Kvensk i Nord-Troms

Publisert 28. februar 2018

Fra 1522 finner vi en Nils kven bosatt på Skjervøy, og i 1567 finner vi en Morten-kven på Haukøya. Dette er den første dokumentasjonen på kvensk bosetting i Nord-Troms. Kvensk innvandring er kjent så langt tilbake som senmiddelalderen, men størstedelen av den kvenske innvandringen kom på 17-  og 1800-tallet. Uår i Finland, den store nordiske krig (1700-1721), og knapphet på landbruksjord var årsaken til at folk søkte seg bort.

Kvenene bosatte seg i landbruksområdene i indre- Finnmark og langs fjordene i Nord-Troms og Finnmark. Skibotnmarkedet og kontakten med Sverige gjorde Skibotn til den viktigste inngangsporten for kvenene til Troms og delvis også Vest-Finnmark.

Begrepet kven brukes i dag om alle med østersjøfinsk språk- og kulturbakgrunn og deres etterkommere, som slo seg ned i Nord-Norge før 1945.

Enslige menn

Den tidligste innvandringen av kvener på 1700 synes å være flest menn, som dro fra sted til sted for drive fiske og/eller snekkerarbeid. Flere av disse endte opp som drenger og giftet seg inn i sjøsamiske familier, og fikk dermed anledning til å bli bruker på en finnerydning. I Nord-Troms, som var dominert av sjøsamer, var dette svært vanlig.

«Designation over finnerydninger» fra 1739 viser hvor vanlig ekteskap mellom sjøsamer og kvener var i Nord-Troms. Av dem som var oppgitt med opprinnelsessted stammet 56% fra Sverige. Bare 8% hadde brakt med seg kone fra hjemlandet, mens hele 39% hadde giftet seg med sjøsamiske kvinner i Nord-Troms. (Lyngens regionhistorie, bind 1).

Undersøkelser har vist at flere av de enslige mennene flyktet fra soldatutskrivning eller de deserterte.

Major Schnitler foretok i 1743 undersøkelser om kvenenes innvandring til Troms fogderi i forbindelse med grensereguleringen mellom Norge og Sverige. Han meddelte følgende:

I Balsfjord, Ullsfjord, Løngens store fjord og dens indfjord Kaafjord, Reisens og Kvænangens fjorder er i en en 30 aars tid, nemlig i forrige langvarige og nu sidste krig imellem Sverrig og Rusland mangfoldige kvæner og østlapper fra Torne-Land og Lapmark herover komne, hvilke for fienden russen undrømte, ved disse fjorder have røddet og nedsat sig.

Han sier dette om årsaken til innvandringen:

«1) krigene med russen, av frygt for hvilken de svenske bønder sig hidover have retireret, 2) Løngensfjord har været rig og er endnu temmelig god til fiskeri, 3) her til Løngensfjord er ordinair passage fra Enotekis lappesogn og Torne stad til de her holdende markeder, hvorved de svenske have haft leilighed at blive bekjendt.»

Schnitler oppgir antallet kvenfamilier: Kvænangen 4, Reisen 8, Skjervøy 2, Lyngen / Kåfjord 11.

Kvenene – en ressurs

I denne perioden ble kvenene sett på som en viktig ressurs. De var gode tømmermenn, håndverkere og jordbrukere, og bidro dermed til å styrke økonomien og norsk territorium. Kvenene bidro også sterkt til oppbyggingen av fiske og gruvedrift. Kvinnene ble sett på som gode bidragsytere innen håndverk, og brakte med seg ny kunnskap. Det er er ganske bred enighet om at kornavlen kom til Nord-Troms med kvenene.

Fra folketellingen 1930.

Særlig kjent ble kvenene for sitt virke innen skogbruket og tjæreproduksjon. Mange av de kvenske innvandrerne på 1800-tallet kom stort sett fra skogområdene i Tornedalen. Her var tømmerhogst og tjærebrenning en viktig levevei. Kvenene hadde både kunnskapen, erfaringen og redskapene som trengtes, og dette kom godt med i furuskogene i Kvænangen, Nordreisa og Skibotn. Også innen husbygging, båtbygging og jernbanearbeid høstet kvenene stor anerkjennelse.

Utover 1800-tallet var det store bølger av innvandrere, men de store toppene kom på 1830 og 1870-tallet. I årene 1865-1868 tiltok innvandringen kraftig. Årsaken var flere år med misvekstår i nordlige Finland og Sverige. Med forbehold om fattigdom eller forbrytelse, fikk de alle fleste bli i landet. Alle var fattige, men utsendelser gjaldt de som var fattigkassen til byrde.

Fra midten av 1800-tallet var Nord-Troms, og da særlig Lyngen, på vei fra å være et overveiende samisk område til å bli et fleretnisk område. Selv om gruppene hadde sine kjerneområder, så levde samene, kvenene og nordmennene side om side. Flere behersket to eller tre språk. Tre stammers møte er uttrykket som har blitt brukt om områder med befolkningsgruppene kvener, samer og nordmenn.

Video: Mine kvenske forfedre

Rolf har hele sitt liv hørt om de to kameratene som kom fra Øvre Torneå til Reisadalen. Den ene havna på Tørfoss, den andre ryddet gården Hallen. Rolf har undret seg over turen deres, hvordan var det å legge ut på en slik reise? Gjennom arbeidet med fortellingen viste det seg at han var direkte etterkommer av begge disse kameratene.

Sendte barna til Norge

Fra begynnelsen av 1800-tallet til ca 1860 skjedde en omfattende frakt av barn fra Sverige til Norge. Fattigdom og hungersnød i Sverige gjorde at mange foreldre valgte å sende sine barn til Norge i håp om at de ville finne seg et fosterhjem eller for å tjene hos norske bønder. Barna ble ofte fraktet med svenske reindriftssamer, men andre ble tok følge med slektninger og bekjente. Disse barna kan man finne i kirkebøkene, der de står oppført som foreldreløse konfirmanter, med opplysninger om at de arbeidet som tjenere hos ulike personer i Lyngen.

Rathke beskriver denne handelen slik i sin reiseberetning 1801:

«2 lapper som laa med rendrivt i nabofjeldet, kom ned og havde med se en ung kvænsk dreng 12 til 14 aar gammel med sig, som de vilde sælge. Jeg lot underhaanden spørge om prisen, som var 15 rd eller nøieste 10 rd. Denne besyndelige handel paastod nogle ikke at være aldeles sjelden og at lapperne tog disse børn fra forældrene paa vilkaar, at de skulde skaffe dem tjeneste hos norske bønder, og at de beregnede sig disse penge for kost og umage til den tid de fik dem anbragt i tjeneste. Andre, deiblandt børnene selv, troede at de var stjaalne. Disse børns skjebne i de norske familier er i almindelighed saa god, at de ikke ønske tilbagereisen, og da kuns holdes av medlidenhed, er der intet baand paa deres frihed.»

Fornorskning og finsk fare

På 1800-tallet spredte en stadig voksende nasjonalisme seg i Norge, og dette resulterte blant annet i flere nasjonsbyggende tiltak i nordområdene og grenseområdene. På slutten av 1800-tallet var de tidligere positive holdningene til kvenene nærmest forsvunnet. Kvensk ble i likhet med samisk, sett på som uønskede fremmedelementer i staten Norge, som dyrket forestillingen om en nasjon – ett folk – ett språk. Dette var også en tid da Darwins evolusjonsteori spredte seg i Europa og også nådde Norge, og spredte nasjonalistiske og rasistiske holdninger. En rekke tiltak ble igangsatt for å gjøre kvenene og samene til gode nordmenn. Dette kom til syne gjennom språkpolitikk, skolepolitikk, kirkepolitikk og jordpolitikk.

Det ble forbudt å bruke både kvensk og samisk i skolen. I en periode ble språkene godtatt som hjelpespråk, men med skoleloven av 1936 ble det forbudt å bruke finsk eller kvensk i det hele. Dette forbudet ble opphevet på slutten av 1960-tallet.

Kvenene ble oppfattet som en mulig sikkerhetspolitisk trussel mot den norske staten. Finland var i begynnelsen av denne perioden storfyrstedømme under den russiske tsaren. Russland ble oppfattet som en fare både i Sverige og Europa, og man var redd for at kvenene ble brukt for å øke russisk innflytelse i Finnmark. Da Finland erklærte seg selvstendig etter den russiske revolusjonen i 1917, fryktet norske myndigheter at kvenene ville bli brukt av Finland til å integrere deler av det nordlige Norge i et storfinsk rike. Finske myndigheter førte en utenrikspolitikk som ble oppfattet som svært ekspansivt i perioden 1918-1920. Å fornorske kvenene ville redusere faren både fra Finland og Russland. Etter 1945 var den finske fare knyttet til Finlands tette forhold til Sovejetunionen under den kalde krigen.

For den kvenske befolkningen ble veien til økonomisk vekst og fremgang, det samme som å legge fra seg sitt språk og kultur til fordel for det norske. Kvenene ble sett på som innvandrere, som kom hit frivillig, og dermed hadde valgt å bli norske. De hadde derfor heller ingen rettigheter knyttet til språk og kultur. Mange kvener så ned på sin kulturelle bakgrunn, og valgte den bort.

Kvensk oppvåkning

Holdningene til kvensk kultur og språk endret seg utover 1960 – og 70-tallet, og en etnisk bevissthet og oppvåking fant sted blant kvenene. Det dukket opp foreninger både på lokalt og etter hvert nasjonalt nivå, som etter hvert bidro til revitalisering av språket og kulturen. I 1987 ble Norske kveners landsforbund stiftet, og i 1998 ble kvenene anerkjent som en nasjonal minoritet i Norge med de rettigheter det medfører.

Our Stories – Bente Pedersen forteller

Tørfoss kvengård, Nordreisa

Tause røtter

En takk til pappa

Tre stammers møte

Eg bare veit eg at eg e kven

Hva er en kven

Kvenske historier, NRK 2017