Om julestalloer

Fra opptegnelser fra samenes liv, Qvigstad 1954, finner vi disse fortellingene om julestalloer og julemoro i gamle dager.

Om julestalloer i gamle dager, hvor tåpelig folk var i gamle dager i juletiden, når de holdt julemoro. 

Når de kom til lesning (oppbyggelse), gjorde en seg til stallo og kom, men de andre holdt lesing og sang. Han tullet filler om seg og laget en stor kullbrann som han skulle stikke pikene med, fordi de hadde pene klær på seg, skjørter og tørklær. Når lesningen var ferdig, kom julestalloen inn, og han begynte å stikke med kullbrannnen og bad om penger, og det var kongens skatt. Så måtte de gi penger, mer eller mindre. Men de som gav penger, lo selv; det var til moro for dem; for folk var på den tid så tåpelige. Således holdt de julemoro, da de var så ugudelige, før kristendommen kom hit, og kristendommen er kommet til Mandalen fra fjell-samer, og det er nu 70 år siden den sande kristendom kom hit til Mandalen.

Ole Andersen, 1923, Manndalen, Lyngen

I gamle dager stelte man her i juletiden en til stallo og gikk fra gårde til gård. Der var mange med, som man kalte hoamma. Når de traff på piker stakk stallo dem med tingen sin (phallus), som var laget som en trephallus. Stallo var stelt til med filler og gammel oljetrøye og oljebukse og var så stygg som et skremsel, og foran hadde han en trephallus som han stakk med, og krevet skatt av pikene: en toskilling og en sølvtoskilling, og de som ikke betalte, stakk han så de skrek. Da måtte de betale og slapp løs.

Engang var stallo ute, og hans venner gikk inn i stuen. Da traff pikene stallo alene ute og tok ham fatt og rev klærne av ham. Den gården heter Josefgård (på Storeng).

(Denne skikk bruktes i hele Lyngen til ca. 1800. Den var avlagt i Nils Nilsens barndom (f. 1855); hans avdøde far husket den.

Mange valgte gode sangere blant de unge. De gikk julaften og nyttårsaften fra gård til gård og sang salmer. Hvis man sang inne, gikk de videre. Hvis man ikke svarte med sang, gikk de inn og sang. De ble under tiden traktert med kaffe, når veien var lang. Dette var skikk i hele Storfjorden fra den tid «stallo-rakkadus» opphørte, og til for 50 år siden. 

Nils Nilsen, f. 1855, Stubbeng, Storfjord 1922