En pike tjener hos en háldekone
I Manndalen er det et sted som kalles Sandgropen. Omtrent en kilometer fra sjøen var det en gård som lå alene uten naboer. En vinter, det var januar, kom et fremmed kvinnemenneske inn på gården og hilste god dag, slik skikken er.
— Hvor er du, fremmede kvinne, fra? Spurte folkene på gården.
— Jeg er ikke langt borte fra, svarte hun.
— Jeg er faktisk naboen deres, selv om dere ikke ser meg.
Hun begynte å snakke om hvilket ærend hun var ute i og spurte: —Dere skulle ikke kunne overlate meg en datter til tjenestepike? Mannfolkene mine skal reise til Vågan på fiske sammen med deres folk. De skal reise sammen og fiske, og jeg blir helt alene igjen med barna. Dattera deres skal ikke lide noen nød. Hun skal få lønn når den tid kommer at hun er ferdig med arbeidet.
De lot henne få dattera som tjenestepike. De gikk sin vei og sa adjø, og de gikk ut gjennom døra. Folkene på gården gikk etter for å se hvor de ble av, men de verken visste eller så hvor de var gått.
Piken merket det nok da de gikk fra gården hennes og bortover stien, men hun visste ikke ordet av det før de kom til gården der hun skulle tjene, og ikke kjente hun veien eller skjønte hvordan de var kommet dit.
En vinterdag mens hun var i tjeneste, tok husmora hennes og smurte øyet sitt. Hun satte flasken i vunduet og sa til piken: — Denne flasken skal du ikke røre. Den er ikke for deg.
En dag da husmora var ute, tok piken flasken, vætte fingrene og strøk over det ene øyet sitt. Da begynte hun å se gården sin og mora og alle slektningene sine. Men hun gikk ikke dit siden hun var i arbeid.
Vinteren tok slutt, og det ble vår, og tiden var ute. Husmora ville føre piken hjem. Hun tok med en ku og hengte en bøtte på kuas horn. De gikk og leide kua, og hun ga henne kua som lønn for arbeidet.
Piken ble hjemme. Hun skulle gifte seg og stelle til bryllup. Bryllupet var ferdig, og piken satt som brud ved bryllupsbordet. Da så hun at den gamle husmora hennes kom inn med mengder av bryllupsmat som hun satte på bordet.
Og hun gikk ut og hentet mer og satte det på bordet. Bruden så det og reiste seg bort og gikk bort og hilste på henne. Den gamle husmora hvisket til piken: — Kom utenfor med meg! Piken fulgte med. Den gamle husmora begynte å snakke og spurte: — Hvordan kan det gå til at du så meg da du kom inn?
— Da jeg var i arbeid hos deg, var det en flaske som du sa til meg at jeg ikke skulle røre, men jeg adlød ikke. Jeg vætte fingeren og strøk meg over det ene øyet mitt. Da begynte jeg å se, fortalte piken.
— Å stakkars deg! sa den gamle husmora. — Det vil nok deg godt i verden, men ulykkelig er du. Det ene øyet som du smurte av flasken min, kommer du til å miste. Det passer seg ikke at du skal se oss, for dere er over jorda, og vi er under jorda. Vi arbeider akkurat som dere, og vi aper etter dere og steller med alt på samme måte som dere. Vi er alltid sammen med dere hver dag, selv om dere ikke ser oss. Derfor må du miste øyet ditt, for at du ikke skal se oss mer.
Bryllupet tok slutt, og husmora gikk. Piken mistet øyet sitt og så ikke mer og visste ikke hvor den gamle husmora var.
Fortalt av Isak Kristoffersen, 1923, Manndalen (Samiske beretninger)
