Sjøsamisk klesbruk i gamle Lyngen

Lyngen er således del av det arktiske området. Et fullstendig bilde av dens historie, geografi og folk får en først når en ser Lyngen og Nordkalotten i en sirkumpolar sammenheng, i relasjon til utviklingen i andre arktiske områder i Russland, Amerika, Canada og på Grønland. En vanlig betraktningsmåte er utelukkende å se Nordkalotten som en del av den europeiske historie. Dette gir et ufullstendig bilde. Ikke minst avslører tekstilenes historie dette.

I et fugleperspektiv framtrer Lyngen som en lang, smal fjordarm, omkranset av mektige fjellformasjoner, som strekker seg fra Nordishavet og inn mot grensen av Sverige og Finland. Lyngen ligger på nordvestsiden, Storfjord mot sør, mens Kåfjord er en mindre sidefjord mot sørøst. Med det geografiske og klimatiske utgangspunkt, kan man forstå at det har utviklet seg en mennesketype som gjennom tidene har skapt forundring og gitt kimen til mange fabelaktige fortellinger fra oppdagelsesreisende og eventyrere som fartet hit fra sørlige breddegrader. Den historiske litteraturen er full av beretninger om de små, lodne menneskene som bodde så langt nord, og om mørket, lyset, kulden og havet (1).

Til tross for de «ekstreme» forholdene, visste menneskene å kunne overleve på det som fantes her av fisk, vilt og grøde. Faktisk var her ressurser i overflod. Forestillingen om samenes armod og fattigdom stemmer ikke overens med historisk forskning. Heller er dette et inntrykk som har festet seg i nyere tid; delvis som resultat av europeernes manglende innsikt og respekt for samenes kultur, men også som resultat av en voksende sosial velferdskløft mellom samer og nordmenn i nyere historisk tid.

Vi vet ifra tidligere tider at samene var underlagt en hard beskatning av folk utenfra. Lyngen var på 1300-tallet den sør-vestlige grense for den russiske tsarens skatteland. Grenselinjen strakte seg fra Lyngstua, gjennom Lyngenfjorden og til Halti. Mest skatt betalte samene til kongene i Sverige og Danmark/Norge. Til tider betalte samene skatt til tre konger samtidig. Til en enkelt av disse kunne en same alene betale skatt som tilsvarte verdien som det ti storbønder på østlandet betalte i skatt (2).

Lyngen er et grenseland på mange måter. Geografisk ligger Lyngen i hjertet av Nordkalotten, med grense både mot Finland og Sverige. Således har Lyngen blitt en innfallsport for menneskelig kontakt, handel, religiøse strømninger og til stormaktskonflikter. Her har folket møttes og her har kongenes sendebud møttes; samer, nordmenn, svensker, finlendere og russere. I nødsår har Lyngen tatt imot en utmattet befolkning fra nordre deler av Sverige og Finland, på flukt fra krig og hungersnød. Dette har Idar Kristiansen skrevet fortreffelig om (3). Til tider har landet fungert som et «terra nullius», et ingenmannsland, og en buffersone for en voksende norsk befolkning på jakt etter upløyd land, rikdommene i havet og mineralene i fjellene (4).

Det kulturelle grenseland

Slik har Lyngen blitt et grenseområde for mange kulturer og mange folk. Den sjøsamiske befolkningen er sannsynligvis den eldste og har alltid utgjort majoriteten av befolkningen i Lyngen (5). Det er ikke forsket særskilt på deres bruk av naturressursene, men erfaringer fra nærliggende områder gjør det naturlig å anta at her lenge har vært et veidesamfunn, med sesongvise flyttinger etter ressursene. Språket var samisk, boformen jordgammer og klærne var kofte.

Her utviklet det seg også en annen gruppe næringsutøvere, reindriftssamene, som utnyttet ressursene i utmarka.

Kvener er fellesnavnet for de som kom fra Sverige og Finland. Nødsårene på 1700- og 1800-tallet førte mange over grensen, ned Skibotndalen. Noen ble her midlertidig før de dro videre til Finnmark, eller de vendte hjem igjen. Andre fant det de søkte og slo seg ned. Kvenene var ingen ensartet gruppe. De snakket finsk, samisk eller svensk. De var dyktige jordbrukere, og de bygde hus av tømmer. Slik kom det nye skikker og impulser til Lyngen.

På 1700-tallet kom også nordmennene. De første var handelsmenn, misjonærer og embetsmenn. Senere kom det også norske jordbrukere og fiskere hit. De var ikke så mange i tallet, men de skulle etterhvert få stor innflytelse.

Et grenseområde for fornorskningen

Historiske beskrivelser av kontakten mellom de bofaste folkegruppene vitner om en fredelig sameksistens. Det var imidlertid sjelden det ble inngått giftemål over de etniske grensene, med unntak av mellom samer og kvener (6).

Fra nordmennenes side ble det drevet en viss misjonsvirksomhet. Den første kirken ble reist så tidlig som i 1722 (7). Misjonsvirksomheten i den første tiden dreide seg om rene trosspørsmål, og mye av misjonsarbeidet foregikk på samenes morsmål (8).

Senere smøg det seg inn nye holdninger. De sterke nasjonalistiske strømningene fra andre halvdel av 1800-tallet, blandet med en vulgær sosialdarwinistisk kulturforståelse, fikk følger for nordmennenes holdning og opptreden overfor samene. Det ble et uttrykt mål at samenes språk, religion og kultur skulle erstattes av det norske. De beste midlene myndighetene hadde for å gjennomføre fornorskningen, var skolevesenet og kirken. Senere ble også landbruks- og fiskerimyndigheten en brikke i fornorskningspolitikken.

Lyngen ble definert som et overgangsdistrikt, et område der fornorskningspresset ble særlig intensivert fra 1880-tallet (9). Myndighetene anså mulighetene for fornorskning som lettere blant sjøsamene enn blant fjellsamene på indre strøk. Ressurser ble satt av for å gjennomføre fornorskningen på mest mulig effektiv måte.

Nå oppnådde ikke myndighetene så gode resultater som forventet. Stadig kom det klager på at samebarna ikke gikk over til å bruke det norske språket (10). Fogd Drejer uttrykte sin bekymring over det norske språkets stilling i Lyngen på denne måten;

«I Lyngen, næmlig i Kaafjorden, hvis Beboere, paa Undtagelsen nær, er Finner, og hvor de Nordmænd, der bo iblandt dem, ligesaagjerne tale finsk (samisk) som norsk, er det bleven en Skam at kunde tale norsk. Idetmindste er det Tilfældet at den Ungdom der søger at tilegne sig det norske Sprog og at bruge det, spottes af sine Jevnaldrende»

(Fra brev til Hr. Seminariebestyrer Hvoslef, 30. Desember 1856).

En velbrukt forklaring på samenes sterke forskansning mot fornorskningspresset er læstadianismen, en religiøs sosial vekkelse som vokste fram i de samiske miljøene fra midten av 1800-tallet (11). De samiske kulturtrekkene ble fremhevet og stilt som opposisjon til det norske. Det samiske språket ble betegnet som «hjertespråket». Læstadianismen bidro til å vedlikeholde flere særtrekk ved den samiske kulturen. Men for den samiske klestradisjonen kan det ikke sies at læstadianismen fikk noen nevneverdig bevarende virkning. Ihvertfall overlevde ikke koftebruken i Lyngen overgangen til det 20. århundret.

Det kan spekuleres i hvorfor enkelte samiske kulturtrekk overlevde

lenger enn andre. Det samiske språket ble i det meste av Lyngen benyttet som dagligspråk helt fram til siste krig. Andre kulturtrekk, som klesskikkene, forsvant tidligere. En samtidsobservatør kommenterer sarkastisk om det nye i tiden; «Barberkniv mangler de fleste (…) nu har man dog i det sidste lagt mer vind paa at skaffe sig barberkniv, især ungdommen, der legger stor vind paa at ligne de norske saa meget som mulig» (P. A. Mikalsen, Manndalen, 1896/97). Hvis sjøsamene ønsket å nedtone sin etniske bakgrunn i møtet med omverdenen, ville det naturligvis være enklere å ikle seg dens kostymer, i dette tilfelle skjørt og dress, enn det vil være å adoptere språket som er en langt mer komplisert affære. Klær symboliserer tilhørighet og bakgrunn på en direkte, og ofte provoserende, måte.

Lyngensamene, som hadde stor kontakt med omverdenen gjennom handel og fiske, var vel heller ikke uberørt av motene og den industrielle utviklingen i samtiden, noe sitatet fra Mikalsen også vitner om. Gustav Peter Blom, som besøkt Tromsø på 1820-tallet, uttrykte sin beundring over «damenes elegante klæde og smukke dans», og siktet da til pariserkjolene som det var mange av i Tromsø (12). Den nære kontakten Nord-Norge hadde med kontinentet, gjennom den omfattende handelen med fisk, brakte raskt nye strømninger, fabrikater og teknikker nordover.

Ny tid, nye skikker

Mange av de tradisjonelle sjøsamiske kulturtrekkene overlevde århundreskiftet og de påfølgende tiår. Myndighetenes fornorskningspolitikk fikk ikke helt bukt med det samiske språket. Med et tilsnitt av modernisering dominerte fremdeles de tradisjonelle samiske næringene, kombinasjon av jordbruk, fiske og husflid, med liten grad av moderne pengeøkonomi (13).

Evakueringen og nedbrenningen under siste del av andre verdenskrig, resulterte i et brudd med den samiske kulturbakgrunnen. Lyngen skulle i krigens sluttfase bli et grenseområde for tyskernes oppdemning for de framrykkende russiske styrker. Den brente jords taktikk ble gjennomført hele veien fra Øst-Finnmark til Lyngen. Her skulle det reises et festningsverk, uinntakelig for den Røde Arme. Festning ble reist, husene brent og folket sendt bort.

Månedene i landflyktighet har tydelig gjort et sterk inntrykk på de evakuerte (14). Over en lengre periode oppholdt lyngenbefolkningen seg i en kultur som avvek sterkt fra det de var vante til. Husene, språket, fottøyene, skikkene var så veldig annerledes. Etter krigen vendte de tilbake fulle av inntrykk, tilbake til et land som skulle bygges opp fra grunnen av. Husene, redskapene, alle fysiske kjennetegn fra før krigen var borte. Og, som en kåfjording bemerket, «Det som ikke var blitt brent, kastet vi sjøl på skraphaugen».

Det var ikke bare husene og fjøsene som ble bygd opp etter en ny mal, uten hensyn til de lokale tradisjonene. Overleveringa av andre kulturtrekk, som det samiske språket, sagn- og fortellertradisjonene, fikk også sitt brudd med krigen (15). Det er et aldri så lite paradoks at de få månedene som befolkningen oppholdt seg i landflyktighet sørpå, hadde en mye større fornorskende effekt enn 70-80 år med myndighetenes harde fornorskningspolitikk.

De første tiårene etter krigen var et vakuum for den samiske kulturen.

Selv om myndighetene brøt med den tidligere fornorskningspolitikken, fikk det lite betydning så lenge skolene fortsatt var dominert av norske lærere og undervisningen utelukkende var tuftet på norske verdier (16). Sjøsamene ville ikke lengre definere seg selv som samer. Det samiske hørte til før krigen, og det som var før krigen var «bare tull» (17). Som kontrast til folketellingen i 1930, der over 50% i Kåfjord oppga seg å være samer, var det tilsvarende under 1% personer som betraktet seg som same i 1950 (18).

De sjøsamiske områdene ble heller ikke av myndighetene lenger betraktet som samiske områder. Det var reindriftssamene som ble fremhevet som bærere av den genuine samiske kulturen. Kunnskapen og viljen hos myndighetene var for liten til at man klarte å skille mellom de samiske gruppene. I 1956 ble det nedsatt en komite for å utrede og foreslå tiltak for bevaring av den samiske kulturen. Karakteristisk er det at høringsnotatet fra Samekomiteen bare ble oversendt de samiske kommunene i Indre Finnmark. Lyngenkommunene, som sannsynligvis hadde den største konsentrasjonen av samisk befolkning på denne tiden, ble ikke vurdert som høringsinstans av myndighetene. Og det var vel heller ingen av Lyngenkommunene som ville be om å få bli det på 50-tallet.

Skammen, og etterhvert uvitenheten om den samiske kulturbakgrunnen, forplantet seg gjennom generasjonene. En bygdebokforfatter fra Lyngen gir følgende karakterestikk av den lokale samiske kulturen; «Det kulturelle nivået hos samene – naturbarn som de var – stod lenge svært lavt.» (19). Å tilkjennegi en samisk bakgrunn overfor omverdenen var en belastning.

Samisk oppblomstring

De første organiserte forsøk på å ta vare på og gjenopplive den samiske kulturen, kom på siste halvdel av 1970-tallet. Initiativet kom fra unge mennesker som hentet sin inspirasjon fra det akademiske miljøet i Tromsø og den revitaliseringen som fant sted i andre sjøsamiske områder. Gáivuona Sámiid Searvi/Kåfjord Sameforening ble stiftet i 1976. Opprettelse av nye lokale sameforeninger fulgte tett utover 1980- og -90-tallet: Kåfjord Sjøsameforening, Storfjord Sjøsameforening, Lyngen Sjøsameforening, Kåfjord Sameungdom, Storfjord SLF og Fjordfolkforeninga, som det siste tilskuddet, ble stiftet i 1995.

Av saker som foreningene vier sitt arbeid til, kan nevnes innsamling og registrering av samiske stedsnavn, samisk språkopplæring og gjenskaping av den sjøsamiske klesbruken, som dette prosjektet nå er en foreløpig avslutning på. Foreningene driver også aktiv samepolitikk lokalt og gjennom sine tilslutninger til Samenes Landsforbund (SLF) og Norske Samers Riksforbund (NSR). Arbeidet er også rettet mot Sametinget og den kommunale- og statlige forvaltninga. Økt status for fjordfisket og kominasjonsbruket og samisk språk- og kulturopplæring i skolen er blant de viktigste politiske sakene.

Disse initiativene til gjenoppliving av den samiske kulturen har ikke gått smertefritt hen. Sterke lokale reaksjoner er kommet på det som av mange blir oppfattet som å rippe opp i gamle sår. Ettersom de samiske grupperingene har fått større politisk gjennomslag og den samiske kulturen blir synlig gjennom samiskundervisning i skolen, innføring av Samisk språklov (i Kåfjord fra 1992), samiske stedsnavn på skilt og i telefonkatalogen, øker også protestene mot de «… samiske undertrykkerne», som en skribent formulerte det i lokalavisa (21).

Debatten om samisk språk og kultur har avslørt at gamle, negative nedarvede holdninger til det samiske fremdeles sitter dypt hos mange. Å gjenskape særtrekkene i de tradisjonelle klestradisjonene er en del av folks arbeid på å synliggjøre sin kulturbakgrunn. Bunadene er det mest fremtredende symbolet fra den norske nasjonsreisningen på slutten av 1800-tallet. Likeledes er det å ta fram igjen kofta et tegn på modenhet og stolthet i forhold til egen kulturbakgrunn.

Fjordfolket tar sin folkedrakt i bruk etter lang tids avbrudd.

Litteratur/henvisninger

(1) Hans Lindkjølen 1993; «Nordisk saga. Samene i litteraturen» og Nils M. Knutsen 1993: «Mørket og kuldenes rike»

(2) Andreas Holmsen 1977: «Finneskatt og nordmannsskatt»

(3) Idar Kristiansen 1981: «Kornet og fiskene I-IV»

Einar Niemi 1977: «Oppbrudd og tilpassing»

(4) Ottar Brox 1984: «Nord-Norge. Fra allmenning til koloni»

(5) Emil Larsen 1976: «Lyngen bygdebok»

Folketellingene

(6) Turid Hausner 1994: «Jord i bytte for ektefelle. Ekteskap mellom samer og kvener på 1800-tallet, en byttehandel?» Semesteremne Historie, UiTø

(7) Larsen -76

(8) Eivind Bråstad Jensen 1991: «Fra fornorskningspolitikk til
kulturelt mangfold»

(9) Jensen -91

(10) Jensen -91

(11) Ivar Bjørklund 1985: «Fjordfolket i Kvænangen»

(12) Knutsen -93

(13) Turid Blytt Schøtt 1958: «Bosetning og erverv i Manndalen»

(14) jfr. Schøtt -58

(15) Øystein Steinlien 1984: «Kulturell endring og etnisk
kontinuitet», Hovedfagsoppgave, UiTø

(16) Jensen -91

(17) Schøtt -58

(18) Folketellingene 1930 og 1950

(19) Larsen -76

(20) Framtid i Nord 21. 02. 95

Denne artikkelen er en oppsummering av hva vi vet om den sjøsamiske klesdrakta i gamle Lyngen, d. v. s. det som idag er Kåfjord, Lyngen og Storfjord kommuner. De mange spørsmålene viser at det er behov for å gjøre rede for kildematerialet og vurderinger av det. Det er viktig at kildematerialet skal være tilgjengelig for alle som har interesse.

Berit Sivertsen og jeg skrev først en rapport over arbeidet hun hadde gjort. For å komme videre med prosjektet, og ikke minst fordi nye viktige kilder dukka fram, skrev jeg denne nye rapporten, hvor tolkninger av kildematerialet utgjør en stor del. Det som virkelig ga et puff videre, var funnet av Just Qvigstads manuskripter og innsamla opplysninger gjort på slutten av 1800-tallet. Dette materialet lå uregistrert og ukatalogisert i et hvelv på Etnografisk Museum i Oslo til det ble gjenoppdaga høsten 1994. Qvigstad overlot det til Etnografisk Museum i 1938-1945.

Jeg er ingen ekspert på dette området, men har alltid hatt stor interesse for historisk kildemateriale. Jeg har noe erfaring fra sying av kofter og belter, men som grunn for mine tolkninger og vurderinger av dette materialet, har jeg først og fremst det jeg lærte i prosjektarbeidet som var en del av gjenstandsregistreringa ved De samiske samlinger i Karasjok, hvor jeg tok for meg samisk klesdrakt fra område til område. Da ble jeg forbausa over alle fellestrekkene, og hvor lite som egentlig skilte mellom områdene. Dette gjaldt både plaggenes utforming, dekorasjon, teknikker, bruk og ikke minst ordene som ble brukt for å beskrive deler av drakta og teknikkene i tillaginga av den.

En viktig kilde, skifteprotokollene, har jeg ikke gått gjennom i detalj, men gått over med harelabb. En del klesplagg er beskrevet med farger og tilbehør, ikke minst ved skiftene på 1700-tallet. Nå er også gjenstandslistene tilgjengelig fra skifter på 1800-tallet. Jeg har tatt noen stikkprøver her. I disse listene er det lite detaljer om klærne, men en grundig gjennomgang kunne selvfølgelig gi en mer detaljert beskrivelse av hvor og når kofta og sølvkragen gikk ut av bruk. Men dette er en tidkrevende jobb. En interessant observasjon er at koftene på 1700-tallet ble beskrevet både med farge og materiale, og om de var brukte eller nye. En ny kledeskofte hadde samme verdi som ei melkeku. I 1850 står kofta bare oppført som kofte eller «finnekofte» uten videre beskrivelser, og har ikke på langt nær samme verdi som før.

Jeg har unngått å bryte opp teksten med for mye kildehenvisninger, men kildelista bakerst burde være til hjelp. Sitatene er gjengitt i opprinnelig språkdrakt, bortsett fra sitatene av Anders Larsen som jeg har oversatt fra samisk. Jeg har ikke brukt Qvigstad sin oversettelse fra 1950 fordi den ikke er helt nøyaktig. Videre har jeg retta de samiske termene til ny skrivemåte for å få dem til å samsvare med ordlista som er bakerst i heftet. Jeg legger hele vegen vekt på de samiske termene, da de er viktige når man skal tolke kildematerialet. Termene gir ofte svært gode beskrivelser av plagg og mønstre, og gjennom språket finner vi også tilsvarende plagg og mønstre i andre samiske områder.

Kjellaug Isaksen og jeg foretok noen museumsbesøk i januar 1995. Vi fikk i stor grad slippe til i museenes magasiner. Både plaggene vi så på og diskusjonene med Kjellaug var svært nyttige. Jeg takker for all hjelp og velvillighet fra Rolf Gilberg på Nationalmuseet i København, Elisabeth Brundin på Nordiska Museet i Stockholm, Espen Wæhløe på Etnografisk Museum i Oslo, Leiv Pareli på Norsk Folkemuseum, Henning Siverts og Aud Bergli på Bergen Museum, Dikka Storm på Tromsø Museum, Inga Hermansen Hætta på Duodjiinstituttet i Guovdageaidnu og Susanna Jannok Porsbo på Ájtte Museum i Jokkmokk. Reidar Breivik har tålmodig lest gjennom mange utkast og gitt gode råd underveis. Takk også til Bjørn Jordahl som har lest gjennom manuskriptet og hjulpet meg med språket.

Det er helt sikkert mye å sette fingeren på, men alt arbeidet jeg har lagt ned her, har jeg gjort på fritida, og da er tida begrensa. Jeg håper at dette materialet kan komme til nytte både for historisk interesserte og for husflidsutøvere. Materialet kan være utgangspunktet for å sy kofte som festplagg/ bygdedrakt, men det kan også gi inspirasjon til å ta opp gamle mønstre og metoder til å dekorere husflidsprodukter i området, i tillegg til ideer til nye produkter, alle grunna i gammel tradisjon. Grenevevinga er et godt eksempel på hvordan lokale husflidstradisjoner både gir økonomisk innkomme og er viktig for stolthet over identitet og egen hjembygd.

Dette skriver Peder Arild Mikalsen, f. 11/6 1870, same og folkeskolelærer fra Manndalen. Han skrev dette som svar på Qvigstads «Veiledning til undersøkelse av lappernes forhold», et spørreskjema som ble trykt i 1896. Qvigstad var rektor ved Tromsø Lærerskole og brukte i stor utstrekning elevene sine, «seminaristene», som informanter. Dessuten hadde han god kontakt med lærere rundt om i distriktet. Dette materialet er tildels veldig detaljert og er dermed sentralt i arbeidet med å finne ut hvordan sjøsamene var kledt i Lyngen i forrige århundre.

Ifølge Peder Mikalsen (skrivet er udatert, men det er sannsynligvis skrevet samtidig med de andre besvarelsene, d. v. s. 1896-98) slutta folk i Manndalen å bruke kofte omkring 1880-1890. Dette stemmer godt med uttalelser vi finner i andre kilder. Husflidsforsker Anna Grostøl ble under sine reiser i Kåfjord i 1947-50 fortalt av eldre mennesker at de huska koftebruk i Manndalen og Olderdalen. I boka «Polmak og Manndalen – to samebygder» av Schjøtt blir det også fortalt av eldre folk i Manndalen at gamle mennesker i 1880-årene gikk kledd i utstafferte kofter. Også to andre informanter fra Qvigstads undersøkelse uttaler seg om koftebruken. Edvard Kiil fra Storfjord forteller i 1885 at samene i Storfjord gikk alminnelig kledt som bufolk, bare kvinnene hadde en egen hue. I 1897 beretter Rasmus Hansen fra Pollen at «kun 2 menn bruker ennu kofte, 2-3 kvinner lappehue».

Nils J. Chr. Vibe Stockfleth, finnemisjonær i Lyngen, skriver at finnene i Lyngen brukte sitt eget morsmål innbyrdes og i husene, også de av dem som kunne uttrykke seg på norsk og som gikk norsk kledt (1848:235). Med andre ord må overgangen fra kofte til norske klær ha starta allerede i 1840-årene, ihvertfall i deler av Lyngen.

Den som virkelig setter oss på spor etter den gamle klesdrakta i Lyngen, er Ole Thomassen (Skuvla-Tomma) som ble født i Skibotn i 1844, men flytta til Billefjord i Porsanger hvor han arbeidet som lærer. Han ga i 1898 på Just Qvigstad sin anmodning en veldig detaljert framstilling bl. a. av sjøsamenes klær i Lyngen og Porsanger. Å dømme ut fra beretninga hans, var kofta i vanlig bruk da han forlot Lyngen. Hans beretning er uten tvil den mest detaljerte kilden vi har fra gamle Lyngen, og han blir dermed vår hovedkilde for hvordan klærne har vært. Han skriver selv at han beskriver forholdene i sin alminnelighet, men tar med større avvikelser som han anser å gjelde for et helt herred. Han tar for seg sjøsamenes klær systematisk plagg for plagg, og jeg lar han fortelle med egne ord. Jeg har i beretninga hans utelatt kommentarer om klesdrakten i Porsanger:

«På Kvindernes Klæder i Lyngen benyttedes fordetvisse norsk Snit, på Mændenes derimot ikke. Her i Porsanger på ingen af Delene. Mændenes Klæder i Lyngen på øvre Kroppen: Skjorte, báidi, Nattrøien, readdju, kaldtes oftest vuolidusreaddju, Vest, liive, Kofte, gákti, Dork, dorka, Pæsk, muoddá. Benklæder: Underbukse, vuolidusbuvssat, almindelige Benklæder, badjeldusbuvssat, Renbællingsbukser, stihkagálssohat, Komager, gápmagat, Skallekomager, gállohat, Bællingskomager, nuvttahat, Komagbånd simpelt vævede, njuolggovuoddagat, krinede Komagbånd, hearva- dahje girjevuoddagat, Votter, fáhcat, Renskindhandsker, gistát.

Kvindernes Klæder: Linned, báidi, Nattrøie, readdju, Halsetørklæde, čoddabirraliidni, Overtørklæde, badjeldusliidni, Schal, stuora liidni, et Par Strømpelægger uden Fodpartiet, bittut, et Par Tistiller, buvssat, som går nedover til Knæet, et Skjørt, vuolpolahkki, en Kofte eller Kjole, vuolpu, et Par Komager, gápmagat, og Komagbånd, vuoddagat, votter, fáhcat, Forklæde, firkkal.»

Om ungenes klær:

«Væsentligste Forskjel består kun i Størrelsen. Når Børne begynder at gå benyttes der til begge Kjøn et Par Bukser, åbne i Skrævet, et Par Komager, et Linned – Skjorte – samt en Hue, til Pigebørn af to Sorter Bomuldstøi og til Guttebørn af sort Klæde med et Par på Issen af rødt og blåt Klæde fastheftede firkantede Lapper af ca. 1 cm i Kant.»

Ifølge Berit Marit Hætta kalles barnebukser som er åpne i skrittet for fálttet. Det er vanlig at samiske ungers klær er kopier av de voksne sine klær. Luene som beskrives her, kan være av samme type som beskrives i «Samisk koftebruk i Ofoten og Sør-Troms» (Inga/Eriksen/Eriksen 1986). Lignende luer brukes også i Karesuando, Guovdageaidnu og Karasjok og syes fremdeles i kjeskinn i Manndalen.

Den før nevnte Mikalsen skriver om klesdrakten etter at selve kofta er gått ut av bruk:

» Mændenes klædestykker og navne paa disse: báidi (skjorte), uŋŋerbuvssat, uŋŋerreaddju, olgguldasbuvssat, suohkut, brisduka, olgguldasreaddju, gahpir ja čeabetliidni. Kvindernes klædestykker og navne: báidi, buvssat oktan fiehtarbáttiin, uŋŋervuolpu, suohkut ja bittut, readdju, gahpir ja liidni. Firkkal.»

Selv om ikke kofta er nevnt, er nesten alle de andre delene av den sjøsamiske klesdrakta fremdeles i bruk 1896-98 i Manndalen.

Den samiske klesdrakta besto av en rekke plagg. Den var et hverdags- og arbeidsantrekk, men som vi skal se, var deler av den forbeholdt bryllup og andre staselige anledninger. Der kofta har vært i bruk opp til vår tid, ser vi at det har blitt sydd varianter av koftene etter om de skulle brukes til hverdags eller til fest. Hverdagskoftene har vært enklere dekorert og i billigere materiale enn stasplaggene. Men ofte har også staskofta, etterhvert som den ble slitt, blitt arbeidkofte. Sjøl om selve kofta gikk ut av bruk i Lyngen på slutten av 1800-tallet, har andre deler av drakta vært i bruk helt til etter andre verdenskrig (f. eks. komager og komagband), og strikkavotter er i bruk fremdeles, men med nye mønstre. Jeg skal komme tilbake til de enkelte plaggene.

Det virker som at Ole Thomassen (f. 1844) beskriver forholdene i Lyngen før han reiste derfra. Peder A. Mikalsen (f. 1870) er nesten 30 år yngre, og gjennom han får vi inntrykk av forandringene som skjedde i skikk og bruk hos sjøsamene på slutten av forrige århundre. Disse to kommer vi til å høre mer til utover i dette heftet.

(Når jeg skriver om kofta og andre samiske klesplagg generelt i det nordsamiske området, bygger jeg dels på Berit Marit Hætta sin artikkel og dels på egne erfaringer.)

Jeg har spesielt satt meg inn i koftetradisjonene innafor det nordsamiske området. Det viser seg, når man tar av de mer moderne kjøpebandene, at koftene er veldig like. Snittet bygger på peskesnittet, som igjen er grunnet på reinskinnets form og hvordan man utnytta skinnet best mulig. Det å legge klederemser mellom i sømmene er også overført til koftene fra skinnsøm, hvor det gjøres for å forsterke sømmen. Typisk er at det er to skulderstykker. Ryggen er gjerne inndelt i flere deler, alt etter hvor fin kofta skulle være. De eldste koftene har gjerne færrest deler. Kofta har vært svært rommelig, med skuldersømmene langt nedpå armen, fordi den var et ytterplagg. Det er satt inn kiler for å gi bevegelsesfrihet og en fin sving i kofta. Den nederste kanten, holbi, er vanligvis sydd på som egen del og dekorert. Holbi er enten vevd på grindvev eller avrevet jarekant fra kledet. Dermed behøver man ikke å legge opp eller belegge koftekanten.

Koftene følger de samme reglene for fargevalg. Rekkefølgen av fargene i skulderpynten og i holbi er den samme i alle nordsamiske kofter. Fargene rød, gul og tildels blå går igjen. Rødt klede er stort sett alltid med i pynten. I holbien og på ermene er det røde nederst, på skuldrene foran er det røde øverst og over skuldrene bak er det røde nederst. Dernest brukes gult klede over det røde, bortsett fra på skuldrene foran, hvor det gule er nederst. Rundt halsåpninga er det røde kledet nærmest kanten, vanligvis rundt sårkanten. Det har noen ganger vært brukt blå klederemser i tillegg til de gule og røde, slik at kofta er dekorert med klederemser i tre farger. Svært mange kofter har dearis, mellomlegg, i sømmene. Hvis kofta er hvit, skiftes de gule klederemsene ut med blå klederemser. Hvis kofta er rød, brukes blå eller grønne klederemser istedenfor røde.

Koftene syes/syddes i mange materialer, det man har fått tak i, men vadmel har vært veldig vanlig fordi det var hjemmelaga. Klede har vært populært, men det måtte kjøpes/byttes til seg, og det har dermed begrensa bruken for mange til bare som pynt på vadmelskofta. Bredden på klederemsene i pynten på kofta ble dermed også et økonomisk spørsmål. Koftene folk brukte daglig, var gjerne svarte, hvite eller grå og mindre pynta enn staskoftene.

Lyngendialekta hører helt klart til nordsamisk, den er forholdsvis lik Karesuando-dialekta. Dialekta har en del klare sjøsamiske trekk, men det går mer på ordtilfanget enn på uttalen. Ellers har dialekta tatt opp i seg en del finske ord, noe som er et resultat av kvæninnvandringa og det finske språkets sterke stilling i lang tid.

Hvor forskjellig var sjøsames klær fra reindriftssamenes klær? Vi har noen kilder som belyser dette. Ole Jørgen Hansen, f. 1866 i Kvænangen, beskriver i 1892 fjellsamenes klesdrakt som svar på Qvigstads spørsmål. Han regner opp alle klesplaggene, men han beskriver ikke utseendet. Det er akkurat de samme klesplaggene som Thomassen regner opp som sjøsamenes klesdrakt, med unntak av at han ikke nevner vest. Han skriver at de ikke brukte ullstrømper og at eldre fjellsamer ikke brukte skjorte. Anders Larsen skriver at «sjøsamenes klær er mye samme slags som reindriftssamenes klær de stedene hvor de ikke enda har skiftet klær og begynt å bruke norske klær. Det er nesten ikke forskjell å se». Fredrik Rode var prest i Alta i årene 1826-34 og skriver, etter å ha beskrevet sjøsamene i Talvik, at «… dette var også fjellfinnernes kledebon fra topp til tå, bortsett fra skinn». Også de samiske benevnelsene på de forskjellige klesplaggene og plaggenes deler og dekorasjoner er stort sett helt like i Lyngen-området og blant reindriftssamene. Så klesdrakten blant sjøsamer og fjellsamer ser i forrige århundret ut til i store trekk å ha vært den samme.

Qvigstad skriver om sjøsamene i Tysfjord at de «skilte seg ut fra fjellsamene». Her er det imidlertid viktig å ta med at fjellsamene i dette området hadde vinterboplassene i Jokkmokk og hadde kofte av lulesamisk type, med dyp V-skjæring i halsen med dekorert brystduk, vevd holbikant med flere farger, langt, smalt vevd belte og høy «topplue» sydd av 6 biter. Kofta for sommerbruk var mye godt sydd av garva reinskinn. Det er vanskelig å vite hvilke trekk Qvigstad mente var forskjellige. Fjellsamenes kofte i Talvikområdet var av nordsamisk type, fra Guovdageaidnu. Interessant er det at Anders Larsen påpeker at den sjøsamiske kofta i Kvænangen ligner på den sjøsamiske kofta i Tysfjord. Her er det selvfølgelig usikkert om han bygger på egne observasjoner eller på Qvigstads beskrivelser. Å dømme etter Thomassens beskrivelse, ligner også Lyngenkofta på koftene i disse to distriktene.

Det er vel heller ikke unaturlig at koftene som sjøsamene brukte var ganske like i store områder, når vi ser på de like vilkårene i den materielle kulturen. Dessuten møtte sjøsamene hverandre, mennene når de var på fiske, men også kvinnene traff hverandre på markeder og i forbindelse med kirkehelger, og dermed fikk de ny inspirasjon til koftesyinga. Samekofta, som alle andre klesplagg, er et resultat av materielle forhold, lån fra andre kulturer og en estetikk som kanskje sprang ut av vilje til å uttrykke tilhørighet og identitet. Luene karakteriserer de forskjellige områdene mer enn koftene. Dette kommer jeg tilbake til.

Formen på Mændenes Kofter i Kistrand bruges som i Lyngen, kun at Udstaferingen er noget anderledes omkring Halsåbningen. Istedetfor Vest bruges intet tilsvarende Klædestykke; kun har jeg hos enkelte af ældre Folk seet den såkaldte raddeleahppi, der også i gamle Dage, før Vesten blev almindelig, benyttedes i Lyngen. Den var en stor løshængende Lomme af ca Par dm. Bredde i Firkant med en omkring Halsen hængende Snor eller Bånd, hvis Ender var hæftet fast i Lommens to øverste Hjørner og dækkede forsåvidt hele Brystet. Fjeldfinnerne benytter sig vist endnu af sådant.

Broderingen benyttes både i Lyngen og Porsanger kun til Kofter for begge Kjøn og til Broderingen benyttes blåt og rødt Klæde, også tildels gult, som i 1-2 cm. brede Strimler benyttes omkring Hals- og Bryståbning, čeabeha ja ohcaráiggi birra, og tildels også over Skuldrene. Til mændenes Kofter nedentil benyttes to ligeløbende med ca. 5 mm Mellemrum rødt Uldgarn, der med almindelig Sytråd fastsyes så nær den nederste Kant, som det lader sig gjøre, healmmi deaddit.

Thomassen skriver at utstafferingen rundt halsåpninga var noe forskjellig i Lyngen og i Porsanger, uten å gi en nærmere forklaring. I Porsanger idag utgjør en bred remse av rødt klede kragen, og kledet fortsetter like bredt rundt brystsplitten. På de sjøsamiske koftene som er funnet og avbildet fra Kokelv og vestover, er både kragen og halsåpninga kanta med smale klederemser i to farger, tilsvarende det Thomassen beskriver i det siste avsnittet. Dessuten er kragen dekorert med firkanter, kiler og tildels kråkesølv. Jeg oppfatter at det kan være denne forskjellen han sikter til.

Koftas nederste kant beskriver han slik mannskoftene har vært dekorert i Karasjok, Porsanger og Tana fram til idag. Riktig gamle mannskofter fra Karasjok og Tana har ordentlig holbi, altså påsydde klederemser, mens mannskoftene i dette området fra dette århundret, ikke har anna enn to ulltråder nederst, luskkostat. På gamle bilder av sjøsamer, f. eks. fra Lerretsfjord (Fors/Enoksen 1991: 39), og også på bildene fra Tromsø nevnt under her, ser ikke mannskoftene ut til å ha holbi. Knud Leem, som var misjonær i Porsanger og Laksefjord, seinere også i Alta, skriver at mannfolkenes underkofte langs nedre kant var pynta med farga tråd, som han kaller luskuldat. Dette kan tyde på at skikken med å dekorere nerkanten av mannskofta bare med ulltråder kan være et kysttrekk som har spredt seg til Karasjok og Tana. Koftene fra Gaimard-ekspedisjonen på Nationalmuseet i København bestyrker teorien om at dette har vært vanlig på kysten. Dem skal jeg beskrive i neste kapittel.

Raddeleahppi, brystduk, har som Thomassen skriver, også vært brukt blant innlandssamene. Etter både Thomassen, Mikalsen og Anders Larsen sine beskrivelser virker det som at brystduken på kysten etterhvert har blitt erstatta med en vest, men har beholdt navnet brøsduka eller brisduka. Berit Marit Hætta skriver at i Guovdageaidnu ble raddeleahppi oppfatta som et fast tilbehør til dorken, og at den gikk ut av bruk samtidig med den. Der ble den til sist bare brukt av menn.

«På Kvindernes Klæder i Lyngen benyttedes fordetvisse norsk Snit (…) Kvindernes Kofter nedentil broderes med ovennævnte Klædestrimler af to tildels af tre Kolør; disse Strimler syes først fast til hverandre og kaldes holbi. Klædefarvernes Sideordning er varierende efter hvers Smag (…) Enderne af Koftearmerne både i Lyngen og Porsanger udstafferes med Klædesremmer tildels af to Kolør og det for begge Kjøn.»

Kvinnenes kofte var altså i motsetning til mannskofta og til kvinnekofta i Porsanger, av «norsk snitt». Dette fenomenet finner vi også i Sør-Troms, hvor noen av de siste kvinnekoftene som ble brukt, før koftebruken ble borte, var sydd mer eller mindre som en kjole, men pynta som en kofte.

Dette er den eneste detaljbeskrivelsen vi har av kofta i gamle Lyngen. Som vi ser, skriver han at mannskofta var grå eller hvit, kvinnekofta var svart. Men når vi kikker i skifteprotokollene fra 1700-tallet, som inneholder fortegnelser over klær som den døde hadde etterlatt seg, blir bildet et annet. Vi finner nevnt kofter av klede, vadmel og kjersey (et grovt, valka og farga ulltøy). Blant mannskoftene finner vi nevnt svarte, grønne, røde, blå og hvite kofter. Blant kvinnekoftene er nevnt hvite, blå, grønne og røde kofter. Dette betyr ikke at andre farger ikke har vært brukt, for de fleste koftene står oppført uten fargeangivelse. At koftene etter Thomassens beskrivelse var sorte eller grå, kan være et resultat av påvirkning fra læstadianismen, som kom til området rundt 1850. Det kan også skyldes at de siste som brukte kofte var eldre mennesker som kanskje ikke følte for å pynte seg. Hvitt, svart og grått er også naturlige farger når vadmelet ikke farges.

I Lyngen Bygdebok, bind I, finnes et maleri fra 1888 fra Ullsfjord. Kvinnen på bildet er koftekledd. Beltet kan være med maljer eller kråkesølv. Det har ikke vært mulig å oppdrive opplysninger om kvinnen, og det er vanskelig å bedømme om hun er flyttsame fra Karesuando eller sjøsame. Detaljer på klærne kommer ikke fram på bildet.

Anders Larsen minnes om kofta i Kvænangen, at da han var barn (han var født i 1870), var klærne sydd av mørkeblått eller hvitt vadmel, eller av mørkeblått klede. Mange i Kvænangen brukte mørkegrå kofte, obbareaddju. Den nådde nesten til knærne og ble knappa med en knapp om halsen. De brukte ikke belte. De hadde en brystduk (vest) som nådde til hoftene. Den var av grått vadmel, men ryggen var av hvitt lerret. De hadde grå vadmelsbukse, som holdtes oppe med et rynkeband om livet. Også mannfolk hadde et belte når de om søndagen pynta seg og tok på seg kofta. Videre beskriver han at kvinnene brukte gákkesbárvi, en vadmelskofte som nådde nedenfor knærne. Larsen mener at folk i Kvænangen brukte nesten samme slags klær som sjøsamene i Tysfjord, og han henviser til Qvigstad sin beskrivelse.

Qvigstad skriver i 1929 at da han første gang kom til Tysfjord, fant han noen få sjøsamer som skilte seg fra de øvrige. Han skriver at de fleste samer i Tysfjorden var i tidens løp innvandra fra Jokkmokk og Gällivare og skilte seg i utseende, drakt og språk fra fjordens gamle samiske befolkning. De opprinnelige samene brukte en kofte av hjemmevevet grått vadmel; den hang løst uten belte og nådde til kneet, hos kvinnene ofte bare ned på låret, og ble knept oventil med en knapp. Mennene hadde vest, som nådde til hoftene. Den var vevd av grå ull, ryggstykket av hvitt vadmel. Den kaltes brøsduka. Buksene var av alminnelig grått, av og til av svart eller hvitt vadmel, og holdtes oppe med et rynkeband. Under kofta hadde de en skjorte av hvitt vadmel. På hodet hadde mennene en topplue, strikka av grå ull. Noen hadde toppen så lang at den nådde til akslen. Rike samer sendte av og til huene til Bergen og fikk farga dem røde. Rike samer hadde til høytidsdrakt knebukser med sølvspenner, «sølvbelte» med mange spenner og strømper. I det daglige brukte ikke samene strømper. Han skriver til slutt at «nå for tiden har finnene antatt norsk klededrakt».

På et bilde tatt av fotograf Knudsen før 1865 i Tromsø ser vi to samiske menn (se bilde). Vi vet ikke hvor de var fra, men jeg tolker dem til å være sjøsamer p. g. a. de rene vadmelsklærne, saueskinnsdorkene og at det ikke er noen lasso med på bildene. Den ene er kledd i saueskinnsdork, vadmelsbukser, komager og lue av klede el. lign. med dusk. Den andre er kledd i hvit kofte med smale klederemser over skuldrene, dearis i ermesømmen og klede i avvikende farge nederst på ermene. Halsåpninga og kragen er kanta med tilsvarende klederemse, og den avluttes i et kryss i nerkanten av halsåpninga. Det er ikke klederemse i holbien. Innafor halsåpninga sees et rutete skjerf. Også han har vadmelsbukser og komager. På et annet bilde tatt ved samme anledning ser vi 6 sjøsamiske menn og to kvinner sittende sammen med en nordmann. Det er vanskelig å se detaljer på klærne, men de ser ut til å være kledd omtrent som på det første bildet, to menn i dork, resten i kofter. Tre kofter er hvite, tre kofter er mørkere. Kvinnene har tørkle rundt halsen og samme lue som beskrevet under, gobbagahpir. På grunn av at kledekrysset under halsåpninga på mannskoftene, er jeg tilbøyelig til å plassere disse koftene i Sør-Troms, da dette er et trekk disse koftene har felles med Jukkasjärvi- og Karesuando-koftene. Den nåværende koftetradisjonen i Sør-Troms har sitt utspring i Jukkasjärvi. Men de kan også være fra i nærheten av Tromsø, for det er lite vi vet om koftebruken der.

I Bygdebok for Kvænangen s. 222 er et bilde fra Manitoba-ekspedisjonen på vei til Alaska i 1898. Vilhelm Basi fra Langfjorden har på seg kofte og hatt. Han står delvis gjemt bak de andre, men vi ser at kofta hans er pynta med klederemse(r) over skuldrene.

På et bilde ser vi to menn fra Ytre Kvænangen (se bilde). Mannen i kofte og hatt skal være fra Olderfjord eller Seglvik. Kofta hans ligner mye på Vilhelm Basi si kofte, d. v. s. at den er pynta med brede klederemser over skuldersømmen med dearis i sømmen. Koftas nedre kant er pynta med ulltråd.

I Valkeapää sin bok «Beaivi Áhčažan», bilde nr. 474 og 475, ser vi Thomas Eira og Anders Bær fotografert i det som kan være en sjøsamekofte, mens de var i fengsel etter Kautokeino-opprøret 1852. Anders Bær hadde nær tilknytning til Kvænangen. Kragen er brodert på en lignende måte som kragene på kofta fra Øksfjord. Det er klederemser i to farger over skuldrene og langs med kragen og brystsplitten. Nerkanten av kofta sees ikke. Ermeavslutningen er i én farge.

Kolsrud skriver om hvordan kofta var hos sjøsamene i Rognsund. På den grå mannskofta var det langsetter den nedre kanten og rundt handleddene, rundt bryståpninga, på kragen og utover akslene kanta med rødt og blått tøy. Kvinnene farga kofta si sort. Den rakk omlag til anklene. Men på ryggen var det ingen pynt slik som hos fjellsamene. Kledestrimlene var sydde på i et slags sikk-sakk-mønster. De fleste eide et par-tre kofter. I halsåpninga under kofta hadde sjøsamene ei lomme. Den var laga som et slags løsbryst av vadmel med lerret på innsiden, raddeleahppi. I høyre siden var det en åpning til å putte inn tobakk og pipe. Raddeleahppi var festa rundt halsen med ullsnor. Fargen var grå, men ellers var brystduken brodert med påsydde tøyband i forskjellige farger, rødt, blått, svart, gult, o.s.v.

Det finnes et bilde av Nils Salamonsen, Gárgo-Nilla, Burfjord (1836-1912), med kofte på seg (se bilde). Denne kofta skiller seg noe ut fra de andre koftebildene. Kofta ser ut til å ha en åpen V-halsåpning. Kragen går heller ikke like langt fram som på koftene på de foregående bildene, og kraveendene er rett avkutta. Halsåpninga ser på bildet ut til å være svært sparsommelig pynta, med ulltråder eller veldig smale kledestrimler. I nerkant av åpninga er det en liten firkant av klede. Bildet skal være fra 1910. Gárgo-Nilla var predikant for finnemisjonen, noe som kan forklare at kofta var veldig beskjedent pynta. Han var født og oppvokst i Gárgo, men var gift med en kvinne fra Guovdageaidnu.

Emissær Bertrand Nilsen leverte i 1910 til Etnografisk Museum ei svart mannskofte fra Øksfjord i Loppa, en brun kofte, en løs koftekrave, koftebelter og en hornlue fra Øksfjord og Ullsfjord i Loppa. Hornlua og den brune kofta er forsvunnet. Det eneste som er igjen av den forsvunne kofta, er beskrivelsen i protokollen: «18538 Brun kofte, halsaabning og skuldrene kantet med røde, blaa, gule baand, ærmeaabninger med bredere kantninger af røde og brune baand. Længde 90 cm. Ulsfjord, Øksfjord, Finmarken.» Mannskofta er sydd av svart klede og er dekorert med klederemser i tre farger, rødt, gult og blått, over skuldrene, og med to farger langs med kragen og rundt brystsplitten. I holbien er det i tillegg til to klederemser i rødt og gult, også en taggekant av gult klede. Kofta består av forstykke og bakstykke, skulderstykker og kiler. Bakstykket er delt i to, men delene er rette og sydd sammen slik at det like gjerne kunne vært bare ett stykke. (Se bilde.)

Det er funnet ei hvit vadmelskofte fra Revsbotn (Kokelv) i Kvalsund kommune (se bilde). Denne koftetypen finnes også på flere av Bonaparte sine bilder. Kofta er dekorert med klederemser i to farger over skuldrene, langs kragen og rundt brystsplitten. Skulderpynten på ryggen går rett over kofta. Også ermene og holbien avsluttes med klederemser i to farger. Kragen er dekorert med klederemser og rundinger. Bakstykket består av to deler og det er lagt klederemse, dearis, i sømmen.

Som vi ser er det mye av det samme som går igjen i beskrivelsene av koftene fra disse områdene. Kofta fra Øksfjord skiller seg ut med taggekant nederst. Kofta fra Kvalsund skiller seg ut med dearis i sømmen på ryggen og skulderpynten tvers over ryggen. Gárgo-Nilla si kofte skiller seg ut med forholdsvis vid V-åpning. Det virker å ha vært vanlig at den sjøsamiske mannskofta bare avsluttes med ulltråder nederst. Gjessing henviser til Henrik Kvandal fra Bjerkvikmark-Troms i sin bok «Lappedrakten». Også han beskriver luskkostat, kanting nederst på kofta bestående av ulltråder.

Skuldrene og halsåpninga er dekorert med en remse i en annen farge. Gjessing viser også til Brookes sin tegningen av en mann fra Havøysund i kofte. Den oppstående koftekragen er dekorert med siksak-band som løper på tvers over hele kragen. Dette tolker Gjessing som et gammelt sjøsamisk trekk.

P. A. Siljeström var en svenske som var med på Gaimardekspedisjonen i 1839. Han skriver om samene i Talvik ved Alta at mennenes drakt besto av en slags kort bluse av for det meste hvitt, men også svart, grått eller blått vadmel, utsydd med atskillige «sirater» omkring kragen, på akselstykkene o. s. v. De brukte belte med en kniv hengende i slire. På beinene hadde de bellinger av vadmel, med et brokete vevd band som ble knytta omkring smalbeinet og som igjen var fast i komagene.

Omkring halsen hadde de «en smal, vårdsløst sittende halsduk, som endast ofullkomligt döljer att de sakna linnet.» Om kvinnene skriver han at de var kledd som mennene, men klærne deres var mer pynta med sølv- og messingtråd. Omkring halsen hadde de et større klede.

Det eksisterer også noen trykk av sjøsamer på Seiland laga av malerier fra Gaimardekspedisjonen (se bilde). På dem ser vi kofte med klederemser i flere farger over skuldrene, langs med kragen og brystsplitten og dearis i ermesømmen. Holbi består av en eller flere remser. Under brystsplitten er en liten firkant.

Fredrik Rode beskriver sjøsamekofta i Alta-området på samme tid som Siljeström slik:

«Finnene har en særegen klededrakt, som i det vesentligste er ens for alle og som de ikke fraviker fra. Denne består hovedsaklig i en vid vadmelskofte, nesten ganske av samme snitt som en skjorte og hyppig av ufarga vadmel. Men til stas brukes gjerne blåfarga, tildels også i noen egne grønne eller brune, ja stundom i høyrøde kofter, og hvilkensomhelst farge enn denne har så er den i sømmene utsydd samt for hendene og nedentil kanta med klede av andre farger, især rødt og gult.

Under denne kofta bæres en annen likedan, men mindre omhyggelig sydd eller gammel og halvslitt kofte umiddelbart på legemet, fordi finnene brukte aldri linnet. I varmt vær om sommeren hadde de også kun enkelt kofte, men om vinteren en kofte av lammeskinn som da kaltes mudde, innerst på legemet. Det hele omgjordes av et lærbelte, som spentes således at kofta derved trekkes noe opp så den oventil faller i rike folder ut over beltet og mest rynka baktil. (…)

De har endelig en art halstørkle (raddeleahppi), dog mindre til varme enn til å gjemme penger og andre småting i. Det er til den ende dannet som de gammeldags lang av silke strikkede pengepunge, og bindes bakfra en gang omkring halsen i en enkelt knute, således at endene henger ned på brystet. Finnene bruker ingen lommer i klærne, men større ting putta de ned i barmen i den rummelige kofta og småting i halskluten.

Fruentimmernes påkledning er i de hovedsakelige stykker ikke meget forskjellig fra mennenes. Deres kofter er omtrent av samme snitt, men har dog ikke den høye oppstående kraven, i hvis sted et lite bomullstørkle ligger utover skuldrene. De (koftene) er lengre og måske ikke fullt så vide, i det minste faller de på den måten som fruentimmerne vet å folde dem, tettere til legemet. Finnedamene setter så godt som alle andre forfengeligheten i en smal midje, dog betjener de seg ikke av anna snøreliv enn deres belte, som ikke er overdrevent trangt.»

På Nationalmuseet i København finnes det en manns- og en kvinnekofte innsamla i 1839 av den danske reisende botaniker Jens Laurentius Moestue Vahl (se bilde og skisser). Han deltok også på Gaimard-ekspedisjonen.

Koftene har svært lik design. Begge er av gråhvitt vadmel og består av for- og bakstykke pluss skulderstykker, sidestykker med kiler på hver side og isatte ermer. Koftene har falsk søm foran og bak, slik at det ser ut som at for- og bakstykket består av to deler. Både halsåpninga og skuldersømmene har utsmykning av blått, rødt og gult klede, dekorert med ulltråder. I nerkant av halsåpninga er det en liten kledefirkant dekorert med ulltråd. Koftenes nerkant er dekorert med 3 parallelle røde og blå ulltråder. Ermene er avslutta med blå kledelinning med ulltrådpynt, og kvinnekoftas ermer er dessuten utsmykka med rødt og gult klede.

Disse to gamle koftene binder sammen kofta fra Kokelv, kofta fra Øksfjord, bildet av Gárgo-Nilla og Thomassens beskrivelse, trykkene fra Gaimard-ekspedisjonen, pluss de fleste elementene fra det andre kildematerialet. Skulderpynten og klededekorasjon midt bak på kragen er nesten nøyaktig den samme som kofta fra Øksfjord. På sida av kragen finner vi klededekorasjonen fra Kokelvkofta. Dekorasjonen av halsåpninga ligner veldig på Gárgo-Nilla sin kofta, sjøl om hans pynt er mer beskjeden.

Skulderpynten, avslutninga av ermet og ulltrådene i nerkant av kofta stemmer veldig godt overens med Thomassens beskrivelse, og også med de fleste koftebildene som er nevnt ovenfor. Den lille firkanten i nerkant av halsåpninga, finner vi igjen både på Øksfjordkofta, på trykkene fra Seiland og på Gárgo-Nilla sin kofte. På grunn av at kofta ikke har dearis på ryggen, og at skulderpynten på ryggstykket ikke går rett over som på Kokelvkofta og andre kofter østover, eller kofter fra Karesuando, så tolker jeg kofta til å komme fra området vest for Kokelv, mye mulig Alta-området. Koftene ligner mye på Gaimard-trykkene fra Seiland.

Gilberg og Rasmussen antar at koftene er fra Guovdageaidnu eller Karesuando, men underbygger ikke denne antagelsen med anna enn at det var en del av Vahls reiserute og at det finnes et belte av Guovdageaidnutype. Ved besøk på museet viste dette beltet seg å være vevd med hovler, som er utypisk for Guovdageaidnu og Karesuando. Det andre beltet minna veldig om kråkesølvbeltene, uten at det var kråkesølv under kledebitene. Kvinnelua var en typisk hornlue fra området fra Kokelv til Øksfjord. Vi vet selvfølgelig ikke sikkert at disse plaggene har vært kjøpt sammen, men de ser ut til å passe godt sammen. Koftene ser også ut til å være sydd av samme person. Vahl oppholdt seg i flere ganger i Tromsø-, Hammerfest- og Alta-området. Jeg tror at alle disse klesplaggene var kjøpt i Alta-området (Seiland?).

Den eldste detaljerte beskrivelsen vi har, og som kan være relevant for vårt arbeid, er av Knud Leem. Han var misjonær i Porsanger og Laksefjord, seinere også i Alta, i 1725-1734. Han beskriver både overkofter og underkofter. Mannskofta hadde krage som var dekorert med figurer av farga tråder. Rundt halsåpninga og ermeåpninga var det klederemse i en annen farge. Over skuldrene var det kledestrimmel, som kunne være klipt i tunger. Langs nedre kant var underkofta pynta med farga tråd, luskuldat, og overkofta var pynta med klederemse i annen farge. Under halsåpninga var en hekte og en malje for å hekte kofta sammen med. Kvinnekofta mangla krage, men kragen på dorken stakk opp av kofta. Kvinnenes overkofte var klipt i to og sammensydd i livet og rynka bak.

Det finnes et rikt bildemateriale av sjøsamekoftene i Kokelv- og Nesseby-området, og alle disse har «nordsamisk» halsåpning. Anders Larsen skriver at kofta kneppes med en knapp i halsen, det samme gjør Qvigstad om den sjøsamiske Tysfjord-kofta. Også Karesuando-kofta lukkes med knapper eller band i halsen. Vi vet også at brystduk har vært brukt helt til nyere tid sammen med en slik type halsåpning, men da har brystduken hatt funksjon av å være lomme for småsaker i tillegg til å fungere som skjerf. Den er gjerne sydd av rutete bomullstøy og dekorert bare på og rundt «linningen» rundt halsen.

Som vi så ovenfor, beskriver Kolsrud sjøsamene i Rognsund sin raddeleahppi som et slags lomme/løsbryst av vadmel med lerret på innsiden. I høyre siden var det en åpning til å putte inn tobakk og pipe. Raddeleahppi var festa rundt halsen med ullsnor. Fargen var grå, men brodert med påsydde tøyband i forskjellige farger, rødt, blått, svart, gult, o.s.v.

Utfra kildene ovenfor vil det være naturlig å anta samme funksjon for brystduken i Lyngen, ihvertfall på midten av 1800-tallet. Peder A. Mikalsen og Anders Larsens forteller om en vest som kaltes brisduka eller brøsduka. Det tyder på at den opprinnelige brystduken senere ble erstatta med en vest for mannfolkene.

Det er bare bildet av Gárgo-Nilla som peker hen mot dyp V-åpning, men han har ikke brystduk og bildet er så sent som fra 1910. Brystduken gikk ut av bruk, og Thomassen forteller at kvinnene brukte både liidni (tørkle) og sjal. Også sjøsamene på tegningene i Knud Leems bok fra 1767 (sannsynligvis fra Alta-området), har «nordsamisk» halsåpning, og kvinnene brukte tørkle.

De to Gaimard-koftene fra før 1839 på Nationalmuseet i København og som jeg tolker å være fra Alta-området, har forskjellig halsåpning. Herrekofta har rund halsåpning med brystsplitt, kvinnekofta har V-åpning. Da det virker som at samme person kan ha sydd koftene, viser dette at begge typer halsåpning har vært brukt til samme tid. At kvinnekofta har V-åpning kan være en fordel ved amming. Både kofter fra Sør-Troms og Karesuando kan ha halsåpning som er klipt i V.

Vi må ikke se kofta isolert fra klesplaggene den har vært brukt sammen med. Den har vært en del av en påkledning og har fungert sammen med andre klesplagg, noe som helt sikkert har påvirka utforming og funksjon. Hvilke andre klesplagg var så dette? Som vi skal høre videre, så var dorken viktig. Både manns- og kvinnedorken hadde krage, og den ble dekorert som vi skal se under avsnittet om kråkesølv. Dorkekragen har stukket opp av kofta, og dermed påvirka halsåpningas utforming.

På kofta fra Øksfjord på Norsk Folkemuseum i Oslo ser vi at den ble lukka med hemper under halsen, ikke helt opp, men ca. 5 cm nedenfor der hvor kragen begynner. Kofta får en tydeligere Y-åpning. Det forklarer også hvorfor endene på kragen er rette og ikke er avrunda som vanlig på innlandskofter. Denne lukningen er både dekorativ og helt sikkert praktisk når man brukte dork under og kragen på dorken skulle stikke opp innafor koftekragen.

Det finnes et rikt bildemateriale av sjøsamekoftene i Kokelv- og Nesseby-området, og alle disse har «nordsamisk» halsåpning. Anders Larsen skriver at kofta kneppes med en knapp i halsen, det samme gjør Qvigstad om den sjøsamiske Tysfjord-kofta. Også Karesuando-kofta lukkes med knapper eller band i halsen. Vi vet også at brystduk har vært brukt helt til nyere tid sammen med en slik type halsåpning, men da har brystduken hatt funksjon av å være lomme for småsaker i tillegg til å fungere som skjerf. Den er gjerne sydd av rutete bomullstøy og dekorert bare på og rundt «linningen» rundt halsen.

Som vi så ovenfor, beskriver Kolsrud sjøsamene i Rognsund sin raddeleahppi som et slags lomme/løsbryst av vadmel med lerret på innsiden. I høyre siden var det en åpning til å putte inn tobakk og pipe. Raddeleahppi var festa rundt halsen med ullsnor. Fargen var grå, men brodert med påsydde tøyband i forskjellige farger, rødt, blått, svart, gult, o.s.v.

Utfra kildene ovenfor vil det være naturlig å anta samme funksjon for brystduken i Lyngen, ihvertfall på midten av 1800-tallet. Peder A. Mikalsen og Anders Larsens forteller om en vest som kaltes brisduka eller brøsduka. Det tyder på at den opprinnelige brystduken senere ble erstatta med en vest for mannfolkene.

Det er bare bildet av Gárgo-Nilla som peker hen mot dyp V-åpning, men han har ikke brystduk og bildet er så sent som fra 1910. Brystduken gikk ut av bruk, og Thomassen forteller at kvinnene brukte både liidni (tørkle) og sjal. Også sjøsamene på tegningene i Knud Leems bok fra 1767 (sannsynligvis fra Alta-området), har «nordsamisk» halsåpning, og kvinnene brukte tørkle.

De to Gaimard-koftene fra før 1839 på Nationalmuseet i København og som jeg tolker å være fra Alta-området, har forskjellig halsåpning. Herrekofta har rund halsåpning med brystsplitt, kvinnekofta har V-åpning. Da det virker som at samme person kan ha sydd koftene, viser dette at begge typer halsåpning har vært brukt til samme tid. At kvinnekofta har V-åpning kan være en fordel ved amming. Både kofter fra Sør-Troms og Karesuando kan ha halsåpning som er klipt i V.

Vi må ikke se kofta isolert fra klesplaggene den har vært brukt sammen med. Den har vært en del av en påkledning og har fungert sammen med andre klesplagg, noe som helt sikkert har påvirka utforming og funksjon. Hvilke andre klesplagg var så dette? Som vi skal høre videre, så var dorken viktig. Både manns- og kvinnedorken hadde krage, og den ble dekorert som vi skal se under avsnittet om kråkesølv. Dorkekragen har stukket opp av kofta, og dermed påvirka halsåpningas utforming.

På kofta fra Øksfjord på Norsk Folkemuseum i Oslo ser vi at den ble lukka med hemper under halsen, ikke helt opp, men ca. 5 cm nedenfor der hvor kragen begynner. Kofta får en tydeligere Y-åpning. Det forklarer også hvorfor endene på kragen er rette og ikke er avrunda som vanlig på innlandskofter. Denne lukningen er både dekorativ og helt sikkert praktisk når man brukte dork under og kragen på dorken skulle stikke opp innafor koftekragen.

Om luene forteller Ole Thomassen om Lyngen:

«Kvindernæs Hovedplag samme både Sommer og Vinter; det var en egen Sort Huefacon, der i fra Posen og opover dannede som en fladtrykket Pose med Fylding, gahpirdeavdda, af Hampetøy. (…) Kvinderne brugte den samme Hue stadig; kun om Vinteren brugtes et Tørklede over Huen. (…) Kvinder i Lyngen tvindede sit Hår i enkel Tvinding og rullede det sammen over Nakken, så det kom til at ligge under Huen. Enkelte flettede det, men også da ordnedes det så, at det skjultes af Huen.»

For å få bedre inntrykk av luene, må vi gå til andre kilder. 2 foto tatt av lærer Liljedal (1921-22 i Olderdalen) viser greneveving. Veversken er iført samisk kvinnelue (se bilde).

Mange informanter husker slike luer i bruk, både i Olderdalen og i Manndalen. Jeg gjengir her noen av dem. F. eks. så huska Lars Albrigtsen, f. 1905 nær Olderdalen, at en kone fra Manndalen som brukte å være hjemme hos dem, var iført en slik lue. Hun flytta senere til Kvænangen. Hun ble hele 103 år gammel og røkte pipe. Lua var grå/sort, mørkegrønn med striper, pynta med band helt rundt lua. Han sier lua var nesten som en alpelue.

Karoline Monsen, f. 1918 i Manndalen, forteller at Marja-Inga (Inger Jonsen, f. 1893) gikk med en slik lue. Lua var svart og rund, med en pose som gikk bakover. Det var band rundt lua i grønt, blått og rødt. Bandene kan hun minnes. Antagelig var noen av dem kroklisser. Hun kan også huske at flere andre kvinner brukte slike luer.

Elfrida Hansen, Olderdalen, f. 1906, husker lua som ble brukt av de eldste kvinnene i hennes barndom. Lua var sort med pull, pynta med bomullsband. Elfrida husker spesielt ei «gammeljente» som alltid satt og fingra band til lua. Hun skifta ofte lueband, brukte forskjellige fargesammensetninger og mønstre. Som oftest var luebandene fingra, men Elfrida husker også at at den eldre damen vevde band.

Helene Mikalsen, Manndalen f. 1905, har foto av Inger Hansa med lue på seg. Helene husker at farens søster, Elen Andreassen, brukte en slik lue inntil sin død i 1920-årene. Det er utifra dette minnet at Helene og søstra Amanda (1890-1969) «rekonstruerte» tantas lue i 1938-40. Lua er i tynt sort ullstoff.

Nederst er den pynta med et bredt, mørkt stoff og ovenfor den et blått silkeband. Helt nederst skal det sees litt hvitt, noe syersken (eieren) påpeker var veldig viktig å ha. Hvorfor vites ikke, men også på luer fra andre områder går denne hvite kanten igjen. Lua har rynker framme og bak, snøring bak. Pullen ligger bakover og er fylt med garn el. l. eller ingenting. Nedenfor pullen er det et løstsittende bredt svart silkeband, festa midt foran og midt bak. Lua kaller hun for gobbagahpir eller sámegahpir.

På Bergen Museum oppbevarer de en kvinnelue av svart bomullsstoff kanta med grønt silkeband og kvitprikka blåtøy (BM. E. 003071). Rundt lua er det et svart silkeband, som er festet til lua et par steder. Lua ble innsamla i 1934 i Lyngen. (Se bilde).

At lua må være en gammel modell, skjønner vi av et kobberstikk fra 1698, hvor vi ser 2 «sjøfinn-koner» med en lignende lue på seg. (Lilienskiold, Speculum Boreale, bd. 2). Lilienskiold skriver:

«Hoffvedet omgyrter de med it hvidt linnen-klæde, som imod nachen er tilsammen ryncket, oc fastbindis 2de gange om hoffvedet med it afffarffved baand.» (s. 136).

Anders Larsen fra Kvænangen beskriver samme slags lue og skriver videre: «Om vinteren når kvinnene var ute, brukte de utenom lua også tørkle over hodet. Men om sommeren og når de var innendørs, brukte de bare lue (…) Etter hva jeg vet, brukte sjøsamekvinner i tidligere tider slike luer i Lyngen, Skjervøy, Kvænangen, Loppa, Talvik og Alta. I Kvænangen og sikkert andre steder har sjøsamekvinnene slutta å bruke slike luer. De bruker tørkle eller de går barhodet på samme måte som ikke-samiske kvinner.»

Ifølge de muntlige kildene brukte kvinnene ofte sjal over lua. Fra begynnelsen av 1900-tallet begynte kvinnene å foretrekke å bruke bare sjal over hodet. Sjalet var som oftest svart og hadde frynser. Det ble kalt diehppeliidni. Luene ble borte etter hvert, men noen få fortsatte å bruke dem ihvertfall fram til 1920-årene.

Samme luetype har vært og er i bruk i andre samiske områder, bl. a. Sør-Troms, hvor den kalles deavddagahpir. I eldre tid har lua vært brukt i Karesuando, men her har man gått over til å bruke en annen luetype. I Karesuando og Jukkasjärvi blir lua kalt for duorran. I alle disse områdene brukes vevde band i hvitt og rødt, noen ganger med littegrann blått i, rundt lua. Informantene i Kåfjord kaller lua for gobbagahpir, nissongahpir eller sámegahpir. Ordet gobba kan være det samme ordet som lokalt brukes om insekter med stor, rund bakpart. Dermed gir ordet en bra beskrivelse av lua.

Vi ser to sjøsamiske kvinner på fotograf Knudsens bilde tatt før 1865 i Tromsø. Vi vet ikke hvor de var fra, men de er sannsynligvis fra Troms. Kvinnene har samme lue som beskrevet overfor, gobbagahpir. Disse bildene gir en ide om hvordan luene har utviklet seg og den opprinnelige hensikten med det løse bandet rundt lua. Luene er mye høyere enn de senere luene, og fylt så mye med sennagress at det dannes et framoverbøyd «horn». Bandet strammer rundt lua og holder fyllet på plass. Da får lua samme form som hornlua, ládjogahpir, som var i bruk fram til siste halvdel av forrige århundre i Finnmark så langt vest som til Øksfjord. Men hornlua var sydd på en annen måte, og hadde en valk av tre. En mindre hornlue brukes av østsamiske kvinner fremdeles.

Thomassen skriver: «Mændenes Hovedplag varierer: Om vinteren Skindhue, viergegahpir, enten kjøbt eller selvvirket, om Sommeren en rund hæklet Hue – gođagahpir (i ældre Dage en rød Tophue, der kjøbtes i Handelen, ruksesgahpir), i Regnveir Sydvest med samme Navn.»

Et annet sted skriver han: «Mændene i Lyngen brugte sædvanlig om Sommeren hjemmestrikkede Huer, også tildels Sydvest, særlig i Regnveir. Om Vinteren brugtes almindelig Skindhue, tildels de i Handelen sædvanlige Skindhuer, tildels hjemmearbeidede af Hundeskind.»

Tegninga av en sjøsame i sommerdrakt av Brooke gir et godt inntrykk av mannslua. Ifølge Bjørklund er det en sjøsame avbilda på Andsnes eller Loppa i 1820.

Lilienskiold skriver (Bd. 2, s. 135): «… videre en liden klædis hue aff røt, grønt eller blaat Klæde, hvilche farffver de helst elsker, eller oc med it ombundet klæde eller linnet offver hoffvedet naar vinter-Reisen udj snee oc fog forrættis; hvilchet hoffvedplag Fieldhætter benæffnis.»

P. A. Siljeström skriver fra Talvik i Alta av hodebonaden var «en rund møsse, uten brett, lignende en kalott, sammensatt av omvekslende gule og røde, eller til og med av svarte og grønne stykker, men noen, som synes å være sprättar, brukte hatter.»

Fredrik Rode skriver om samene ved Alta at de brukte en liten hue eller kalott, som var sydd sammen av 4 biter, vanligvis av blått klede, slik at den nesten falt til hodet, og likevel stor nok til å kunne at den kunne trekkes ned over ørene. Den hadde brem av rødt og gult klede, og i toppen var en rød og gul dusk.

Det finnes tilsvarende luer på bildene fra Gaimardekspedisjonen og oppbevart ved Norsk Folkemuseum (se bilde). Denne luetypen er egentlig den samme som brukes i Karesuando, Jukkasjärvi og Sør-Troms, bare at den der har en stor garndusk på toppen og ofte skygge av lær. Lua kalles for cuipi. Susanna Jannok Porsbo skriver at den eldre luetypen i dette området er lik den som finnes på Norsk Folkemuseum, og at den kalles birasgahpir.

De to sjøsamene på fotograf Knudens bilde har begge lue av klede el. lign. med dusk. Hos den ene er den kanta med skinn, viergi. Luene er sydd etter samme prinsipp som mannsluene på Folkemuseet, men de er spissere og høyere, lik en topplue, og dermed mer lik lua som Thomassen beskriver. De stemmer veldig godt med Knud Leems tegninger og beskrivelser fra 1767 (se skisse).

Men Thomassen skriver også om strikkaluer, gođagahpir. På en akvarell fra 1868 av H. J. Fr. Berg, ser vi to samer fra Ibestad med «toppluer» som kan være strikka og som ligner mye på Thomassens beskrivelse. Bildet finnes i Berit Marit Hætta sin artikkel. Også Qvigstad forteller fra Tysfjord om toppluer strikka av grått ullgarn. Velstående samer brukte å sende dem til Bergen for å få dem farga røde.

Ifølge Knud Leem skal fattige lapper i Finnmarken i eldre tider ha sydd mannsluer av beredt lakseskinn, og også laga luer av lomskinn.

«Pæskernes Halsåbning (Bryståbning bruges ikke) Kantes med en ca 2 cm. bred Remme af Rødtklæde. Enderne af nævnte Remme er ca. 15 cm. længere end selve Halsåbningen og hænger løst nedover til Stads. Enderne af Armene belægges rundt udvendig enten med Rødtklæde eller hvidhåret Skind af ca. 5 cm Brædde.»

Bekrivelsen av pesken ligner veldig på pesken som reindriftssamene har brukt og delvis bruker fram til idag, sjøl om den tildels er utkonkurrert av scooterdressen. Den dekoreres på lignende måte med røde klederemser hengende løse fra halsåpninga. Også peskene har kiler og ryggen i flere deler, alt etter om den er sydd av skinn av voksen rein eller reinkalver. Mellom sømmene er det lagt rødt klede som dearis. Skifteprotokollene forteller at det har vært grønn kledekant nederst på dorken.

Dorken ble brukt innerst mot kroppen, under kofta, med hårene inn mot huden. Den har vært brukt over hele det nordsamiske området før, på sommeren av og til som eneste plagg, på vinteren under kofta og pesken. Den syes vanligvis med en eller to splitter i halsen og med krage. Sjøsamene sydde den av saueskinn, fjellsamene gjerne av reinskinn. Thomassen skriver:

«Dorken er af samme Facon for begge Kjøn som Koften er for dem. Pæskhalsen fores indvændig ved finere hvidhåret Skind, Dorkehalsen almindeligst med barket Renskind, barket med Oldertræbårk, og kantes enten med sort Hundskind eller også med Skindet taget af Ræveskindets Forpoter. Ender af Armene fores utvendig med samme Sort Skind som Halsestykket. Udstafferingen med Kråkesølv, riebangolli, har jeg seet kun i Lyngen som Barn og brugtes kun på Kvinderens Dorker. (…) Kvindernes Dorker i Lyngen var efter norsk Snit som Helkjole.»

To av sjøsamene på fotograf Knudsens bilder er kledd i saueskinnsdorker som ligner på denne beskrivelsen. Dorkene er ganske like fra område til område.

Anders Larsen fra Kvænangen skriver at når sjøsamene rodde ut på sjøen, så brukte de skinnklær, skidnamuoddá, skidnabuvssat ja sørveasta. Istedenfor beaska brukte de ofte på vinteren muoddá av saueskinn og beskriver det som et ytterplagg. Et annet sted skriver han at han har sett en muoddá som var dekorert med kråkesølv som syntes gjennom små hull i det røde kledet på begge sider av brystsplitten.

Fredrik Rode skriver fra Alta-området at når sjøsamen var i sin båt, iførte han seg bellinger av tynt barka skinn. I regn eller stygt vær brukte han skinnstakk, som var som en noe kort kofte.

Skinnstakken og muoddá er nok det samme som pesk eller dork. Også i skifteprotokollene brukes ordet muoddá, og det kan av beskrivelsene ellers virke som at ordet ble brukt for både dork og pesk.

På samme Måde udstafferedes et Klædesplag, der kun brugtes omkring Halsen af Kvinderne, og hvis Kanter rak et lidet Stykke nedover Brystet, Skuldrene og Ryggen, dog ikke sålangt ned, at man behøvede Armhuller. Den brugtes kun til Stads og var forarbeidet af mørkeblåt Klæde med stærk For indvendig. Kråkesølvet var da ordnet på samme Måde, som ovenfor beskrevet, men her i dette stukket kun mellem selve Tøiet og Foret. Den festedes fortil med små kuglerunde Sølvdolper, der tjente til Knapper. Den var kantet som oftest med forsølvede Kantebånd og langs Kanten, samt omkring Halsestykket var der også fæstet ovenfor nævnte Sølvdolper. Dens Navn var silbarahka. Kun ved et Par Tilfælder så jeg Mændenes Dorker udstafferet med Kråkesølv, dog kun Halsestykket.»

(På bildet ser vi en rekonstruert silbarahka, sydd av Kjellaug Isaksen.)

Silbarahka er er fremdeles i bruk i sørsamisk og lulesamisk område, det finnes bare noen få fra nordsamisk område. Phebe Fjellström mener at grunnen til dette ikke er at silbarahka har vært mindre brukt i dette området, men at den har gått ut av bruk tidligere. Nesten alle sølvkragene som vi kjenner til, er dekorert med tinntråd, ingen med kråkesølv, og de har mange sølvhekter og maljer under hverandre på forsiden. Fra Karesuando finnes det en silbarahka på Nordiska Museet i Stockholm (NM 107. 130), og den er veldig lik de andre kragene, med tinntrådbroderier langs med kragen. Alle silbarahka har hengeknapper på fremre del av kragen, og det kan være det samme som Thomassen beskriver som kulerunde sølvdolper.

Vi finner også silbarahka nevnt i skifter fra 1700-tallet i Lyngen. I et skifte fra 1774 etter Ellen Svendsdatter i Trollvik blir det nevnt en «Finnekrave med 2 Par forgylte Sølvknapper, 1 Par forgylte Kroger og 5 par forgylte Mallier». I et anna skifte fra Kåfjord 10 år etter, blir det nevnt en krage med med 4 knapper og 6 maljer.

Kvinnekofta har ikke krage som mannskofta, og silbarahka er i praksis en løs krage dekorert for festlige anledninger. Dette leder tanken til skikken blant nordsamiske innlandssamer med å pynte bruden med sølvsøljer nedover brystet til bryllup. Silbarahka er en annen måte å pynte bruden på.

Lilienskiold skriver (Bd. 2, s. 136) «… som offven om halsen samt fremmen need ad brystet med it andet slags klæde beleggis. (…) oc med en foranderlig farfvis Klædelap bag ad halsen udstafferit. (…) For udi brøstet pryder de sig med noget u-ægte glimrendis tøy, forgylte brystspange oc Knapper…»

Denne beskrivelsen minner om silbarahka. Også Johannes Schefferus beskriver sølvkrage i sin bok «Lapponica» fra 1674.

I Gjessings bok om samedraktens opprinnelse forteller Efraim Pedersen, Storfjord, at mannfolkene i gamle dager hadde kråkesølv til pynt om koftekragen og nedover langs bryståpninga. Gjessing skriver videre at koftekrager med kråkesølv later til å ha vært ganske vanlige. De er dokumentert fra Grovfjord, fra selve Lyngen og Storfjord, fra Rafsbotn i Alta og fra Kautokeino. Skikken må ha gått av bruk før 1890, og ser stort sett ut til å være et gammelt «sjøfinndrag». Henrik Kvandal skriver i 1896 som svar på Qvigstads spørsmål, at kråkesølv var ukjent på klær i Hellefjord i Tysfjord. Lars Gaino fra Guovdageaidnu svarer på samme spørsmål i 1896 at «i gamle dage hadde man kråkesølv om halsåpningen». På bildet fra Seiland kan det se ut som mannen til venstre har riebangolli i kragen.

Kofta og koftekragen fra Øksfjord er dekorert med ullgarnsbroderi og kledebiter. Selv om denne kofta ikke har riebangolli, kan disse kildene tyde på at det kan ha vært vanlig å legge riebangolli under kledebitene hvis man hadde tilgang på det. Tilsvarende har man funnet belter fra Loppa, ett til og med fra Karasjok, med applikerte kledebiter, men ikke alle har riebangolli. Kofta som Fors og Enoksen har rekonstruert for Loppa- og Kvænangen-området, har riebangolli under kledebitene på koftekragen og på brystet under halsåpninga.

Kvindernes Belte var af ca 2 cm brede rødt Klæde uden særskilt Kantning med påfæstede Knapper med ca. halv cm. Mellemrum fra Ende til Ende, boalloavvi. Samtlige Knappers Mælje var stukket gjennem Beltet, og en tyk Hampetråd var trædet gjennem samtlige Knappers Mæljehul på Beltets indvændige Side; på denne Måde var Knapperne påfæstede Beltet. Det her beskrevne boalloavvi har jeg seet kun i Lyngen i min Barndom, men gik mere og mer af Brugen. Kun hos Fjeldlapper har jeg tilfældigvis seet sådant Bælte, boalloboagán, også i den senere Tid, dog med den Forskjel at selve Bæltet er noget bredere og Knapperne er af firkantede Sølvplader tildels med en liden Sølvdolp, lávggastat, hængende i Midten på nævnte Sølvplades nederste Kant. Egentlig kaldes dette Bælte silbaboagán.

Til hverdagsligt Brug benyttedes i Lyngen kun Læderbælte, hvad enten man havde Kofte, Pæsk eller den i Kofteform syet Saueskindsdork, obbadorka, på.»

Gutorm Gjessing fikk opplysninger fra Efraim Pedersen, Storfjord 1928, om at kvinnene brukte kråkesølv til pynt på beltene. Pikene sydde seg kråkesølvbelter, bare de fant kråkesølv.

Anders Larsen skriver fra Kvænangen at kvinnene hadde et belte om hoftene som var mer enn 5 cm bredt, av vadmel, fora på innersida og kanta med pent, hvitt skinn. Beltet pleide de å utstaffere. Også mannfolkene hadde et slikt belte når de om søndagen pynta seg og tok kofta på.

På Norsk Folkemuseum finnes det 5 belter innsamla fra Loppa i 1910. Beltene er av rødt, gult, hvitt eller mørkeblått tøy, applikert med blå, grønne, gule, røde og sorte tøystykker i firkanter, trekanter og kors. Beltene er kanta med skinn, og festes rundt livet med skinnhempe og snodde band av skinn. Disse beltene ser ut til å være av samme type som Thomassen og Larsen beskriver. Noen av beltene er dekorert med kråkesølv ved at riebangolli ligger under runde hull som er klipt i kledebitene. Ett av beltene har runde sølvknapper. Alle beltene er ganske smale, og det er vanskelig å si om de er kvinnebelter eller mannsbelter. Kildene ovenfor kan tyde på at de har vært brukt både av kvinner og av menn.

På Tromsø Museum finnes det et belte som ligner veldig på beltene på Norsk Folkemuseum, men det er applikert motsatt. Det vil si at det er sydd på taggekant langs med kanten. Slik blir det en mellomting mellom beltene fra Loppa og belter fra Karesuando. Det er klipt små runde hull i kledeapplikasjonene, men det er ikke lagt riebangolli under dem. Beltet er innsamla av Qvigstad, men vi vet ikke hvor, Det er mye sannsynlig at det er fra kysten av Troms (TSL. 675).

Det ene beltet som Jens Laurentius Moestue Vahl brakte med seg fra Gaimard-ekspedisjonen til Nationalmuseet i København, ligner på Thomassens beskrivelse av hearvaavvi. Det er sydd av rødt klede, kanta med garva skinn og dekorert med stjerner og firkanter klipt i klede, i tillegg til metalltråd. Beltet festes framme med en sølvhekte.

Fredrik Rode i Alta skriver at mennene brukte lærbelte og kvinnene belte av klede, utsydd med «Xirater» av forskjellige farger og til stas brodert med tinntråd, eller hos de formuende, besatt med massive sølvknapper og spenner.

Vi finner belter med sølv nevnt i mange skifter. Ett av dem er mer inngående beskrevet, fra 1782, Horsnes: «1 forgylt Sølvbælte med 12 fierkantede og 6 runde Plader, samt Spænde opg Plade på Enderne».

En annen type belte hører vi om i et intervju som Anna Grostøl hadde med Berit Olsen Rydningen, Olderdalen (f. 1876). Hun forteller om et band til å feste opp skjørtet med, som var fingra. Alle kvinner brukte det til søndags, eldre kvinner også ellers. Bandene var over 3 alen lange, med sløyfer og knuter på begge hoftene og store dusker i endene på begge sider. Endene hang ned mot kneet.

Marit Olsen, Skardalen (f. 1890), forteller i 1949 at geahcanbáddi var som gamle komagband: røde, blå og gule. Det var omtrent 30 år tidligere.

Anna Sivertsen, Olderdalen (f. 1906), forteller om geahcanbáddi. Det var et flatfletta belte med fiskebensmønster. Rødt var hovedfargen: 2-3 omganger eller tråder, så grønt og/eller blått 1-2 omganger og gult 1 omgang. Gihccejohk-Gája (Karen Hansen) fingra slike band til stadighet. Bandet hadde store dusker i ca. 40-50 cm lang fletta snor. Nord-Troms Museum har to slike belter, men de er vevd på grindvev.

I ordboka (Nielsen/Nesheim 1979) finner vi ordet geahcat foklart som «kiltre op, binde op (klærne; obj. ;koften, pesken el. far´dâ).

I boka til Susanna Jannok Porsbo finner vi lignende band beskrevet som tilbehør til Gällivarekofta på 1800-tallet. Gähtjambáddi fungerte både som band og belte. Termen kommer av ordet gähtjat, som betyr å hive opp, og dermed tilsvarer ordet geahcat. Termen avvebáddi forekommer i Jukkasjärvi og betyr belteband. Det tyder på at også der har fantes et band med samme funksjon som gähtjambáddi. Gähtjambáddi kalles også suorak etter de flergrena duskene. Både kvinner og menn brukte slike band til pesker og kofter.

Alt i alt ser det ut til at flere typer belter har vært i bruk samtidig:

– lærbelter for menn til hverdagsbruk

– hearvaavvi som var applikerte belter med eller uten kråkesølv for menn og kvinner til stasbruk

– boalloavvi som var belter med runde og firkanta sølvknapper

– geahcanbáddi som var flatfletta eller vevde belteband for kvinner

Beltet er et tilbehør som er lett å skifte ut, så det er vanlig i de samiske områdene at det finnes flere typer, og at man lett «låner» belter fra andre områder. Lærbelter er veldig vanlig som hverdagsbelter til menn. I mange kilder om de siste som brukte kofte i de sjøsamiske områdene, understrekes det at de ikke brukte belte. Også i Karasjok har spesielt kvinner tidligere ikke brukt belte til daglig når de var hjemme eller i bygda.

Som en kuriositet nevner jeg at det på Norsk Folkemuseum i Oslo befinner seg rester av et veldig spesielt belte, kalt «lappisk trylleapparat» på registreringskortet (11073). Dessverre finnes det bare et par steiner igjen, men på et bilde som ble tatt før beltet forsvant/gikk i oppløsning, ser vi at det var laga av svart lær og behengt med magiske steiner og lærposer. Om beltet opplyses det i registreringskortet at det var oppgitt å være en «Runering» og har tilhørt Isak Vik som var bosatt i Skibotn og døde i 1901 i en alder av 96 år. Han skal ha arva beltet etter sine foreldre. I beltet er det rissa inn symbolske figurer med et kriste

» Øverst oppe nær Kanten blev af blåt og rødt Uldgarn indsyet en dobbel, tætsyet Krans, riesaldagat (sjelden kun enkel Krans) således at Trådenderne hang nedover af ca 1 ca. Længde. Kransen gik rundt Votten. Hearvafáhcat. (…) I Fiskesø vaskes kun Votter, dog yderst sjelden og kun da, når de er aldeles tilsmudset.»

Noen husker lignende ullvotter som Thomassen beskriver. Oliva Hansen fra Manndalen har strikka votter til husfliden, gárdefáhcat, samme slags som hun brukte å strikke før i tida. Vottene strikker hun i hvit hjemmespunnet ullgarn med en firkant i farger på håndbaken. Firkanten er strikka, ikke brodert. Johanna Øverli, f. 1915, husker også lignende votter og mener at de kunne også ha frynser ovenfor håndbaken. Også i Guovdageaidnu strikkes votter med firkant på håndbaken.

Vottemønstrene har forandra seg gjennom tidene. Folk forteller også om votter med forskjellige mønsterstriper i flere farger på tvers. Disse vottene var vanlige før selbuvottene og bondevottene kom i 1920-30-årene. En annen slags votter er bonkos-votter av tykt hjemmespunnet ullgarn. Vottene strikkes i sauefargene svart, grått og hvitt, og tøves. De kan broderes med farga ullgarn rundt håndleddet. De har vært veldig populære de siste årene og har blitt et slags kjennemerke for husflidsmiljøet i Manndalen. Bonkos-vottene har visstnok sin opprinnelse i Tornedalen.

«Kriningen – Mønstre – fremkommer desved at enkelte af Renningstrådene efter en bestemt Regning trykkes under Vævningen både op og ned ufremt de Tråde, der ellers ved Vævegrinden sædvanlig kommer op og ned hver Gang. Islættråden, gođaláigi, lages gjennom Åbningen. Ukrinede Bånd væves kun efter den Åbning som Vævegrinden danner. Det skal her bemærkes at Vævegrinden gjør den samme Tjeneste som Håvoller i Vævestolen. Islættråden er hvid.

Renningstrådene lægges så lange at begge Komagbåndene væves under et og både i Begyndelses- og Slutningsender overlades uvævede så lange at der flettes en egen Art Fletning, vuoddabárggeš, rund som Snøre af ca. 3/4 Meters Længde og i begge Ender dannes en Dusk – diehppi. Vævningen overklippes og til begge disse Ender stelles en tvundet Skindsnor, vuođđagarca, af ca. en dm. Længde.

Kvindernes Komagbånd er ikke vævede, men flettede, lohttojuvvon, med en egen Art Flættning, så at Båndet færdigflettet bliver flad, ligesom det vævede Bånd. Først flettes ca. 4 a 5 dm. Længde, såvidt erindres, af kuns blåt Uldgarn, dernæst en lignende Længde enten af rødt eller gult Uldgarn; dernest kommer den runde Flætning bárggeš også af ensfarvet Garn efter Behag; endelig Dusken, der også består kun af ensfarvede Garn.

(…) De forskjellige Mønstre på Kriningene ere også meget ensartede (i forhold til Porsanger, min anm.) og bærer forskjellige Navne såsom: dihkkalgirjjit, njeallječalmmátgirjjit, gávccičalmmátgirjjit, og kanske endnu flere Benævnelser, som jeg dog ikke erindrer. For at kunne krine regelmæssige Mønstre, tiltrænges adskillig Øvelse.»

Anders Larsen forteller at i Kvænangen brukte mannfolkene brede, vevde komagband, mens kvinnene brukte smale og fletta. Enkle komagband (njuolggovuoddagat) uten mønster, brukte mannfolkene når de arbeidet. Skáhpelastavuoddagat (rognløvkomagband) var penere. Slike komagband brukte sjøsamene i Kvænangen og Tysfjorden. Vevde komagband med opplukk, čuoldavuoddagat, brukte sjøsamene om søndagen og når de reiste til kirke. Kvinnenes komagband pleide man å flette slik at den ene halvdelen var fletta av gult garn og den andre halvdelen av brunt eller sort garn. Komagbandet endte i et fletta band med en liten dusk i enden. Barnas komager og komagband var likedan som de voksnes, det var ingen forskjell.

Komagbandene gikk ut av bruk sammen med komagene etter krigen. Mange informanter i Lyngen forteller detaljert om dem. Noen av dem ble intervjua av Anna Grostøl i 1949. Flere kvinner forteller at komagband til kvinner ble flatfletta. Nederst var det rødt 2–3 ganger om foten, videre et like langt gult stykke, og det siste stykket var blått og litt kortere. Det skulle være klare og sterke farger. Lohttat heter den slags fletting. Og det var «tufs» i enden med alle tre fargene i. Både kvinner og barn hadde flatfletta band, men de voksne kvinnene begynte etterhvert med ensfarga blå komagband. Barn hadde røde og gule. Karoline Monsen, Olderdalen (f. 1918), kaller fletta band til små barn for luoddit.

Til menn vevde man band i grind. Disse komagbandene kunne ha hvit bomullsbotn. Bomullstråden var tynn, så en kunne få fint mønster selv om bandene ikke var så brede. Det var penere med bomullstråd i komagbandene enn tykke ullband.

På Tromsø Museum finnes et par komagband, flatfletta av hjemmespunnet rødt, gult og blått ullgarn. Disse er kjøpt av Alette Pedersen, Olderdalen, en gang før 1930. Bandene er 150 cm lange.

Alle disse kildene fra Lyngen er nokså samstemmige, nemlig at mennene brukte vevde komagband, med eller uten opp-plukk (mønster), og at kvinnene i eldre tider brukte flatfletta band i fargene rødt, gult og blått. Thomassen og Larsen nevner bare to farger, men det er funnet trefarga band fra området, så de kan ha vært en variant. I Sør-Troms har det også vært brukt både todelte og tredelte komagband for kvinner.

Disse beskrivelsene stemmer bra overens med Fredrik Rode sin beskrivelse fra Alta-området: «Komagbandene iakttas den forskjell at mennenes er vevde i mønstre eller figurer av tre forskjellige kulører ullgarn. Fruentimmernes derimot er vel også trefargede, men stykkevis ensfarga, således at f. eks. 1/3 er blå, 1/3 rød og 1/3 gul.»

Flatfletta band i tre farger beskrives også av Susanna Jannok Porsbo fra Karesuando og Jukkasjärvi, hvor de ble brukt fram til 1900-tallet. De brukes idag i Gällivare, hvor de kalles tjavága. Ifølge Porsbo er tjavvit måten å feste sammen de ulike delene som er i hver sin farge. Andre navn i samme område er låduga og lohttonvuoddagat. Gjessing beskriver at disse bandene tidligere ble brukt over hele det samiske området.

De sist brukte bandene i Lyngen var vevde også for kvinner og ble brukt fram til 1950-årene. Det var njuolggovuoddagat, altså vevd uten opp-plukk. Petra Nilsen, Skardalen (f. 1907), forteller i 1949 om veving av komagband. Til mannskomagband pleide en å ha 20–22 tråder, men bare 18–20 tråder til kvinneband. Og enda mindre til barn, alt etter hvor store barna var. Hun forteller videre at til kvinnekomagband var det vanlig med mønsteret stáidnárbánit, ei rad rødt på svart botn nedetter bandet. Mønsteret i andre band heter ceahkkumat.

Ordet ceahkkumat brukes i andre samiske områder om tverrstriper i veven, f. eks. på vevde belter. Jeg tolker dette ordet til å henspille på band med striper på tvers. Det virker imidlertid å være samstemmighet blant informanter som er intervjua i de seinere årene, om at det var kvinnene som brukte komagband med tverrstriper, og at mannfolkene brukte komagband med langsgående mønster, stáidnárbánit. Her kan Anna Grostøl ha vært litt unøyaktig i sine notater.

Til Skallen, gállohidii, benyttes til Såle, vuođđun, Renes Pandeskind: gállu, deraf Navnet gállohat. Til Overdel benyttes Bællingskind d. v. s. Skindet af Fødder: gápmasat. Overdelens Frempart kaldes: alddas, og samme Bagpart: ruojas. Under Syningen formes først Fordybning i Sålen: joccaga goarrut. Derpå syes Overdelens Bagpart fast i Sålen, ruojastit; endelig syes Overdelens Frempart fast både i Bagparten og i Sålens fremste eller forreste Del, hvorunder Sålen, særlig dens forreste Spids bliver stærkt foldet i Overparten, for at danne Plads til Foden og Form i selve Skallen. Syningen af denne Part kaldes guohpat.

I Sømmene mellem Overdelens forreste og bagerste Parter fastsyes en Hæmpe, gavla, i hver Søm til at fæste Komagbåndet i. Bællingkomager, nuvttohat, udfærdiges på samme Måde og af samme tre Hoveddele, nemlig af Såle, Bagpartiet og Frempartiet, dog med den Forskjæl at til samtlige Dele bruges Bællingskindet, gápmasat ligesom også selve Sålen har to Dele med en Tversøm midt i Sålen således at begge Sålestykkers Hårlag vender mod hinanden; og det i den Hensigt at Foden under Gangen ikke er så udsat for at glide hverken for- eller bagover.

Hvad her er sagt om Udfærdigelsen af Skaller og dens… Dette gjælder også for Komagens vedkommende. Komagsåler tages almindelig af Kohud; tildels også af Kobbeskind. Til Overdelen benyttes Renskind. Overdelens begge Parter nævnes undertiden med Fællesnavn: ladjasat af hvilke Fremparter alddas også kaldes ovdabájas, og Bagparten ruojas: maŋŋebájas. Tilberedningen af Skind til Skaller er kun at Skindet skrabes godt med det såkaldte Skrabejern: jiehkuin, og overvaskes med kogt Barkevand, dog således at Hårsiden af Skindet ikke berøres på nogen Måde for ikke at tabe sin Skikkelse.

Skind til Komager tilberedes som sædvanlig ved at Hårene fjernes og selve Skindet barkes to a tre Gange, Kobbeskindet endog 4 Gange. Til Sytråd benyttes en af Rensener spundet Tråd, der har den Egenskab at tøies og trække sig sammen i Sømmen efterhvert efter som det syede Materiale krymper eller også utvider sig. Skaller og Bællingskomager syes oftest så at Sømmen vender indad, først når Syningen er færdig, vrænges Hårsiden ud. Også Komager syes på denne Måde, men i sjeldnere tilfælde og da kun for Børn og Kvinder.»

Også Anna Grostøl forteller om komager fra Kåfjord med sømmen inn, og Anders Larsen nevner at sjøsamekvinner i Kvænangen brukte komager med sømmen inn. På Nationalmuseet i København fins det to par komager med sømmen inn (K. 1410 og K. 1411).

Thomassen skriver videre at «Komagene lappes almindelig på den Måde at Hullerne i Bunden både under Hælen ligesom også under Tæerne klippes runde af ca 3 a 4 cm. i Diameter. Hullets Kanter tøies godt så der dannes som brækket Kant udover. Lappen af godt Læder afpasses efter Hullet. Syingen eller Lapningen påbegyndes således at áibmi – en i Spidsen trekantet Nål, golmma borát áibmi, stikkes først gjennom Lappens Kant og vidre gjennem Hullets Kant og endelig gjennem en ca 2 cm. bred Læderrem, dearis, der udvendig skal følge Hullets Kant rundt Hullet. Lapningen fortsættes vidre idet næste Sting stikkes først gjennem ovennevnte Læderrem o. s. v. Lappesømmen bliver således ikke overkastet Søm, men ligesom en Laskesøm, dog med enkelt Tråd, – ikke med to Tråde, som Skomagere bruger.

Er Lappen af tyndere Læder, lægges den enten dobbelt, eller også lægges et Stykke af ca. 2–3 cm Bredde Læderstykke tvert over Lappen, og Enderne af Stykket fastsyes under Lapningen. Læderstykket kaldes rovvi. Sømmen danner således en tyk fremstående Kant, så at når begge Huller på samme Komagen er samtidig lappet, og man træder med den i Sneen, så vises i Sporet ligesom to runde Nuller, som Lapperne selv i Spøg kalder Ole Olsena muorramearka.»

Komagene er vel, nest etter ullvottene, den delen av den samiske drakten som har vært lengst i bruk, helt til etter siste krig. Komager stelt på riktig måte, var vanntette, samtidig som sennagresset gjorde dem varme og behagelige på. Når bandene ble festa på skikkelig måte rundt skinnbellingene, kunne man vasse over elver uten å bli våt.

Også kvæner og nordmenn brukte mye godt komager, da de var fottøy som man hadde materialer til selv og som ikke var så vanskelige å sy. Men det var ikke alle som var like flinke, i hver bygd var det gjerne en spesiell komagsyerske. Komagene hadde tupp og ble også brukt som skisko. Ifølge nålevende informanter ble komagene brukt året rundt ved kysten, skaller ble lite brukt. Det kan skyldes både tilgang til materialer og det fuktige klimaet.

Vadmel vevde folk selv med firskaft, da man hadde tilgang på ull og spant garnet selv. Fargen var som oftest den naturlige grå, men det var også mulig å farge vadmelen.

Vadmelen skulle stampes. Thomassen forteller at man la store vadmelsstykker i en tønne uten bunn. To personer, en fra hver side, lå med føttene mot hverandre og stampa vadmelen med føttene. Mikalsen forteller at man hengte en fell på veggen så den danna en vinkel på 20° med veggen. To piker i underklær stampa liggende på tilsvarende måte som ovenfor.

Men som nevnt i avsnittet om undertøy og benklær, vevde man også andre slags ulltøyer hvor man farga garnet før vevinga og slik fikk striper i veven. Også bomullsgarn var mulig å skaffe seg. Til farginga brukte man både planter som man selv fant i naturen, og man kjøpte fargestoffer (f. eks. indigo). Det har vært stor handel i det samiske området siden tidlig middelalder, og klede og utenlandske stoffer var også mulig å skaffe seg, men det var selvfølgelig til finklær. Betalingsmiddelet var skinn, fisk (pomorhandelen) og tørrfisk (til Bergen). Nord-Troms Museum, Gamslettsamlinga, har mange prøver på vevd stoff til undertøy, både fra slutten av forrige århundre og fra begynnelsen av dette.

Lensmann Oxaas forteller at skinnbukser syddes av geitskinn eller reinskinn. Thomassen og Mikalsen forteller hvordan man avhåra og garva skinnet. Man bandt et tau fast i skinnet og la det i havet eller i en bekk, og lot det ligge i noen dager. Deretter la man det i nærheten av ildstedet (om vinteren i fjøset) til skinnet begynte å lukte og røyte, navaldit. En annen måte var å brette skinnet flere ganger med hårsiden ut og la det ligge på et varmt sted eller i en sekk til hårene løsnet. Så rev man hårene av og kokte seljebark og vann. Når barkevannet var melkevarmt, ble skinnet lagt i vannet, hvor det lå i et døgns tid. Dette ble gjort 2 til 4 ganger og for hver gang var barkevannet sterkere. Skinnet ble tørka og skrapt mellom hver gang.

Saueskinn som skulle brukes som pels, ble skrapt med jiehkku på kjøttsiden og innsmurt flere ganger med en smurning av gammel fiskelever, melkesyre og mel, hvoretter det ble vaska og tørka. Under tørkinga måtte det gnis for å bli mykt. (Thomassen).

Sannsynligvis var det helt andre skiller som var viktige, og vel så viktig var det å markere samhørigheta mellom samene. Ovenfor har jeg gått inn på hva slags klær sjøsamer brukte i andre områder, spesielt fra Kvænangen til Alta, men p. g. a. Lyngens nære forbindelse til Karesuando, kan det være like relevant å trekke sammenligninger den veien. Når jeg likevel ikke har gjort det i så stor grad, er det fordi beltene Thomassen beskriver, virker å være av samme type som bruktes i Kvænangen og andre sjøsamiske distrikt. Også den detaljen at mannskofta bare var dekorert med ulltråder langs med nederste kant, og at han ikke nevner noe om at koftene hedde pynt på ryggen, gjør at det er naturlig å sammenligne med området fra Kvænangen til Alta. Men som vi har sett, så var det mange trekk som var like i hele dette området, fra Vest-Finnmark og via Nord-Troms til Karesuando, f. eks. kvinnenes komagband, lohttonvuoddagat, kvinnenes lue, duorran/gobbagahpir (ikke i området øst for Øksfjord), bruken av brystduk, og geahcanbáddi.

Sjøsamedrakta i Lyngen besto av mange deler. Det er ikke realistisk å tro at folk vil ta i bruk alle plaggene, fra innerst til ytterst, rett og slett fordi det ikke ville være praktisk til tilværelsen vår i dag. Husene våre er for varme, vi er for mye innendørs, og når vi er vant til vestlige, moderne klær, virker det tungvindt å kle seg i samiske klær. Sjøsamedrakta får en anna funksjon enn den hadde. Vi vil ha den som et festplagg eller til bruk for enkelte anledninger, ikke et arbeidsplagg. Jeg regner med at det er selve kofta med belte og brystduk eller silketørkle folk først og fremst vil bruke. I neste omgang blir det komager med band og lue. De unge i områdene med uavbrutt koftetradisjon bruker i liten grad lue, og det må vi vel regne med også kommer til å skje her i vårt område, selv om lua som sagt er det klareste kjennetegnet på geografisk tilhørighet og også har vært en svært viktig del av klesdrakten.

Det er nok ikke realistisk at dorken taes i bruk igjen. For kvinnenes del betyr det at de dermed mister kragen som var dekorert med kråkesølv. Uten dork under må kofta utformes noe annerledes enn før for at den skal være hensiktsmessig på. Dessuten ønsker vi klærne mer tilsittende enn før. En slik modernisering av kofta har funnet sted alle steder hvor kofta har vært i kontinuerlig bruk fram til idag. Koftas utvikling i disse områdene har også vært influert av tilgang på nye materialer, bedre råd, symaskinens inntog og mulighet til å kjøpe klede, maskinlaga band o. l. og også av at kofta har gått over fra å være et ytterplagg over andre klær (dork og annen kofte) og et hverdagsplagg, til å bli et plagg til innendørs bruk og til penbruk.

De personlige variasjonene i dekoreringa av kofta i de områdene hvor kofta har vært i kontinuerlig bruk, har stort sett blitt mindre etterhvert. Ikke minst kan dette skyldes at kofta blir mer og mer sydd av spesialiserte koftesyersker, og nye koftesyersker lærer seg kunsten på kurs. Et unntak er Guovdageaidnu hvor det ennå stort sett syes kofter i hver familie, og koftene dekoreres også veldig individuelt. Der finnes det også flere utgaver av kofta, for hverdagsbruk, sommerbruk, stasbruk. Likevel får de et felles preg, som gjøre at man alltid kjenner igjen Guovdageaidnukofta.

I gamle Lyngen ble koftetradisjonen avbrutt før århundreskiftet. Hvis man skal ta opp denne tradisjonen igjen, må man også ta stilling til om man skal ta opp tradisjonen der hvor den ble avbrutt, altså prøve å gjenskape klærne slik de var på midten av 1800-tallet, eller gå lenger tilbake og lete fram noe mer «opprinnelig». Da dukker det nye spørsmål opp, ikke minst fordi vi da er nesten uten nøyaktige kilder, og også fordi vi må være klar over at den samiske klesdrakta nødvendigvis ikke blir «mer samisk» bare fordi vi går lenger tilbake i tid. Klærne har forandra seg kontinuerlig. De første skriftlige kildene vi har om samer, fra århundrene etter Kristi fødsel, beskriver at de var kledd i skinn fra topp til tå. Det vi nå forbinder med samiske klær, er et resultat av nye ideer lånt fra andre kulturer og hva som var praktisk og ble ansett som vakkert sett med samiske øyne.

Et anna spørsmål er også hvor historisk riktig man skal være, eller om man skal lage en friere design inspirert av det man liker i kildematerialet. Jeg går selv inn for den «historisk riktige» linja, men også den må tillate variasjoner. Alle detaljer går ikke fram av kildematerialet, og vi må regne med at ikke alle har gjort alt likt tidligere heller.

Uansett hva man blir enig om, hvis man blir enig, vil det nok likevel bli personlige variasjoner i utforming, dekorasjon og farger, noe som det bør være rom for. Hvor store variasjoner man kan «tillate», og likevel si at det er en Lyngen-kofte, se det er en diskusjon man sikkert aldri vil avslutte, og slik er det også i de områdene hvor kofta har vært i kontinuerlig bruk. Drakter som er i bruk, vil alltid kunne utvikles i bruk av stoff, dekor eller i utforminga av detaljer i snittet. De unge vil ofte gjøre noe annerledes enn den eldre generasjonen, og det vil veksle om de ønsker å ta opp nye motetrender eller gå tilbake til eldre kildemateriale. Dette er en del av det å ha en levende koftetradisjon, og ikke bare en autorisert bunad. Forhåpentligvis vil man gjennom dette heftet bli såpass kjent med kildematerialet, at man får en følelse av hvilke variasjoner som vil være naturlige.