet sine foreldre i 1882. De kom fra Muonio området. Josefine var 18 år og Kalle var 31 år, da de startet vandringen. Han var en bondesønn og hun var en prestedatter. Det er noen indikasjoner på at hennes familie ikke likte hennes valg av ektemann. Hun var gravid da de startet vandringen. Den eldste ble født i Pajala, og ble døpt av Læstadius. De kom hit i 1860. De fikk sitt lille hjem, 11 barn, hvorav tre ikke overlevde, og i 1882, da hun var noen og førti og han noen og femti, døde de begge av influensa med tre ukers mellomrom. Marie som var 22 giftet seg en dag i juni, og to dager senere begravet hun sine foreldre. De som døde om vinteren den gang kunne ikke begraves før det ble sommer. To dagen etter begravelsen, døpte hun sin yngste bror Fredrik og tok han med til Kvænangen. Der vokste han opp med hennes familie. De andre barna ble spredt. Nok en ungeflokk som ble spredt rundt. Min oldefar Jakob levde med Eva og hennes Johan. Han arvet gården.
Når du begynner å grave dypere i disse bygdene, finner du mange av disse historiene. Brutte familier, familier som holder sammen, hjelper hverandre og kjemper. Det er ingen rikdom, bare små grå hytter, fiske – det harde livet på små, små gårder.
Det er ingen rikdom, bare små grå hytter, fiske – det harde livet på små, små gårder.
I Norge er vi gode på lange historiske serier. Den første var Kjell Hallbing som skrev om Texas Ranger, som ble en stor hit. Så fant man ut at kvinner leser mer enn menn, så de måte finne noen som skriver for kvinner, og dermed headhuntet de Margit Sandemoe, som jo er stor i både Sverige, Norge, Danmark og Polen, og har solgt mer enn 30 millioner bøker. Hun viste at det er mulig å skrive historiske romaner om kvinner. I Margits romaner var det en blanding av flere verdener, og de ville ha noen mer jordnært. Jeg hadde skrevet for magasiner siden jeg var 16 år. Jeg finansierte mine studier med å skrive om ekte kjærlighet. Da jeg kom over historien om barna fra Tornedalen var jeg 22 år, og tenkte at selvsagt kan jeg skrive historien. Jeg ringte til redaktøren og spurte om han syntes dette var en god ide, og han var dum nok til å si ja.
Da jeg var 23 sendte jeg det første utkastet til boka, og den ble sendt fram og tilbake mange ganger, før den endelig ble utgitt. De visste virkelig ikke om nordnorsk historie ville slå an, og de visste ikke om det hadde vært tilstrekkelig nordnorsk historie, slik at det kunne bli en serie av det. Dette trigget meg, og jeg sa at jeg kunne skrive fra rundt 1700- til 1900-tallet, og at det ville bli tolv bøker. Jeg skrev historien om Raja som dekket perioden 1718 til 1752, og det ble til 40 bøker. Det tok 10 år av mitt liv, men det gjorde det mulig for meg å skrive. Jeg har skrevet syv serier siden da, og har akkurat gitt ut min bok nummer 200. Jeg er utgitt i alle de nordiske landene og i Polen. Det gikk ikke så bra i Finland med Raja-historien. Forklaringen er at ingen i Finland ville lese om den tiden da Finland var fattig. Jeg har solgt rundt åtte-ni millioner bøker.
Jeg skriver om kvinner som er aktive utad, som ikke er objekter, men subjekter i sine egne liv. Jeg tro at selv folk som liker å lese om kjærlighet, vil ha sterke heltinner.
Neste uke lanserer jeg en ny serie. Den er fra Tromsø i 1920-årene. Jeg synes tiden mellom de to krigene er veldig fascinerende. Det er tiden da hvis du som kvinne kommer fra en rik familie, så kunne du studere, du kunne bli doktor. Jeg så et bilde av en vakker dame på halen til et Norwegian fly. De fortalte meg at hun var den andre norske kvinnelige piloten i Norge, og hun var født i Narvik. Jeg hadde aldri hørt om hennes historie. Hun var født rundt 1908. Jeg tenkte at når vil jeg skrive om en jente som er født på denne tiden, som lærer å kjøre bil og lærer å fly, og kan komme så langt som jeg vil at hun skal komme. Jeg skriver om kvinner som er aktive utad, som ikke er objekter, men subjekter i sine egne liv. Jeg tror at selv folk som liker å lese om kjærlighet, vil ha sterke heltinner. De er veldig sterke kvinner. Etter min første Raja historie, var det en professor i Bergen som sa at mine historier ikke var historisk korrekte, fordi i mine bøker var kvinner øverst under sex, men ifølge han var ikke kvinner øverst før rundt 1950. Jeg tror ikke han kunne ha hatt kjennskap til kvinner fra det arktiske nord.
