Landmåler Hovets historie

Landmåler Tor Hovet forteller selv historien om det skremmende møtet med de opprørske manndalingene, slik han husker den i et radiointervju fra 1982.

Hør intervjuet med landmåler Tor Hovet, Nasjonalbiblioteket

Landmåler Tor Hovet var nyutdannet fra Norges Landbrukshøgskole. Som en del av gjenreisingen i Finnmark og Nord-Troms etter krigen, hadde fylket tenkt ut et større prosjekt med nyreisning av god dyrkingsjord oppover dalen. Da trengtes det kart og plan.

På Lyngseidet fikk han forsmaken på hva som kom til å møte ham i Manndalen. På butikken her måtte han punge ut med 14 kroner for et kart som normalt kostet to kroner. Hovet protesterte, men til ingen nytte. På båten som skulle frakte han til Manndalen ble han truet av en sint kar, som mente han ikke burde klage på prisen. Han opptrådte truende og gjorde seg klar til å angripe, men i løpet av studietiden hadde Hovet lært The noble Art of Selfdefence, noen læreren mente de kunne ha nytte av ute i felten. Han inntok kampposisjon, og med sine 98 kg og 1,94 høy, skremte han vekk den bøse mannen. Etterpå fikk han høre at mannen han hadde skremt bort, var selveste nessekongen, som var en fryktet og mektig kar på stedet.

To hjelpesmenn

I Manndalen gikk alt greit til å begynne med. Han fikk kjøpt seg mat i den lokale butikken, og ble plassert i en tyskerbrakke. Han fikk fatt i to hjelpesmenn. Han husker spesielt den karen som het Johan Olsen Jauri eller Vatni. Han var både flink, hyggelig og menneskelig, og han kunne forskjellige kunster. Hovet blødde ofte neseblod den gangen, og mannen mumlet noen ord som var uforståelige, satte fingeren på nesa til Hovet, og blodet stoppet momentant. Dette gjorde han flere ganger. Før han utførte dette, ville han vite navn og årstallet Hovet var født. Da Hovet ønsket å lære kunsten, fortalte mannen at dette kunne han ikke lære bort, for da ville han selv miste evnen. Han kunne bare lære bort dette til en yngre mann, men han ville beholde evnen så lenge han levde.

Hærrop fra vikingtida

Hovet hadde med deg mange instrumenter til bruk i sitt arbeid, og fikk holde på i noen dager. Men en solskinnsdag ved middagstiden kom om lag 100 mennesker huiende og skrikende opp gjennom vegen der de holdt til. Hjelpesmannen Jauri sa at no må vi passe oss, for dem like nok ikke det vi holder på med her.

Først i flokken gikk fire-fem menn og noen kvinner, og lyden fortone seg som et hærrop fra vikingtida. Det hørtes fælt ut, og med seg hadde de stokker, kniver, og til og med møkkagreip.

Selv om Hovet var nokså uforberedt på denne episoden, så hadde han hørt hvilken medfart lensmann Rivertz hadde fått i bygda, og vurderte et øyeblikk å stikke til skogs. Han valgte å bli til de kom. Med seg hadde opptoget også en divan på en slede som ble trukket av en hest, da denne stoppet like ved Hovet, ble han livredd. Den store folkemengden rundt ham, gjorde det vanskelig å finne en rømningsvei. Hovet fikk beskjed av en mann om å pakke sammen sakene sine, reise ned til sjøen og reise fra bygda, de ville ikke ha noen kartlegging der. Dette ble akkompagnert av skrik, skrål og truing med lange samekniver. Mengden forlangte at det skulle flyte blod.

Jaget ut av bygda

I forsøk på å roe mengden, hoppet Hovet opp på en stein for å tale til folket. Han forklarte hvilke konsekvenser dette kunne få for dem. Dette hjalp lite. Han fant derfor ut at det var best og pakke sammen, og han så også at assistene hans fikk en nokså hard medfart. Kikkerten og instrumentene ble lagt på divanen, som var tatt med til dette formålet. Det bar ned til sjøen, og hele veien hadde landmåleren den skrikende og truende gjengen etter seg, og han skjønte at det ikke var noen mulighet til å slippe unna. Han fikk aller nådigst stikke innom brakka for å hente kofferten og låse igjen.

Nede på kaia var det ordnet en skøyte, som han nærmest ble lempa om bord i. Han ble frakta til Lyngseidet, og mottok en kraftig regning av skipperen. Han måtte selv betale for turen.

Da Hovet kom i land, ringte han til fylkesmannen, for å fortelle hva som hadde hendt, og forslo at fylkesmannen måtte sende avgårde en flokk med væpna soldater eller politimenn for å sette seg i respekt der borte, og for å få utført jobben.

Ville vesten

Etter tre-fire dager på hotellet, fikk Hovet telefon fra sin sjef, om at de to sammen med en flokk med væpnet politi skulle starte opp arbeidet igjen. Arbeidet ble utført, men nå var det bare de som selv var interessert i å få målt opp eiendommen sin, som fikk gjort det. Det var det bare noen få som var interessert i. Meningen var nok at selv om fylkesmannen hadde tenkt seg at man skulle være hyggelig å si at det bare var de som ville måle, at de likevel ville få lurt seg til å mål de andre eiendommene. At de nok skulle få med seg alt sammen. Men da kjente han ikke mandalittene godt nok. De stod vakt om eiendommene sine, og det var ikke tale om å få komme inntil å måle.

Når det gjelder kartlegging, så har man lov til å gå inn på privat grunn, dersom man ikke gjør noe skade, men ikke i Manndalen.

Hovet forteller at politimennene var væpnet med pistol i beltet, akkurat som i ville vesten, og lensmannsbetjenten fra Lyngseidet bar sin pistol i jakkelomma.

Etter at de var innlosjert i den samme tyskerbrakka som tidligere, fikk de beskjed om å ikke gå uten annet enn samlet om kvelden, minst 2-3 stykker. Hver natt lå de med pistolen under hodeputa. Dette minte Hovet om å ligge ut i felten fram for en front.

Noen bevæpnede politimenn fulgte landmåleren mens han utførte sitt arbeid, mens andre dro rundt i bygda for å ta forklaringer. Noen ble tatt i arresten, og sendt til Lyngseidet.

Ikke språkproblemer

Hovet mener årsaken til hele oppstyret er en annen en fylkesmannen og de høyere herrer hadde tenkt seg. Litt etter hvert fikk han høre at det hele bunnet i at siden det skulle flytte så mange opp gjennom dalen, så ville butikkmannen nede på kaia miste en del kunder, og han hadde nok en liten nessekonge i magen sin. Han skjønte at han ville tape fortjeneste, og satte opp disse karene, som han hadde stor makt over. Det var nok der det hele kom fra, ettersom bygdefolket har fortalt senere.

Hovet tror ikke problemene bunnet i språkproblemer, iallfall ikke fra hans side. Selv snakker han setesdals-dialekt. En av Hovets assistenter forklarte han at manndalingene var mer opplyste enn han var, fordi de snakket samisk, finsk og norsk, og Hove kunne bare norsk. Hovet forstod ingenting når manndalingene snakket seg imellom, men de svarte han på grei norsk.

Ifølge Hovet har ikke saken noe med kulturkollisjon å gjøre, men en måte å reagere overfor samfunnet på. De hadde nok hatt uheldige erfaringer med utpantinger og annet.

Hovet mener at det at han ikke fikk gjort jobben sin slo uheldig ut for manndalingene. Siden det ikke ble kartlagt på en skikkelig måte, så ble det heller ikke laget en skikkelig plan. Fylkesmannen og de andre politikerne på fylkesplanet ble arge, og da stoppet de mistet manndalingene støtte fra brente steders regulering, og fikk ikke bygd opp husene sine, slik de andre i området fikk.

Etter at Hovet hadde reist fra stedet, fikk han en delegasjon etter seg, som ville ha han tilbake å måle for å få det hele i gang igjen. Han hadde lite lyst til dette, fordi han var redd for hevn.