Dressing up in Sami Identity / Kle seg i samisk identitet

I filmen møter vi duojar Karin Olsen fra Olderdalen i Kåfjord, som legger sin sjel i arbeidet med koftene. Lene Antonsen forteller om arbeidet bak rekonstruksjonen av Lyngenkofta, og utfordringene med å ta den i bruk igjen.

En film av Anita Lervoll og Mahmadou Naman Traore

— Da jeg var liten pleide jeg å sitte på steinene og beundre kråkesølvet som blinket så pent. Jeg spurte mor min om dette kunne brukes til noe, men fikk som svar at dette bare var kråkesølv og ikke var brukbart til noen ting. Hun visste vel ikke at den hadde vært brukt i kofta i våre områder.

Karin Olsen har alltid elsket å sy. Da hun var jentunge sydde hun dukkeklær, og da hun fikk barn sydde hun til dem. Så gikk det mange år før hun igjen rørte en symaskin. Hun savnet å bruke hendene og skape noe, og hun tror at det å sy er meningen med livet hennes.

Tidligere jobbet Karin på Samvirkelaget i Olderdalen. Hun sluttet fordi hun var lei og ville gjøre noe annet. Hun tenkte ikke da at hun skulle begynne å sy kofter.

Koftekurs

På koftekurs i Manndalen sydde hun sin første kofte. Hun plagdes sånn med den kofta, og tenkte at hun aldri skulle sy kofte igjen. Det gikk bare noen dager før hun spurte dattera Edel om hun hadde lyst på kofte. Ja, svarte Edel, og siden balla det på seg,

Karin holder kurs i både kofte- og luhkkasying. Å få mønsteret riktig er den vanskelige jobben, og et stort ansvar. For det er dyrt med stoff, og hun føler at det er hennes ansvar at alt blir riktig. Det kan bli noen søvnløse netter før hun er sikker på at alle passe koftene. Da går resten greit.

Når Karin syr kofte tenker hun alltid på personen som skal bære den, og hun legger sin sjel i arbeidet.

Når man syr en kofte tenker man også på personen som skal bære den. Det er litt krevende. Jeg sørget når de første koftene jeg laget forsvant ut av huset. Jeg pleide å henge dem opp på stueveggen og sitte å se på dem. Plutselig så var dem borte. Jeg gav jo litt av min sjel til koftene og tenkte på dem som skulle bruke dem.

Nå går det enklere siden hun har sydd så mange kofter, og stadig får nye bestillinger. Det henger alltid en kofte i syrommet til Karin.

Reiste rundt på museum

I filmen forteller Lene Antonsen historien bak rekonstruksjonen av Lynegkofta. Antonsen er i dag forsker, og hun var aktiv i arbeidet bak rekonstruksjonen av kofta på 80- og 90-tallet.

— På 80- tallet var det mange, ikke minst i Kåfjord sameforening, som lurte på hvorfor vi ikke hadde kofte i det her området. Det samiske språket levde sterkt, mange var aktive i politiske organisasjoner, og vi hadde en representant på Sametinget, men ingen kofte. Heller ikke eldre folk som vi spurte, kunne huske at det hadde vært noen kofte i området.

Lene med følge reiste rundt på museer der de studerte og tok bilder av kofter fra nærliggende områder fra samme tidsperiode. De var blant annet opptatt av snitt og teknikker. De fant ut at kofta hadde vært brukt, men at de som ville husket det nå var døde. I skriftlige kilder fra 1950-tallet viste det seg at folk husket at kofta hadde vært i bruk.

På museum fant de ikke kofta, men de fant kvinnelua, komagbad, komager og en del vevde belter. Gode skriftlige beskrivelser av kofta, gjorde at den kunne rekonstrueres.

Ved å ta på seg kofta gjenreiser man noe som ble tapt under fornorskninga. Det er en prosess, og første gang man tar på seg kofte er man kanskje redd og usikker, men når man først har tatt skrittet, så er man veldig glad for at man har gjort det.

— Når man tar på seg kofta gjør man et valg, og man signaliserer noe. Det er et tankekors hvorfor kofta ble borte så tidlig, selv om språket levde. Det måtte være på grunn av fornorskningsprosessen, at man ville skjule sin i identitet ved å ta av seg kofta.

De første koftene var sydd etter et snitt som var over 100 år gammelt. Folk i dag bruker kofta innendørs og i andre sammenhenger enn man gjorde for 100 år siden. Kofta har utviklet seg med tiden.