Stalo og Kauras

Eventyret og Stalo og Kauras av P. A. Lindholm

 

Stalo het en ond og fæl kjempe som bodde i Storfjellet, der snøen lå favnehøy og fonnene aldri smeltet. Ingen våget å nærme seg boligen hans eller å fiske i innsjøen nedenfor fjellet uten først å legge en reinsdyrstek eller en ost av reinmelk på det alteret han hadde bygd et stykke ovenfor innsjøen.

Hver høst og vår måtte samene legge en hel rein på alteret, ellers ville det gå dem ille i løpet av året. Da ville Stalo drepe reinene deres eller sende ulver som jaget eller skambet dem. Han hersket nemlig over rovdyrene i skogen, ble det sagt. Når Stalo var i dårlig humør, kunne en høre bulder og brak fra fjellet, som om han moret seg med å kaste ball med klipper og kampestein. Da flyktet alle, for de visste at da hadde kjempen lyst til å drepe og ete et eller annet menneske. Nå var det der i traktene en gløgg og modig samegutt, som het Kauras. Han besluttet å vinne over den brysomme kjempen.
Så gikk han en dag ned til innsjøen for å fiske, men uten først å legge noe på Stalos alter. Da kom kjempen farende ned fra fjellet. Han var så stor at han kunne ha stukket Kauras i bukselomma, og i pannen hadde han bare ett øye, men det var nesten like stort som Kauras’ hode.

— Vekk med deg, forsvinn! brølte han og hyttet truende mot Kauras med de veldige knyttnevene. Men Kauras satt der bare ganske rolig og småsmilte av den sinte kjempen.

— Ta det rolig, gamlefar, sa han, — jeg skal gå når jeg har fisket så mye at det blir nok til en bør.

— Går du ikke med det samme, så slår jeg deg i hjel, brølte kjempen.

Kauras brast i en rungende latter.

— Slå meg i hjel, sa du? Nei, det klarer du ikke, sa han og lo enda verre.

Stalo ble helt paff, og spurte om Kauras ville ta ryggtak med ham.

— Nei, svarte Kauras, — jeg vil ikke klemme livet av deg. Men vi kan vel prøve krefter på en annen måte.

Ja, det ville Stalo gjerne, og han utfordret Kauras til å foreslå hva de skulle gjøre.

— La oss se hvem av oss som greier å stange hodet lengst inn i en gran, foreslo Kauras.

—La gå, sa Stalo. Han tok rennefart og kjørte hodet mot nærmeste gran så konglene drysset ned over ham. Men noe hull i grana ble det ikke.

— Er du så skrøpelig at du ikke en gang kan stange barken av en gran, gamlefar? sa Kauras.

— En gang til da, svarte kjempen, og tok fart igjen og rente mot grana så den ristet som om en orkan rusket i den. Et stykke av barken ble revet av, men kjempen hadde slått seg til blods i hodet og falt besvimt over ende på marken. Mens han lå der, skyndte Kauras seg å flå barken av en annen gran, og deretter hulte han ut en grop i stammen, så stor at han uten vanskelighet kunne stikke hodet inn i den. Så la han barken over hullet igjen, og gikk tilbake til Stalo. Endelig våknet kjempen, men han ville ikke gjøre noen ny kraftprøve ved å stange eller skalle.

—Du er bare en stakkar, sa Kauras. — Nei, slik er det en skal gjøre det, Stalo-far.

Og så satte Kauras bent på den grana som han hadde gravd en grop i, og kjørte hodet inn i den, helt til ørene.

Kauras blir med Stalo hjem

Da ble Stalo redd og ville gå hjem.

— Nei, vent litt, sa Kauras. — Først må vi bli enige om seiersprisen. Og  den er det du som må betale, for du har tapt.

— Ja, ja, du kan få fiske fritt her, Kauras, svarte Stalo.

— Så lite er jeg ikke tilfreds med, sa Kauras. — Nei, du må betale tilbake alle de reinsdyrstekene og ostene som du har tatt av samene under flyttingen høst og vår.

— Dem har jeg ett opp for lenge siden.

— Derfor må du betale for dem.

— Jeg har ingen penger på meg.

— Da blir jeg med deg hjem.

— Tør du det, da?

— Hvem skulle jeg være redd for?

For deg, kanskje, som bare så vidt kan stange litt bark av en gran? Stalo svarte ikke, og lot Kauras bli med ham hjem. Der disket kjempens kone opp med hauger av kjøtt og fisk til dem. Stalo åt slike mengder at Kauras aldri hadde sett noen spise engang halvparten så mye. Da Stalo endelig hadde ett seg mett, la han seg til å sove uten å nevne et ord om å betale tilbake samenes offergaver. Kauras lot som om han heller ikke hadde annet i tankene enn å få seg en lur etter maten. Kjempens kone sa at han kunne legge seg i en seng som stod i rommet ved siden av. Kauras gikk dit inn og lukket døra etter seg. Han forstod at kjempen tenkte å drepe ham i løpet av natten for å lure seg fra å betale noe tilbake.

Derfor så Kauras seg om etter et sted å gjemme seg. Deretter tok han en tykk bjerkestubbe og la den i senga og bredte sengeklærne over den. Selv krøp han under senga.

Midt på natten kom kjempen inn i rommet med en øks. Han listen seg stille bort til senga og rettet et kraftig øksehugg mot bjerkestammen som lå der. Han var selvsagt sikker på at det var Kauras. Om morgenen stod Kauras opp og gikk inn til Stalo. Kjempen ble storøyd av forundring da han så ham.

— Hvordan har du sovet i natt? spurte han-

— Å jo, riktig bra, svarte Kauras. — Men dere har visst lopper i sengene, for jeg syntes det var noe som bet meg i natt.

Kjempen så megetsigende på sin kone, og begynte deretter å fylle en stor sekk med sølvpenger til Kauras.

— Du kan gjerne bære sekken ned til innsjøen for meg, sa Kauras. — For jeg kjenner meg ikke riktig våken ennå. Og så får vi ta vekke alteret og la samene flytte uten å gi deg noe offer. Går du ikke med på det, så kommer jeg hit en gang til, og da går det nok verre med deg.

Stalo torde ikke si imot Kauras, som han trodde var så sterk. Derfor lovet han å flytte fra Storfjellet og aldri komme tilbake igjen. Og kjempen holdt ord. Ingen har siden hverken hørt eller sett ham i Storfjellet. Men Kauras ble en rik og mektig mann, og var kjent over hele Lappland for sin kløkt og oppfinnsomhet og for sin opplevelse hos kjempen Stalo.