Komager / gámmagat

Komager – gámmagat var det viktigste tradisjonelle fottøyet i Nord-Troms helt opp til 1950-tallet. Da gummistøvlene og skoene overtok, forsvant også kunnskapen om komagsøm.

Nest etter ullvottene, er komagene den den delen av den tradisjonelle samiske klesdrakten som har vært lengst i bruk. Helt opp til 50-tallet var det vanlig å se folk med komager. Spesielt vanlig var det å se komager til arbeidsbruk, eller til barn i skolealder.

Ikke alle sydde komager selv, men det fantes komagsyersker rundt om i bygdene, og enkelte ble ansett som svært dyktige. Komagsøm var en viktig inntektskilde for duodjiutøvere i tidligere tider.

Sjølforsynt med skinn

De fleste i Nord-Troms hadde gårdbruk, og var derfor sjølforsynte med skinn. Til komagene ble det brukt ku, okse eller sauskinn, og noen ganger selskinn. Om reisnkinn skulle brukes, måtte dette skaffes hos reindriftssamene, det samme gjaldt sener til tråd. Dette ble kjøpt når reindriftssamene kom flyttende til kysten, eller på markeder som i Skibotn.

Til komagsålen, vuođđu, ble det brukt kuskinn eller okseskinn. Skinn fra to, tre år gammel okse var det beste. I barnekomager ble det helst brukt kalveskinn, fordi de skulle være mykere. Til bjoringen ble det brukt sauskinn eller reinskinn, og etter hvert også geitskinn.

En lang prosess som følger årstidene

Skinngarving og komagsøm ble utført av kvinnene. Å lage komager er en lang prosess, og arbeidet fulgte årstidene. Om høsten ble dyrene slaktet og skinnene gjort klare. Dyret som skulle brukes ble ekstra nøye flådd. Tidlig på sommeren ble skinnene lagt til avhåring, og bark ble hentet og tørket. Prosessen med avhåring, barking og tørking av skinn tok ofte hele sommeren. Utpå høsten, før jul ble det sydd komager. I dag er det vanlig å bruke vokset lintråd når man syr, men før i tiden brukte man reinsener. For å fullføre garvingsprosessen skal de ferdige komagene smøres med en blanding av tjære og tran, slik at de blir de vanntette. Nysmurte komager tåler all slags vær, og var derfor utmerket fottøy i kystområdene, der klimaet var fuktig både sommer og vinter.

Dem bruke bare til finbruk no komagan, men før i tida var det fattigmanns sko, vi hadde ikke annet

Oliva Nilsen, Manndalen

Komagene til mennene ble laget av de beste materialene, fordi de skulle brukes mye ute i arbeid og måtte tåle mer. Komager til kvinner og barn ble sydd av litt tynnere skinn.

Fylles med sennagress

For å holde varmen i komagene fylles de med sennagress. Etter at sennagresset er tørket og banket, fungerer det på samme måte som ull når det kommer til isolasjon, føttene holdes både tørre og varme. Sennagresset ble slått på sensommeren, og ble oppbevart i sekker gjennom vinteren. Hver morgen måtte komagene sennes, og om kvelden ble gresset tatt ut igjen for å tørkes.

Å ta på seg komager het Čolčet. Om en person hadde satt komagbandene pent på, sa man don leat čolččas!

Komagene festes med vevde eller flettede komagband. Tradisjonelt fortalte fargen på bandet noe om personen, dette varierte fra sted til sted. Nå er det mer vanlig med flerfargede band. Det var viktig å ta på seg komagene og bandene riktig, både fordi det skulle se pent ut, men også fordi komagene skulle sitte godt på foten så ikke vann og snø kom seg inn.

Harry Solhaug forteller om komager, sennagress og komagsmurning, intervjuet og filmet av Eirin Roseneng  www.eirinroseneng.com