Kulturlandskapet Skardalen

Skardalen. Foto: Torun O. Wernberg

Kulturlandskapet Skardalen

I 2009 ble bygda Skárfvaggi / Skardalen i Kåfjord valgt som Troms fylkes kulturlandskap i jordbruket. Bygda, som har bevart det tradisjonelle bosettingsmønsteret og driftsformene, representerer det sjøsamiske jordbruket i Nord-Norge.

Ruth og Per Larsen fra Skardalen er to ildsjeler i kulturlandskap Skardalen. De beskriver det som en fantastisk ære at nettopp Skardalen ble valgt til å representere Nord-Norge. Det var ingen fra bygda som hadde søkt om å få være med, men vi ble utpekt av fylkesmannen.

– Det kan være at de hadde lagt merke til oss fordi vi hadde restaurert en del steingjerder, gamle høylaer og sommerfjøs under andre ordninger. De hadde nok sett at her var det vilje til å gjøre en jobb, sier Per Larsen.

Per og Ruth Larsen. Foto: Torun O. Wernberg.

Den lille sjøsamiske bygda er omgitt av bratte fjell og skråninger. Etterkrigshus, tømmerhus, sommerfjøs, naust står på linje langs E6 som er lagt tvers igjennom bygda. Med først øyenkast en helt vanlig nordnorsk bygd, men her finnes en rekke kulturminner som forteller den sjøsamiske historien. Å bli uvalgt som kulturlandskap i jordbruket ha blant annet gjort det mulig for bygda å restaurere bygninger som hadde forfalt, rekonstruere bygninger som en gang fantes her, rydde skog og sette opp skilt med samiske stedsnavn.

– Vi satset med en gang på å restaurere den bygningsmassen som hørte til den sjøsamiske kulturen og miljøet. Det var stort sett etterkrigsbebyggelse her da, men vi skulle restaurere det tilbake til 1950-tallet på en måte. Det gjorde vi. Først tok vi det som var lettest å restaurere og det som ikke kosta så mye, for da fikk vi gjort veldig mye på kort tid. Så restaurerte vi de tyngre objektene, og til slutt bygde vi opp det som var falt helt sammen, som evakueringsgammen og båtgammen, som vi før hadde mange av her i bygda, forteller Larsen.

Båtgamme i Skardalen. Foto: Torun O. Wernberg

Nesten alle hadde en båtgamme før i tiden. Disse forsvant gradvis da fjølnaustene overtok. Da E6 ble lagt gjennom bygda etter krigen forsvant restene av båtgammene og også tuftene etter dem.

Også gamle trebåter og brønnhus er resturet og holdt vedlike.

– Det her er jo er jo en bygd der det ikke er offentlig vannverk, så her har vi den gode gammeldagse brønnen opp i lia.

Hver sommer kommer 12-15 ungdommer med tilknytning til bygda for å ta del i både sesongarbeidet og restaureringen.

– Vi har med hensikt satset på ungdommen, og da spesielt på ungdom som har tilknytning til bygda, og vi synes vi har lyktes veldig bra med å overføre kunnskap og kultur til dem. Det har vært viktig for oss at de skal lære bygda og kjenne og føle stolthet over å være fra Skardalen, sier Per.

Samiske stedsnavn

I kulturlandskapet er det også satt om en rekke samiske skilt, mange av dem formidler historiene til stedet, for eksempel om hvem som bodde der eller hva som var unikt ved stedet.

– De samiske stedsnavnene har bestandig vært her og ble brukt i dagligspråket. Selv om vi bare har satt opp en liten del av disse, tror vi ungdommen blir kjent med bygda på en helt annen måte når de for eksempel vet hvor Gardegohppi eller Čáhppesbákti er, tror Ruth.

Jeg tror at Skardalen har blitt oppdaget på en annen måte, for når vi kom utenfor Skardalen var det veldig ofte folk sa at dere har en fot lenger, der er så bratt og dit og datt. Vi fikk ofte slengt noe negativt etter oss. Det tror jeg har snudd, og folk er mye mer stolt.

Hvordan tror dere Skardalen som kulturlandskap vil se ut i framtida?

– Tja, det er jo derfor vi har satset på ungdommen, slik at de skal bli glade i bygda. Vi veit jo at dem er stolt over bygda, og Skardalen var jo en liten sjøsamisk plass som var oversett. Vi fikk ikke vei hit før i 1960. Vi rodde til butikk og til post. Jeg tror at Skardalen har blitt oppdaget på en annen måte, for når vi kom utenfor Skardalen var det veldig ofte folk sa at dere har en fot lenger, der er så bratt og dit og datt. Vi fikk ofte slengt noe negativt etter oss. Det tror jeg har snudd, og folk er mye mer stolt. Det har gjort at Skardalen er blitt en velholdt bygd. Folk bryr seg, og dem prøver å gjøre så godt dem kan for at det skal bli fint og bra, forteller Ruth.

Om lag 70-80 objekter av ulike slag har blitt restaurert elle gjenoppbygd siden 2009. Slik fremstår bygda som et levende museum som dokumenterer og formidler sjøsamisk historie og kultur.

I fjor dukket det opp bilder fra Skardalen, slik det så ut for over 100 år siden, altså i 1913. Bildene viste bebyggelse, miljøer rundt sjøen, naustene og også mennesker.

Fjøs og sauer i Skardalen. Foto: Torun O. Wernberg.

– Vi visste at det hadde sett sånn noenlunde slik ut, for det var jo gammer og små tømmerbygg, men vi hadde ikke hatt dokumentasjon på det før. Nå fikk vi det, og vi har spøkt med myndighetene om at det blir malen nå når vi jobber videre, og komme tilbake til 1913 bebyggelse, og dem har ikke sagt nei. Så det kan jo være at om 20 år så ser Skardalen ut som den gjorde i 1913. No ser jo deler ut som det er fra 1950 eller litt etter det. Det er mange muligheter, sier Per.

Skardalen på 1950-tallet.

Selv om bygda har fått et skikkelig løft, så sliter man her som i alle småbygder rundt omkring i landet

– Vi ser at husene blir overtatt av slektninger, og blir brukt som ferieboliger og det senker seg et passivt liv i bygda. Det merker vi godt. Men om sommeren er det heldigvis masse folk her og da er det stor aktivitet, og det er vi veldig glade for, sier Ruth.

Ekteparet Larsen trekker fram den enorme trafikken som suser forbi den lille bygda hver dag, som det mest ødeleggende.

– Det kjører forbi mange 100 trailere per dag. Dette forringer bomiljøet. Spesielt vinterstid, da skal du være dristig for å ferdes langs veien, avslutter Per.