Bosetning på Årøya

Årøya ligger Lyngenfjorden. Øya har sannsynligvis vært bebodd eller besøkt siden jernalderen. På øya finnes flere grunnmurer og rester etter tidligere tiders bebyggelse. Disse vitner om flere århundrer med blant annet gårdsbruk, handel og forsvarsaktiviteter. På 1950-tallet ble øya kjøpt opp av forsvaret. Fram til 1. juli 2006 var det ferdselsforbud for sivilister på hele Årøya.

Tekst: Tania Lopez

Vi vet at jernaldermenneskene gikk i land på Bunkholmen i forbindelse med seremoniell begravelse av bjørner, og det antas derfor at Årøya må ha vært bebodd eller besøkt allerede i Jernalderen.

Registrert bosetting på Årøya finner vi fra begynnelsen av 1600-tallet da datidens lennsmann krevde inn skatt til svenskekongen. Varene som ble levert inn var edderdun, tran, pels og tørrfisk. Senere på 1600-tallet var det sognepresten på Karlsøy som hadde rettighetene til bruken av øya, og øya hadde da flere brukere.

Stoppested for byttehandel

På 1700-tallet under den russiske Pomorhandelen var Årøya blitt et stoppested for byttehandel mellom folk i nordområdene. De russiske handelsmennene hadde med seg kornprodukter som de byttet mot fisk. Vågen var blitt handelssted og gjestgiveri. Her bodde det nå en familie med et større hushold (med tjenestepiker og tjenestedrenger) som driftet handelsstedet og som drev med gårdsdrift til eget bruk.

 

Godt med naturressurser

Slik som i dag fantes det godt med naturressurser på Årøya. I 1805 så datidens eier seg lei på at andre gikk i land og forsynte seg av naturressursene. Han fikk fredlyst området og vernet det for eget bruk.  Det ble forbudt for andre å hente brensel, løv, gress, moltebær, egg, dun, fjær og å jakte på fugler, og ellers å hente «allt andet av hvad nävnes kand».

I 1867 ble det opprettet rutetrafikk til Årøyholmen og øya fikk et poståpneri (postkontor). Etter hvert kom det flere hushold til med familier som levde av fiske og husdyrhold. Sommersetet på nordvest siden fikk registrert bosetning i 1877, og Storbukta og Holmenden i 1880. I folketellingene som ble foretatt på denne tiden er menneskene som bodde på Årøya registret som norske, samiske og kvenske. Enkelte personer er registrert med blandet etnisitet.

På grunn av mangel på brensel (kull) under første verdenskrig økte etterspørsel etter torv. Det ble da ansatt arbeidsfolk til å stakke torv, tørke den og frakte den til Birtavarre Gruber i Ankerlia.

De to som eide Årøya drev gårdsbruk og fiske. I 1931 kom det flere familier til på Årøya. Årøyas vestside er kjent for ha gode fiskeplasser, og på 40-tallet kunne barn i 8-9 års alderen være med å ro fra Manndalen for å fiske småsei ved Årøya.

Grunnmur og forsvarsanlegg

Under krigen i 1942 bygde tyskerne ny grunnmur utenfor den opprinnelige grunnmuren på Vågen, og satte opp et ungdomshus de hadde fraktet fra fastlandet oppå. Dette ble tyskernes kommandoplass. De bygget også en tømmerkai av bjørk på Vågen. På Årøya og Rottenvik var det til sammen 750 russiske krigsfanger og fangene startet arbeidet med å bygge et forsvarsanlegg på øyas nordside. Under krigen bodde det fem familier på Årøya. Disse ble evakuert høsten 1944, men familiene kom tilbake etter krigens slutt. Etter krigen og fram til 60-tallet bodde det på det meste 25 mennesker på Årøya.

Forsvaret overtar øya

Under opprustningen av «den kalde krigen» eksproprierte Forsvaret øya i 1976 og stengte den for all sivil ferdsel. Forsvaret bygget videre på forsvarsverket som tyskerne hadde anlagt under krigen med bunkerser og nye våpenstillinger. Årøya ble igjen åpnet for allmennheten da kommunene Lyngen, Storfjord og Kåfjord kjøpte den i 2005. I dag kan man fortsatt se spor etter bosetning i Vågen, Sommarsetet, Storbukta og Holmenden.