Sagn om russernes plyndringer i Lyngen

I 1845 kunne Blad for Nordland og Finnmarken fortelle om dette sagnet som omhandler russernes plyndringer i Lyngen.

Lyngen sogn ble i tidligere tider utsatt for russernes plyndringer i like stor grad som befolkningen ved havkanten i Finnmark. I begynnelsen av disse plyndreriene gravede samene dype graver, der de gjemte sine eiendeler og dekket dem til. Til sist bygde de gammer under jorden og dekket til nedgangen med en stor stein. I disse gjemte de ikke bare sine eiendeler, men også de menneskene, som ikke hadde krefter til å flykte, enten til skogs eller til fjells. Når russerne nærmet seg, søkte de dit for å skjule seg. Men ved et tilfelle ble også de underjordiske gammene oppdaget av russerne.

Lyngen sogn ble i tidligere tider utsatt for russernes plyndringer i like stor grad som befolkningen ved havkanten i Finnmark. I begynnelsen av disse plyndreriene gravede samene dype graver, der de gjemte sine eiendeler og dekket dem til. Til sist bygde de gammer under jorden og dekket til nedgangen med en stor stein. I disse gjemte de ikke bare sine eiendeler, men også de menneskene, som ikke hadde krefter til å flykte, enten til skogs eller til fjells. Når russerne nærmet seg, søkte de dit for å skjule seg. Men ved et tilfelle ble også de underjordiske gammene oppdaget av russerne.

Etter sagnet skulle det et sted være to slike underjordiske gammer, med en smal gang mellom seg. En samekone skulle rope til dem i nabogammen om noe hun skulle låne. Russerne var uheldigvis i nærheten og hørte det. Jorden ble straks gravd opp, og de som var i gammene ble drept på barbarisk vis, unntatt noen få, som skulle være deres veivisere.

Dette ulykkelige tilfellet ledet russerne til å lete etter flere, og når de fant noen, gikk de fram, på samme grusomme måte med plyndringer og drap.  Av slike underjordiske gammer finnes det enda tydelige spor, både i Qvittenberg og andre steder. På samme måter finnes flere steder spor etter overjords gammetomter i dype daler og der hvor skogen den gang har vært tettest. Det går fremdeles sagn blant samene om beboernes sørgelige skjebner i enkelte gammer. Da befolkningen aldri motsatte seg russernes angrep, ble de mer og mer dristige, slik at deres bander ikke lenger var så mannsterke som i begynnelsen. De anvendte delvis bare stokk som våpen, og med dem slo de ned samene som hunder.

Det siste besøket samene fikk av disse hevngjerrige og mordlystne gjestene, er ennå et levende i minnet blant både eldre og yngre. Etter sagnet kom russerne over fjellet ned til Storfjordbotten i Lyngen. Befolkningen ble da som ofte ellers, advart av fjellsamene. Straks flyttet alle som bodde der sine eiendommer, og til slutt også folket til et sted utenfor gården Hatten, som med sine høye fjell på alle sider er utilgjengelig. De dekket seg til med nedhogde løvtrær og annet, og de tømte hele fjorden for båter.

Russerne ble dermed lurt og måtte passere hele fjorden til fots. Da de kom til Oksvik, kom de over et bryllup. En samepike ble oppmerksom på dem og slo straks alarm, men bryllupsgjestene av begge kjønn var så strekt berusede at de ikke enset det, før russerne begynte å myrde som ulver midt i fårflokken. De av dem, som i forvirringen klarte å flykte, forsøkte å skjule seg under en meget stor sten ved sjøen, men de ble oppdaget og slått i hjel, også den overnevnte samepiken, som gjemte seg bak gammedøren. Steinen kalles den dag i dag Olbmu gaadelig gedge / Folkedrapsteinen. Deretter reiste de lengre ut, men ryktet gikk foran dem, og almuen utenfor Oksvik trakk seg mer og mer tilbake etter som de kom nærmere. Endelig besluttet de seg for å gjøre motstand. De gamle og barn av begge kjønn ble ført dypt inn i den tetteste skogen, men alle unge og raske av begge kjønn bestemte seg for å kjempe som en mann. De trakk seg tilbake til en dal mellom Koppangen og Jægervannet. Der er det en trang passasje der fjellene står steilt på begge sider. Et stykke opp i fjellet samlet samene av begge kjønn en mengde steiner sammen, og skjulte seg bak muren. Imens var en samegutt dratt tilbake til Drabeng for å være los for russerne. Ved deres ankomst ble gutten tatt, og truet med bål og brann, hvis han ikke ledet dem dit, hvor han visste at folket og deres eiendommer var. For å vinne tid for dem som forskanset seg i dalen, tok gutten en lang omvei fra Drabeng til Koppangen og derfra til dalen. Denne veien kalles enda Garnjel geinno eller Luoddak (Russeveien eller Spor).

Samekvinnene brukte den gang røde samekofter. Da russerne kom like under de som hadde forskanset seg, gav de røde samekoftene seg halvt til syne, liksom for å skjule seg bedre. Straks fikk russerne øye på dem, ilte av alle krefter til fjells og kjempet om hvem som kunne agere som Tillys soldater i Magdeburg, men da de kom forskansningen ganske nær, hilste både de røde og grå kofter på dem ved å velte en mengde stener nedover, så de fleste måtte bite i gresset. De, som beholdt livet, flyktet til en skogsbevokst høyde for å gjemmes seg. Hell gir mot og dristighet. De grå og røde kofter stilte seg ved siden av hverandre, omringet høyden og slo ned resten av russerne til siste mann. Dalen kalles enda Garnjelvagge og høyden Garnjelvuobme (Russedalen og Russehøyden). (Uttrykket «Garnjel» synes å stå for Kareler, ikke russer, og «vuobme» er vel neppe riktig oversatt, da «oaivve» passer bedre. E.L.). Der skal også ha vært spor ette graver, som samene lagde for å gravlegge fiendens døde kropper i.

Tiden da denne heltedåden ble utført av Lyngensamene har man enda ikke med sikkerhet kunne fastsette. En nesten 80 år gammel mann, forteller noe, noe som han som smågutt hørte av sin morfar, og som peker mot den tiden, da dette skjedde: Dagen da morfaren skulle gifte seg i Sverige, og presten, brudeparet og også deres følge var kommet til kirken, kom et streiftog av russere i slik fart, at både presten og følget måtte flykte over hals og hode. Da de kom til Enontekis og skulle hvile litt, ble de om natten vekket av fjellsamene med det budskap at russerne var dem like i hælene. Presten og flere andre flyktet sørover, andre nordover, men brudeparet med noen andretil Stofjordbotten i Lyngen. Russerne tok denne gangen veien nordover til Alta. Brudeparet giftet seg samme år i Norge og bosatte seg på gården Kuling (Kileng?) i tidligere nevnte Storfjordbund. Året etter varslet fjellsamene, at russerne atter var på vei, og bærnet seg Storfjordbund. Folket der pakket sammen alle flyttbare eiendeler og førte dem til det tidligere nevnte utilgjengelige sted, og det var de samme russerne, som utførte massakren i Oksvik og endte deres dager i Garnjelvagge. Russernes sidste plyndring i Lyngen inntraff i Carl 12. tid og omtrent da han lå i Venderen, men, da kun en mann har fortalt dette, tør man ikke innestå for sannheten. Men at massakren i Oksvik og samenes heltedåd i Garnjelvagge er sant, bekreftes ved at sagnet fortelles enstemmig av alle, såvel som navnene på de veier og steder som Russerne på denne turne har passert.

 

Sagnet slik det stod i Blad for Nordland og Finnmarken 1845

Lyngen Sogn blev i Fortiden ligesaavel udsat for Russernes Plyndringer, som Opsidderne ved Havkanten i Finnmarken. I Begyndelsen af disse Plyndrerier opkastede Finnerne dybe Grave, hvori de gjemte deres Eiendomme og bedekkede nedgangen. Tilsidst byggede de Gammer under Jorden og bedekkede Nedgangen med en stor Helle. I disse gjemtes ikke alene Finnerenes Eiendomme, men også de Folk, som ikke havde kræfter at Tage Flugten enten til Skovs eller Fjelde, naar Russerne nærmede sig, sögte derhen for at Skjule sig. Men ved et tilfælde blev også de underjordiske Gammer opdagede af Russerne.

 

Efter Sagnet skulde etsteds være to saadanne underjordiske Gammer, med en smal Gang imellem. En finnekone skulde raabe til den i Nabogammen om Noget tillaands. Russerne var uheldigvis i Nærheden og hörte det. Jorden ble straks opkasted, og de i Gammen værende paa en barbarisk Maade myrdede, paa faa nær, hvilke de toge til Veiledere.

Dette ulykkelige Tilfælde ledte Russerne til at söge efter Flere, og, naar de fant Nogen, gik de frem paa samme grusomme Maade med Röven og Myrden. Af saadanne underjordiske Gammer vises endnu tydelige Spor, saavel i Qvittenberg og paa andre Steder. Ligeledes sees paa flere Steder Mærke efter ovenjords Gammetomter i dybde Dale og hvor Skoven dengang har vært tykkest. Og Sagner gaar endnu iblandt Finnerne om Opsiddernes sörgelige Endeligt i enkelte Gammer. Da opsidderne aldrig gjorde Russerne Modstand, bleve disse mere og mere dristige, saaat deres Bander ikke vare saa mandstærke som i Begyndelsen, men de bare tildels blot Stok til Vaaben, hvormed de klubbede Finnerne ned som Hunder.

 

Det siste Besög Finnerne fik af disse, ligesaa rovgjerrige som mordlystne Gjæster, er baade iblandt de Ældre og Yngre af Finnerne i den mest levende Erindring. Efter Sagnet kom Russerne over Fjeldet ned til Storfjordbotten i Lyngen. Opsidderne bleve da som often forhen varskuede af Fjeldfinnerne. Strax flyttede alle derboende deres Eiendomme og tilsidst ogsaa Folket til et Sted undefor gaarden Hatten, som formedels höie Fjeld til alle Sider er utilgjengelig, bedækkede sig med nye afhuggede Lövtrær med mere, og de blottede hele Fjorden for Baade.

Russerne fikk saaledes en lang Næse og maatte passere hele Fjorden Landeværts. Da de kom til Oxvigen, holdtes der hos en Fin Bryllup. En Finnepige blev dem var og gjorde strax Allarm, men Bryllupsgjæsterne av begge Kjön vare saa sterkt berusede at de ikke sansede det, förend Russerne begynte at myrde som Ulve midt i Faareflokken. De af dem, som i Forvirringen kom paa Flugten, sögte at skjule sig under en ved söen liggende meget stor Sten, men de bleve eftersatte og ihjelslaaede all paa ovennævne Finnepige nær, som gjemte sig bag Gammedören. Stenen kaldes den Dag idag Olbmu gaadelig gedge (Folkedrapsteinen). Derefter reiste de længere udigjennem, men rygtet gik foran dem, og almuen udenfor Oxvigen retirerede ogsaa mere og mere udefter, og endelig besluttede de sig til at gjöre Russerne Modstand. De Gamle og Börn af begge Kjön förte de dybt ind i de tykkeske Skove, men alle unge og raske af begge Kjön bestemte sig at stride som en Mand. De retirerede sig til en Dal mellem Kopangen og Jægervandet. Der er et trangt Pas, hvor Fjeldet staar steilt paa begge Sider. Et stykke opp i Fjeldet samlede Finnerne af begge Kjön en Mængde stene sammen og skjulede sig bag Muren. Imidlertid var en Finnegut tilbage til i Drabeng for at være Lods for Russerne. Ved deres Ankomst blev gutten opsnappet og truet med Baal og Brand, hvis han ikke ledte dem did, hvor han vidste Folket og deres Eiendomme var. For at vinde Tid for dem, som forskansede sig i Dalen, tok Gutten först en lang omvei fra Drabeng til Kopangen og derfra til Dalen. Denne Vei kaldes endnu Garnjel geinno eller Luoddak (Russeveien eller Spor).

Finne-Fruentimmerne brugte den Gang röde Finnekufter. Da russerne kom lige under de Forskandsede, gav de røde Finnekufterne sig halvt tilsyne, ligesom desbedre at ville skjule sig. Strax fik Russerne Öie paa dem, ilede af alle kræfter til Fjelds og kappedes om hvem som der kunde agere Tillys Soldater i Magdeburg, men da de kom Forskandsningen ganske nær, hilsede baade de röde og graa Kufter paa dem ved at vælte en mængde Stene nedover, saa de fleste maatte bide i Græsset. De, som beholdt Livet, flygtede til en skovbevokset Höi for at gjemme sig. Held giver Mod og Dristighed. De graa og röde Kufter stillede sig ved Siden af hverandre, omringede Höien og nedslog Resten af Russerne til sidste Mand. Dalen kaldes endnu Garnjelvagge og Höien Garnjelvuobme (Russedalen og Russehöien). (Uttrykket «Garnjel» synes å stå for Kareler, ikke russer, og «vuobme» er vel neppe riktig oversatt, idet «oaivve» passer bedre. E. L.). Der skal ogsaa hidtil have vistes Spor efter de Grave, som Finnerne opkastede for deri at grave deres Fienders döde Kroppe.

Tiden da denne Heltedaad blev utfört av Lyngsfinnerne, har man endnu ikke med Sikkerhed kunnet efterkomme. En næsten 80 Aars gammel Olding fortæller noget, noget som han som smaagut hörte af sin Morfader, der peger hen til Tiden, da dette skjedde: Dagen da Morfaderen skulde ægtevies i Sverrig, og Præsten, Brudeparet tilligmed deres Fölge vare komne til Kirke, kom et streiftog af Russer i saadan Hast tililende, at baade Præsten og Fölge maatte flygte over Hals og Hoved. Da de kom til Enontekis og skulde hvile lidt, bleve de om Natten vækkede av Fjeldfinnerne med det Budskab at Russerne vare dem strax i Hælene. Præsten med Endel fygtede sörover, andre nordover, men Brudeparret med nogle andre til Storfjordbotten i Lyngen. Russerne toge denne Gang Veien nordefter til Alten. Brudeparret lod sig samme Aar ægtevie i Norge og bosatte seig på Gaarden Kuling (Kileng?) i bemeldte Storfjordbund. Aaret efter varskuede Fjeldfinnerne, at Russerne atter vare på Veien, og nærmede sig Storfjordbunden. Opsitterne dersteds pakkede sammen alle rörlige Eiendomme og förte det hen til det forhen berörte utilgjængelige Sted, og det var de samme Russerne, som udövede Myrderiet i Oxvig og endte deres Dager i Garnjelvagge. Russernes sidste plyndring i Lyngen indtraf i Carl den 12tes Tid og omtrent da han laa i Venderen, men, da blot een Mand har fortlat det, tör man ikke indestaa for Sanheden. Men at Myrderiet i Oxvigen og Finnerenes Heltedaad i Garnjelvagge medförer Sanhed, bekræftes derved, at Sagnet fortælles eenstemmig af alle, saavelsom Navnene paa de Veie og Steder, som Russerne paa denne Tour have passeret.