Vinterfiske

En vinterdag i begynnelsen av februar fikk jeg være med farfar på sjøen for å trekke torskegarn. Garna hadde han satt aleina to dager før, i ”Hermansettet” som var i ”innerhalta” av støa. Garna ble satt i ”bakken”, det vil si, fra et stykke utafor marbakken og ut mot midten av fjorden. Hver fisker hadde ”sine” plasser, som andre kjente til og respekterte. Dette var en del av fjordens uskrevne lover.

 

Av Øyvind Rundberg, Kåfjord

Dette var det året jeg fylte 10 år, og skulle da være gammel nok til å klare meg en vinterdag på sjøen.

Mamma ordnet med nødvendig vinterklær: heimestrikka ullklær innerst, så tykk bukse og lang skjorte, ullgenser og vindjakke utenpå. Ulla har den egenskapen at den danner et luftisolerende lag og beholder mye av sine egenskaper selv om kroppen gir fra seg fuktighet under arbeid. Jeg hadde nye, store, kvite hjemmestrikka ullvotter og skinnlue. På føttene var det store, brune ”Viking” gummistøvler med ullstrømper og lester inni. Et par soler i støvelbunnen gav ekstra isolasjon mot den snøkalde bakken.

Farfar gav meg en stor, gul oljebukse som jeg trakk utenpå, og bukseselene la jeg i dobbelt kryss over ryggen og skuldrene. De var likevel litt for lange.

Men nå skulle kameratene sett meg, tøff ”voksen” mann!

Så var det å få båten på sjøen. Den stod utafor naustet, ble kalt ”Bindalingen” og var en 2 og ½ roms nordlandsbåt bygd i Bindalen i Nordland i 1946.

Det hadde blåst litt snø oppi og foran den. ”Du må måke snien”, sa farfar og gav meg en spade. Han hadde samisk/finsk bakgrunn og kunne ikke si ”y”.

Farfar gjorde andre nødvendige ting, tok med noen reserve stein og kavler til garna, litt tauverk, kniv og ”den velsignede” eller kleppen. Men det ordet måtte ikke brukes for det kunne ødelegge fiskelykka. Lunnene ble smurt med litt ”grakse” (bunnfall av fiskelever), slik at båten skulle gli lettere over lunnene i fjæra. Så satte han nugla i bunnen av båten, og ut på sjøen bar det.

Været var brukbart, nordvest bris og lett snø i lufta.

Siden dette var ved halvsju – tiden om morgenen, var det enda så mørkt at vi ikke kunne se ”tyskerten” (oppstaget, dubbelen) som markerte den borteste enden av garnlenka. Men farfar visste omentrent hvor den var.

Jo da, vi fant fram, og farfar begynte å trekke opp ilen (tauet). Dette var tungt, for i enden var det festet en stor, tung stein, ”krabben”, som skulle holde garnlenka langs bunnen, samt sikre at ikke bunnstrøm førte garnlenka av sted.

Krabben låg på ca 70 favners dyp (ca 105 m), litt sunket ned i leira på bunnen. Derfor ble ilen først dratt opp noen favner, så var det stopp i noen sekunder, slik at krabben og de nærmeste garnsteinene løsnet fra bunnen. At båten duvet litt i bølgene, hjalp også til med å få en god start på dette arbeidet.

Etter en stund måtte farfar ta en pause i trekkinga, fordi tyngden var en konstant belastning på armer og skuldre.

Da han begynte igjen, tok jeg ilen og la den rundt den ene tollepinnen. På den måten kunne jeg være med på å dra opp lenka. Eller i alle fall holde igjen for tyngden, slik at armene til farfar fikk litt hvile mellom takene. Siden ilen var våt av sjøvann, ble vottene mine også våte og kalde. Men det gjorde ikke så mye, for armbevegelsene og de gode vottene holdt på håndvarmen likevel.

Jeg stod på, halte og drog, men trodde egentlig ikke at dette var til noe særlig hjelp for farfar. Det virka så uendelig tungt, og verre ble det, for etter hvert som en trakk, kom tyngden av garnlenka i tillegg til krabben.

Etter at farfar hadde tatt den andre hvilepausen, la jeg ikke ilen rundt tollepinnen da han begynte igjen. Da kremtet farfar lavt og på sin forsiktige måte gjorde han en armbevegelse med ilen, som om han ville legge den rundt tollepinnen. Oii, jeg var snar om å etterkomme dette. Mitt arbeide var viktig, jeg betydde noe, jeg var å regne med, jeg kunne være med på voksent arbeid! Selvtilliten vokste i meg. Farfar gjorde meg god, og det uten å si ett eneste ord til meg!

Endelig kom krabben opp i båten, og vi kunne begynne å trekke garna. Men først måtte vi passe på å starte riktig med kavel – og steintelna. Kaveltelna måtte legges pent i bakskotten slik at de gikk ut ”av seg selv” når lenka skulle settes ut igjen. Steinene som fungerte som søkker, ble lagt pent etterhverandre ved nest bakerste spante i båten.

Det første garnet var av bomullstråd og hadde ingen fisk, men det neste var av tynn hamp og så lovende ut. De to telnene gikk mot hverandre ned i sjøen, og det kom opp luftbobler som brast i havoverflata! Farfar kikka ned i sjøen bak ryggen sin, og smilte litt lurt til meg.

”Det e nokka kvitt,” sa han med glimt i øyet. Og snart kom den første store torsken opp over garnrullen. Maskene satt stramt rundt hodet, og fisken var godt tulla inn i en sekk som garnlina dannet. Farfar lærte meg å snurre torsken ut av sekken først, og så dra maskene fram over torskehodet til slutt. Så rista han litt på garnlina som snart la seg i de rette foldene igjen.

Fisken ble avlivet ved å åpne hovedpulsåra bak hodet, under gjellene. Det heter å bløgge. Så ble torsken lagt i midtrommet, og arbeidet med å trekke lenka fortsatte.

Garna ble trukket ”grei”, det vil si at man kunne sette ut lenka straks etter at det siste garnet og endesteinen var trukket opp.

De fleste fiskene fikk vi på de siste garnene, som var nærmest land. Derfor begynte vi å sette garnene ut noe nærmere land, men på samme plassen. Jeg satt framme og rodde båten, mens farfar kasta ut de flate steinsøkkene etter hvert. Kavlene gled ut av seg selv slik de skulle. Jeg så at garnlenka sank sakte ned i dypet. Men ikke for sakte heller, for da kunne strømmen føre garna over andre garnsett og skape ”avl og vas”. Det var lite populært. Det beste var om flere satte garna sine samtidig, særlig når flo/fjæreforhold var slik at havstrømmen var på det sterkeste. Ofte ventet man på hverandre og satte samtidig, fortalte bestefar.

En av steinene som ble kasta ut, gav en spesiell klapselyd fra seg da den traff havflata. Farfar kremtet og nikket med hodet. Dette var et tegn på at garnene ville fange mye fisk den kommende natt.

Etter at krabben var kasta over bord og spyttet etter, ble ilen rodd videre utover fjorden. Da alt var rodd ut, ble enden festet i en tollegang, og båten lagt på tvers. Garna skulle strekkes, og jeg måtte andøve mot vinden slik at ikke lenka ble dratt over mot andre sine garn. Det var viktig at lenka dannet ca 90 graders vinkel med strandlinja. Dette var også en ikke nedskrevet lov i denne delen av fjorden. Den måtte alle følge, ellers kunne man få ”skeive” kommentarer i butikken eller i posthuset om kvelden.

Tyngden av krabben og garna drog båten sakte et stykke mot land, men omsider ble ilen slakk og draget i båten stanset. Krabben og lenka hadde nådd bunnen. Siden det var fjære sjø, måtte ilen ha noen favn ekstra slik at dubbelen ikke skulle bli trukket under vann ved flo sjø. Så kasta farfar dubbelen i sjøen med et halvhøgt ønske: ”Fisk godt!”

Jeg rodde sakte mot land, mens farfar rydda i båten, kasta ut tang, småstein og rusk som var trukket inn med garnene. Ausekaret ble også brukt for å kaste ut vannet som hadde samla seg opp.

Da vi nærma oss land, så vi at mamma, farmor og en nabo kom ned til støa. De skulle nok hjelpe oss opp med båten, men også se om det hadde blitt fisk.

Ja da, fangsten ble tatt av båten, talt opp, og lagt i sjøkanten. På de 12 garnene som ei lenke bestod av, hadde vi fått 15 torsk, fra ca 3 til 7- 8 kg. Dette var fin vinterfisk selv om de fleste var litt ”småvorren”. Men det var tidlig i vinterfiskesesongen enda.

Båten ble trukket opp, og gjort fast utafor naustet, og var klar til en ny tur på havet om to dager.

Så skulle fangsten prikeveres, det vil si sløyes, sperres, skylles i sjøen og så henges opp til tørk på hjellen.

Farmor viste meg hvordan fisken skulle sløyes; Først åpne buken, og så skjære av hodet slik at rygghvirvelen ved hodet ble kuttet tvers av. Så ble det skåret et snitt på hver side av hodet, fisken snudd på magen, og med ett grep med begge hender om hodet, ble fisken presset mot ei lunne slik at hodet ble dradd av. Det var viktig slik at minst mulig av fisken i nakken fulgte med hodet. Det måtte bli mest mulig vekt i den torsken som ble hengt opp til tørk.

Farmor hadde ordnet runde sperregarn som ble surret rundt sporene på fiskene, to og to ble bundet sammen.

Tre torsk ble ikke hengt opp. De var plukka ut til kokfisk. Den ene fikk naboen som hadde hjulpet oss. Det var helt vanlig å gi ”kokning”, uten betaling, selvsagt, for en annen gang var det kanskje vi som hjalp til og ble tilgodesett med ei slik belønning. En gang utpå høsten kom en nabo til oss med nyrøkt lettsalta (strødd) auar. Det smakte fantastisk! Dette med kokning var også en ikke nedskrevet praksis, en god skikk, og et sikkerhetsnett for bygda om sykdom eller andre forhold gjorde at noen ikke kom seg på sjøen.

Torskehodene ble buntet sammen med gammel telnetråd og hengt til tørt. Dette ble kalt guano, og var selvsagt mye dårligere priset enn selve tørrfisken.

Levra ble puttet i store spann, og laget tran av. Innvollene ble tatt vare på for senere å bli kokt i ei stor gryte. Dette ble tilleggsfór til husdyrene, kyrne og sauene. Det var ikke noe på torsken som ble kastet i sjøen!

Som det siste ritualet ble vottene sprutet full av gallevæske fra torsken og skylt i sjøen. Galle skummer i sjøvatn og fungerer som såpe. Vottene ble renset og tørket ved at de ble banket mot en stor , rund stein. Dette ble gjentatt flere ganger til vi syntes vottene var rene nok. På den måten ble også de nystrikka vottene tovet, de ble altså tykkere og enda varmere, men noe mindre enn før. Det var altså derfor de hadde vært så store da jeg fikk dem. Vottene kunne også bli lagt i snøen og tråkket på. Snøen sugde ut det meste av sjøvannet.

Vel inne i varmen var klokka blitt rundt tolv. Brødskive med brunost og syltetøy smakte ordentlig godt, og sannelig måtte jeg også ha en kopp kaffe med mye melk i, akkurat som farfar. Og en sukkerbit fikk jeg også, men bare en!

Det var en god følelse å kjenne på at jeg hadde bidratt til fellesskapet.

Men for meg gav spenningen da farfar sa: ”Det e nokka kvitt!” en sitring i kroppen som var helt ubeskrivelig. Den følelsen har jeg enda – mer enn 50 år etter – når det er ting som tyder på at man får fisk!

Senere ble det mange fisketurer, både sommer og vinter. Det året jeg fylte 15 år, fiska en nabogutt og jeg hele vinteren. Jeg lånte bestefar sine torskegarn og tjente 522 kroner. Pengene ble brukt til et år på folkehøgskole.

For meg var disse fisketurene med farfar svært viktig for mitt selvbilde. Man ble behandla som en voksen, vi var to likeverdige personer i sammen båt. Jeg var et fullverdig medlem av fellesskapet. Det ble forventet at jeg kunne gjøre nytte for meg. Men selvsagt ut fra mine aldresforutsetninger når det var fysisk tunge ting. Fisketurene ble det mange av, og jeg syntes de var svært morsomme selv om det kunne være tøft i styggevær.