Nils-Aslak Valkeapää

Nils-Aslak Valkeapää, også kjent som Áillohaš, er en av de fremste og mest banebrytende samiske kunstnere gjennom tidene. Valkeapää så på alt som en enhet, og var opptatt av at den samiske kulturen skulle være i stadig utvikling. Han visket ut grenser mellom sjangere og folk, og kombinerte poesi, joik og billedkunst til en sterk helhet.

Den samiske multikunstneren Nils-Aslak Valkeapää vokste opp i en reindriftsfamilie i Beattet / Pättikä i Finland. De siste årene av sitt liv bodde han i Skibotn i Nord-Troms.

Valkeapääs kunstneriske karriere startet på 1960-tallet med joik og musikk. Han var opptatt av at joiken ikke måtte bli en museumsgjenstand, men videreutvikles og bringes ut til offentligheten. I en tid da joik bare kunne høres i nære miljøer, og av mange ble sett på som synd, skjedde ikke dette uten motstand. I 1968 gav Valkeapäa ut sitt første album «Joikuja,», der han kombinerte joiken med instrumenter og lydeffekter, noe som aldri hadde vært gjort før. Utgivelsen vakte oppsikt og sinne i mange miljøer, men gav han også stjernestatus, særlig blant de yngre i Sápmi.

Joiken er folkemusikken til samene. Den er fri, og man kan gjøre nesten hva man vil. Den har ingen begynnelse og ingen slutt. Den bare er.

Nils-Aslak Valkeapää

Gjennom å kombinere joiken med moderne instrumenter og populær musikk, sørget Valkeapäa for at joiken ble brakt ut i det offentlige rom, og ble en kunstform på både konsert og plate. Han fortsatte å eksperimentere og hentet impulser fra både jazz, klassisk og musikk fra andre verdensdeler. Sammen med Finlands fremste jazz-musikere: Seppo Pakunainen og Esa Kotilainen ga han ut flere album, deriblant “Sami eatnan duottariid” i 1978. Tittellåten blir ofte omtalt som Sápmis andre nasjonal sang.

Valkeapääs nyskapende musikk ble sett og anerkjent langt ut over landets grenser. Den såkalte fuglesymfonien, Goase dušše, ble tildelt juryens spesialpris i den internasjonale radiokonkurransen Prix Italia i 1993.

Forfatteren Valkeapää

Valkeapäa debuterte som forfatter med “Terveisiä Lapista” (Helsing frå Sameland) i 1971. I boken tar han oppgjør med Vesten, og overgrepene og fordommene det samiske folket utsettes for.

Naturens budskap, urfolks tenkning og verdensanskuelse er gjennomgående i Valkeapääs arbeider. Den fremste anerkjennelsen som poet fikk han med tildelingen av Nordisk Råds litteraturpris i 1991 for boka Beaivi áhčážan / Solen, min far. Et verk som gjennom poesi og fotografier gir et enestående innblikk i samisk og urfolks kultur, språk og naturfølelse. Han vakte oppsikt da han under prisutdelingen foldet ut det samiske flagget, og anklaget de nordiske statene for ikke å ville slippe samene inn i Nordisk Råd.

Valkeapää ga ut en rekke diktsamlinger. Den siste Eanni eannážan / Jorden min mor, kom ut i 2001. Her taler han til alle verdens urfolk. Han ser seg selv som en gjest på jorda, og besøker sine brødre og søstre i andre verdensdeler. I boka kommer naturfolkenes stemme til uttrykk i dikt og bilder, og kaster lys over deres plass i verden.

da jeg var barn
undres jeg
hvorfor jeg ikke hadde vinger
som andre fugler

og om jeg ikke lenger er barn
forundrer det meg likevel

Nils-Aslak Valkeapää, fra Beaivi áhčážan / Solen, min far, 1990

I 1994 opptrådte Valkeapää under åpningen av De olympiske lekene på Lillehammer. Joiken han fremførte var laget spesielt for anledningen, og ble senere utgitt på plate.

Valkeapää tilegnet sin kunst, først og fremst til det samiske folket, men også til urbefolkninger verden over. Alle hans diktbøker er publisert på samisk, flere er oversatt til en rekke språk, deriblant engelsk, tysk, fransk, japansk, færøysk, norsk og svensk.

Jeg tror at samisk er et av de fineste språkene i verden. Det er som skapt til å uttrykke seg lyrisk. Samisk har mange vakre ord. Et eneste ord kan være et dikt. Som dikter føler jeg at språket er til god hjelp, fordi det i seg selv er et dikt. Også i musikken er samisk viktig. Det klinger uavbrutt, det er som å høre musikk.

Nils-Aslak Valkeapää

Multikunstneren

Valkeapää utmerket seg ikke bare som musiker og poet. Han er kjent for sine malerier der motivene ofte er knyttet til gammel samisk tradisjon. Han deltok med tegninger og malerier på utstillinger verden over.

Han var også billedhugger, fotograf, essayist, dramatiker og skuespiller. I den Oscar-nominerte filmen Ofelaš (Veiviseren) fra 1987, spilte Valkeapää lederen for siidaen – Siiddaisit. Han komponerte også åpningsmelodien til filmen.

Valkeapääs mange talenter og unike utstråling gjorde han ikke bare til en lederstjerne i Sápmi, men også blant urbefolkningen verden over. Han var kulturkoordinator i WCIP (World Council of Indigenous Peoples) 1978–81. Han besøkte andre urfolk verden over, og var initiativtaker til den første festivalen for urfolkskunst og -kultur, Davvi Šuvva i 1979.

Jeg har bevisst valgt steder som jeg føler til en viss grad harmonerer med mine ideer. Derfor betyr det ikke så mye for meg om jeg er i Paris eller New York. Det er likevel så annerledes. Og det jeg gjør er annerledes for dem.
Jeg reiser gjerne heller til indianerne i Peru, til Grønland, Sibir, eller steder der jeg slipper å forklare hvorfor jeg driver med slike dumme ting.

Nils-Aslak Valkeapää

Inspiratoren

For Valkeapää var det viktig at det samiske kunstnere organiserte seg, og han var sentral i etableringa av Samisk forfatterforening. Han tok også initiativ til stiftelsen av Samiske Kunstneres Forbund, der han også var æresmedlem.

Valkeapää ble i 1996 utsatt for en bilulykke ikke langt fra hjemmet i Beattet/ Pättikä. Han kjempet seg på beina igjen, og realiserte drømmen om å slå seg ned ved fjorden, da han førte opp huset Lásságámmi / Svaberggammen i Skibotn. Tomta fikk han i gave fra Storfjord kommune da han fylte 50 år.

Valkeapää døde i november 2001 etter en lang reise i Japan. Han er gravlagt i Birtavarre i Kåfjord.

Valkeapääs grensesprengende innstilling til kunsten har gitt han en helt spesiell status i det samiske og nordiske kulturlivet. Fremdeles høres hans sterke stemme, hans filosofi og multimediale kunstproduksjoner operer i stadig nye sammenhenger. Hans kunst brukes som referanser og inspirasjon for samiske kunstnere, kulturarbeidere, aktivister, forskere og andre.